Ukas dikt er ett av mine absolutt favorittdikt «Den gang skikkeligheten kom til byen» av Gunnar Bull Gundersen. Det er et dikt som handler om smålighet, moralisme og forstokkethet.
Da jeg gikk på ungdomsskolen, våknet opprørstrangen i meg. Ikke så rart kanskje siden jeg vokste opp i Bærum på 60- og 70-tallet. Gjennom musikken fant jeg gjenklang for mye av det jeg tenkte og følte. En av de norske artistene jeg «digga» voldsomt var Ole Paus. Etter den fantastiske Garman ga han i 1973 ut sin tredje plate: Ole Bull Show. Der oppdaget jeg Gunnar Bull Gundersen – en dikter som jeg syntes var større enn Ole, og han hadde en vel så tøff stemme og budskap.
Favorittdiktet av Gunnar Bull Gundersen fra Ole Bull Show er «Den gang skikkeligheten kom til byen». Det kler mange sammenhenger. I denne uka ble jeg minnet om det da Hans Wilhelm Steinfeldt siterte fra det på Mandagsklubben på TVNorge, men det er et dikt som jeg ofte tenker på når jeg møter forstokkethet og moralisme. Husk på at dikt kan være et godt og avvæpnende våpen.
DEN GANG SKIKKELIGHETEN KOM TIL BYEN
Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle inn med ølflaskene sine
og kom ut igjen med Colaflaskene sine
som var så mye bedre formet for hånden
enda undersøkelsene viser at hver Cola
inneholder så mye mer sukker enn øl
at det tilsvarer minst sytten sukkerbiter, men
Skikkeligheten ser ikke så nøye på sukker, enda
ingen var vant til så mye sukker som efter den gang
da Skikkeligheten kom til byen.
Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle som lå i solen ned fra alle
hengekøyene sine og inn efter alle gressklipperne
sine, skar hodene av alle de stolte gress-stråene
sine – som hadde fått vugge så fritt
i vinden på alle plenene i alle havene
i hele byen, men nå ble hvert et strå så kort
og så hodeløst og så akkurat likt hvert
et annet strå som aldri før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.
Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle hustruene ut fra alle
sengene til alle elskerne sine og hjem
til alle de impotente mennene sine og
skurte og vasket og stelte i alle de renslige
husene sine, bonet alle de blanke gulvene sine
til de ble så glatte og så skikkelige at alle
barna skled og brakk alle armene sine og det
ble så meget mer skrik og jamring i alle hus
enn det var før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.
Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle menn om morgenen ut med
alle mappene sine, avsted til alle jobbene
sine og kom alle like presise hjem til alle
middagene sine, tok på seg alle julepresangtøflene
sine og ble så mette i alle velstandsmavene
sine at de nesten ikke lenger kunne tenke seg
hvordan det var før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.
Den gang Skikkeligheten kom til byen
da ble det likt for alle, da la de asfalt
over all grus, da ble alle ujevnheter slettet
ut, da rev de alle gamle hus, da ga de plass til
blokker, bensinstasjoner og varesentra, da handlet
de seg til livslykkekolikk, da bygget
de seg garasjer og skrek: STANDARD – den gang
da Skikkeligheten kom til byen.
Den gang Skikkeligheten kom til byen
da var det ingen som skikkelig visste
at Skikkeligheten skulle bli herre i byen og
ingen som skikkelig visste
hvem skikkeligheten var,
innerst inne,
mer enn før den gang
da Skikkeligheten kom til byen
Den 25. mars feirer store deler av Europa den internasjonale vaffeldagen. Benytt sjansen og inviter familie og venner på nystekte vafler med tilhørende nytraktet kaffe, for vafler passer til både hverdag og fest. Finn din favoritt blant disse tre vaffeloppskriftene!
Kefirvafler slik Gry Hammer lager dem. Oppskriften er hentet fra Den moderne jeger.
Gryskefirvafler
Du trenger 1 l kefir, 6 dl siktet fin spelt og 4–6 glade egg. Videre 1 dl lønnesirup eller honning, 1 ts kardemomme, ½ ts salt, 100 g smeltet smør og 1 ts natron. Bland sammen kefir og spelt, og la det stå tildekt for fermentering i 8–12 timer. Etter 8–12 timer blander du inn i røren de
øvrige ingrediensene (minus natron) og lar røren svelle en stund, gjerne opptil en halvtime. Aller sist rører du inn 1 ts natron og du vil se at røren begynner å boble og fråde. Hvis ikke det er fres i røren, kan du tilsette 1 ts ekstra. Natron vil også nøytralisere noe av den syrlige smaken, selv om denne ikke er spesielt utpreget i kefirvafler. Så er det bare å steke i vei, i et godt smurt vaffeljern.
Trines rømmevafler
Ved å gå til Trines matblogg, selve originalen til kokebøkene, fant vi denne oppskriften på deilige rømmevafler. Bildet er fra trinesmatblogg.no
Du trenger 2 egg, 1 ss sukker (kan sløyfes), 3 dl seterrømme (1 boks), 200 g hvetemel, 1/2 ts bakepulver, 1/4 ts salt, 1 dl melk, 1/2-1 dl vann og litt smeltet smør til stekingen.
Pisk egg og sukker godt sammen, og tilsett ca. 2/3 av hvetemelet, samt bakepulver, salt, rømme og melk. Pisk til du får en klumpfri røre. Bruk gjerne kjøkkenmaskin med visper, men du kan fint piske det sammen for hånd også. Spe med resten av hvetemelet og vann, til du får en glatt og fin røre. La vaffelrøren svelle i minst 30 minutter, men gjerne lenger.
Finn frem vaffeljernet, og sørg for at det er varmt før du setter i gang med stekingen. Pensle jernet med litt smør og stek vaflene til de får ønsket farge. Nyt vaflene gjerne lunkne med syltetøy og en rømmeklatt, eller med brunost på.
Julias bananvafler
Slik ser bananvaflene ut! Oppskriften er hentet fra boka Magevennlig bakstav Julia Døhlen Edin.
Har du eller en rundt deg sensitiv mage, irritabel tarm eller matintoleranse, kan denne oppskriften med bananer være midt i blinken for deg. Du trenger 2 bananer, 4 egg, 2 ss bokhvetemel, 1 ts bakepulver, og smør eller formfett. Mos bananene i en bolle og visp inn egg. Bruk gjerne stavmikser til dette, da det går fort og greit uten for mye søl. Bland inn bokhvetemel. Det går an å sløyfe mel og bakepulver helt og kun bruke egg og banan, men vaflene henger bedre sammen og blir luftigere dersom man tilsetter litt bokhvete, eventuelt annet glutenfritt mel.
Bruk rist på vaffeldagen
Uansett hvilken vaffeloppskrift du bruker, så kjøl vaflene ned på en rist etter du har stekt dem og ha et klede over. Legger du dem i stabler, blir de våte og slappe, og det er ikke noe særlig, synes jeg. Og merk, det er lurt å steke opp hele røra med det samme, eller i alle fall innen få timer.
Etter at jeg fant det hemmelige trykkeriet i Fahrenort, har jeg begynt å utvikle besynderlige drømmer. Og vaner. Jeg drømmer stadig at jeg befinner meg nede i det trange rommet, jeg står der og stabler bly, slik jeg en gang ble lært å gjøre det; det er et håndverk på grensen til kunst. Typene av bly skal legges på hverandre med en viss letthet; man skal dessuten vite i hvilke ”fag” de ulike typene befinner seg, tegn, mellomrom og bokstaver, alt skal gå for seg i en slags glidende, halvt mediterende prosess. Kan noen som ikke har gjort det selv, ane hvor mye arbeid det ligger bak en enkelt håndsatt bokside? Vekten av blyet? Regnestykkene som raser gjennom hodet som en elv av tall…
Men i drømmen finnes intet manuskript. Jeg står der og dikter fritt; jeg skriver en roman, opp ned i bly, bokstav for bokstav, med mellomrom og enkel linjeavstand; det er en kompakt beretning uten avsnitt og kapitler, en strøm av tanker og bilder som finner veien ned i blyet, senere til den vesle mannen som trykker sidene en og en, og samler i bunker og staber. En evighetsroman uten annen ende enn at en dag er det jeg som ikke lenger er her. Det er en fin drøm. Et flott samvirke mellom nesten-dvergen og meg selv.
Etter en uke vender jeg tilbake, nå er det dag, med sol og svarttrostsang. Grønne skudd i bedene. Klokken er tre. Den navnløse kneipa lukket og låst. Og kjellertrykkeriet fremdeles til stede i virkelighetens verden. Sollyset står i rommet. Søyler av bevegelig støv. Grått bly i brune kasser. Den gamle vinga hviler.
Den bitte lille typografen fra fortiden har klatret helt opp til toppen av en av de høye barkrakkene, nå sitter han og spiser gul ertesuppe langsomt og metodisk.
Det fører en bratt trapp ned til en grønn dør. Jeg banker på. Lytter. Banker på ny. Nei. Ingen. Døren låst.
Klokken tolv vender jeg tilbake. Kneipedøren står på gløtt; en sky av sigarettrøyk siger ut i natten som blå damp, til lyden av enda verre Sinatra enn sist, jeg skjønner at vi nå har nådd epoken med The Ratpack.
Den bitte lille typografen fra fortiden har klatret helt opp til toppen av en av de høye barkrakkene, nå sitter han og spiser gul ertesuppe langsomt og metodisk. Og hun? Som jeg begynte å betrakte som en slags trolovet? Hard Uforsonlig. Nå har jeg gjort det igjen. Kommet hit for å være en fremmed på ubestemt tid.
Jeg setter meg ved det gamle flipperspillet i hjørnet. Kjenner den imaginære ringen på fingeren. På bordet foran meg, ved siden av stabelen med ølbriketter, ligger et nytrykket ark; det ligger forresten på de fem andre bordene også.
Jeg takker for meg og tar farvel med alt og alle, jeg var her forresten bare på en kort visitt, jeg trykket noen enkle sanger til begravelse og fest, det var en slags gest til andres liv og død, det ble mitt daglige brød, og nettene tilbrakte jeg sånn passe alene med et glass eller fem, det var slett ikke verst, men alt har en slutt, og nå drar jeg hjem.
Ærbødigst Hans Georg Schneider Hoff Typograf
Når hun kommer med flasken, kan jeg se at den er nyåpnet, det er bare slått i et eneste glass av den, og det glasset står på disken ved siden av den vesle mannens suppetallerken. En Klebenbosch Cabernet Sauvignon fra 2012, en temmelig krevende, for ikke å si blytung affære for den som ikke tilfeldigvis har noen tiårs trening med det røde, og kan lese blysats opp ned, selv i dyp søvn.
Dagbladets anmelder omtaler den som «En av Gro Dahles beste diktsamlinger noensinne». Vi har tatt en prat med den erfarne og kritikerroste forfatteren, som selv er enebarn, om hva som er så fascinerende med søstre.
Jeg har alltid vært nysgjerrig på hva det er med søstre. Sjøl er jeg enebarn, og selv om jeg aldri har savnet noen søster eller ønsket meg noen søster, så har jeg vært fascinert av søstre og søsterskap. På en måte er det noe jeg har forsket på hele livet, spurt de jeg møter og de jeg kjenner hva det vil si å være søstre, hvordan det føles, hvordan det oppleves, hva det krever, hva slags forhold de har. Som ung psykologistudent, skrev jeg en oppgave i sosialpsykologien om søsterrollen og kalte oppgaven «selvbilde som speilbilde» om hvordan søstre polariserer hverandre og forankrer hverandre, om hvordan søstre speiler hverandre og definerer hverandre. Sånn sett er diktsamlingen en blanding mellom forskning og lek, mellom undersøkelse og rapport.
Hva vil du med utgivelsen? Er det et feministisk budskap i boken?
Jeg vil først og fremst undersøke, men ja, det er – som i de fleste dikt – undertekst og dimensjoner. Og det er definitivt en feministisk dimensjon, på samme måte som det også er en psykologisk dimensjon, en sosiologisk dimensjon, en eksistensiell dimensjon, en etisk dimensjon, en metadimensjon og en historisk dimensjon i denne syklusen av søsterdikt.
Skal du kødde med noen,
bør du heller kødde med et enebarn
som ikke har andre å rope på
enn moren sin,
og mødre har ingenting å stille opp med
mot en vegg av søstre.
Du nevner «ikke være så snill jente» som en av levereglene dine. Hva legger du i det?
Jeg har noen grunnregler som jeg har overtatt av min lærer ved Forfatterstudiet i Bø i 1986, Eldrid Lunden. Hun sa det til meg: «Du må ikke være så snill pike».
Det tolket jeg på flere måter og la litt ulike ting i da jeg spekulerte over dette for eksempel at jeg ikke må prøve å være flink og gjøre ting riktig og slike forventede ting, men være uberegnelig og ikke gi folk hva de vil ha, ikke leve opp til forventningene om å være snill og flink og skrive på riktig måte.
Hvilket dikt i samlingen er din personlige favoritt og hvorfor?
Hm. Når jeg er ferdig med en samling, er jeg også ferdig med diktene. Da vil jeg videre, gjøre nye ting, skrive nye dikt, sånn sett har jeg ingen favoritter egentlig. Men når jeg skal velge et dikt å lese opp, velger jeg ofte det med at man ikke skal kødde med en søster. Det har kraft og trøkk og humoristisk poeng og en politisk feministisk undertekst. Jeg velger også hundediktet om at den som har en søster som er hund er heldig.
Esben Holmboe Bang fortsetter å imponere på Maaemo – og fikk som den første restauranten i Norden tre Michelin-stjerner denne måneden.
Hver dag på Maaemo er veldig forskjellig. Likevel er det alltid masse lidenskap. Kjærlighet for jobben og maten som lages. Hele tjuefem mennesker er i sving for å kreere og servere mat til tretti gjester. Ingenting er lagt til tilfeldighetene, her er det presisjon til fingerspissene. Har du opplevd å spise på Maaemo, vet du hva vi snakker om.
– Vi jobber alle hardt med ett mål for øyet: Å gi dere som kommer inn døren en fantastisk opplevelse! fastslår Esben Holmboe Bang.
Kjøkkensjefen vs. privatpersonen
Det er fjorten år siden Holmboe Bang flyttet fra København og til Oslo. Kjøkkensjefen på Maaemo har hatt en utrolig gastronomisk reise – som endte med tre Michelin-stjerner tidligere denne måneden. Samtidig lanserte han til ti i stil i anmeldelsen til Erik Valebrokk med tittelen«Norges lekreste matbok er servert».
Men er det noen forskjell på kjøkkensjef Esben og privatpersonen Esben?
– Det blir som å sammenligne en idrettsutøver som løper 100 meter med en som løper 1000 meter. Selvfølgelig er det forskjell. Maaemo er for meg et personlig uttrykk, det handler om profesjonalitet. Hjemme har jeg andre forutsetninger, andre mål. Likevel er det fellestrekk, fordi smakene og assosiasjonene er de samme.
– Hva bør alle ha i kjøleskapet hjemme, da?
– Jeg har alltid egg, melk, smør. Vanlige ting. Du kommer langt med litt grønnsaker, frukt, meieriprodukter og tørrvarer, kommer det fra Esben.
For tiden slår han også et ekstra slag for havregrøten, som han mener enkelt bør danke ut Grandiosa-pizzaen i de norske hjem.
– Havregrøten er undervurdert og passer like godt til middag som til frokost. Jeg slår et slag for mer grøt – og mindre Grandiosa! Norge må for øvrig være det eneste stedet i verden hvor man spiser så mye frossenpizza, sier Esben og smiler.
– Mange tenker at det er så vanskelig å lage avansert mat. Hva vil du si til dem?
– Aller først, det er ikke så farlig om du bruker 100 gram istedenfor 150. Det viktigste er at du forstår hvilken type rett du skal lage. Som oftest går det like bra å lage mat ved hjelp av bare sunn fornuft. Kort oppsummert, fokuser på målet – mindre på hvordan du kommer deg dit.
Norge må være det eneste stedet i verden hvor man spiser så mye frossenpizza!
Maaemo – et måltid tilpasset deg
Og helt til slutt, lurer vi selvfølgelig på hva Norges tre-stjerners-kjøkkensjef selv ønsker at man skal sitte igjen med etter et besøk hos ham og Maaemo-teamet:
– Åh … det er veldig individuelt fra gjest til gjest. Alle har sin egen historie, og det viktigste er at vi på Maaemo klarer å fange opp nettopp den forskjellen! Om du er fra Shanghai eller Kolbotn, så skal du føle deg spesiell! avslutter Esben Holmboe Bang.
En ting er i alle fall sikkert – kjøkkensjefen på Maaemo kommer til å holde på til han har gitt alt han har. Til inspirasjonsbanken er tom. I påsken fylles den i alle fall opp med gode venner på tur til San Sebastian.
-Det går en linje gjennom de tre bøkene, fra det ganske tøysete til det fortsatt muntre, men noe mindre tøysete. Den første boka er en blanding av hyllest og parodi. De to neste tar fjasenivået noe ned, mens jeg fortsatt har bestrebet meg på å skrive sjangerriktig gåtekrim av det gammeldagse slaget. Med handlingen lagt til i dag. Jeg håper norsk krim ikke var på sitt beste i 1949, for da fantes det fint lite av den. Enkelte av bøkene fra den gang er blant mine favoritter, men det skrives selvfølgelig flere gode bøker nå enn da.
«I motsetning til tryllekunstnere forklarer krimforfatterne alltid triksene sine til slutt», sier Knut Nærum
Det mest interessante er ikke lenger hvordan greven ble skutt med armbrøst i vinterhaven, men hvorfor. Og han er ikke lenger greve. Eller i vinterhaven. Det er ikke en gang sikkert at han er død. Eller om vi kan stole på fortelleren.
Hva kan dagens krimforfattere lære av klassikere som John Dickson Carr, G. K. Chesterton og Bernhard Borge?
– Jeg skal ikke belære mine kolleger om hva de bør kunne og hva de bør gjøre i stedet for det de gjør. Selv har jeg funnet inspirasjon hos de du nevner der til å skrive bøker i fair play-sjangeren, med innslag av det tilsynelatende overnaturlige. På sitt beste er sånne bøker som godt framførte trylletriks. De får leseren til å utbryte “Hvordan kunne det gå til?”. Og i motsetning til tryllekunstnere forklarer krimforfatterne alltid triksene sine til slutt. Dette er det disse tidligere forfatterne har å by på, og når de fleste krimforfattere i vår tid velger å skrive på en annen måte, er det ikke fordi de ikke har hørt om Carr og Chesterton og Borge, eller fordi de ikke kan skrive som dem, det er fordi vår tids krimforfattere har andre mål. De er mer opptatt av psykologi og/eller samfunn. Og de lager spenning på andre måter. Det mest interessante er ikke lenger hvordan greven ble skutt med armbrøst i vinterhaven, men hvorfor. Og han er ikke lenger greve. Eller i vinterhaven. Det er ikke en gang sikkert at han er død. Eller om vi kan stole på fortelleren.
I din siste krim Voodoo på vestkanten møter vi blant annet en død mann som nekter å holde seg i graven. Hvor fant du Zombie-inspirasjonen?
-Den første idéen til boka kom fra en spøkelseshistorie, en sånn man forteller med lommelykt på leirskole. En død mann skulle bli funnet ute av graven tre netter på rad, først inne på kirkegården, neste natt midt mellom kirkegården og sitt tidligere hjem, og tredje natt tilbake i sin egen seng.
Det måtte være en velstående familie, dermed tenkte jeg på næringsliv og på norsk engasjement i fattige land. Derav Haiti, det fattigste landet på den vestlige halvkule. Og mest kjent for voodoo-mytene. Som har en viss rot i virkeligheten, i hvert fall i følge dokumentarboka The Serpent and the Rainbow av Wade Davis.
Hva er din lektyre for påskesekken?
–I krim-som-skal-leses-snart-stabelen ligger de siste bøkene til Eystein Hanssen, Lier Horst, Tvedt, Nesbø, Holt, Egeland og Monica Kristensen, samt Nattevandreren av Westberg og Aurstad – Riverton-nominert i fjor – og de to siste Drum-bøkene til Nygårdshaug. Dessuten har jeg begynt å lese Varg Veum-serien forfra. Også er jeg nysgjerrig på retro-romanene til Jan Boris Stene.
Har du noen favoritt som du kan tipse oss andre om å lese i påskeferien?
Nå er Riksteatrets tredje forestilling om den populære Pulverheksa, Pulverheksa og vennene hennes, premiereklar. Også denne forestillingen skal ut på en landsomfattende turné og møte et forventningsfullt publikum på hele 70 steder i Norge.
Fra bok til Riksteatrets scene
Riksteatret har tidligere laget to forestillinger basert på Ingunn Aamodts historier om den snille heksa, med Maj Britt Andersen i hovedrollen. Forestillingene er sett av nærmere 100 000 store og små over hele landet! Jeg har snakket med dramaturg Tine Thomassen og regissør Ivar Tindberg om den nye forestillingen og om prosessen «fra bok til scene».
– Pulverheksa og vennene hennes er den tredje forestillingen teatret har dramatisert og satt opp. Hvordan kom Pulverheksa til Riksteatret?
Tine: – Pulverheksa kom til Riksteatret fordi vi ønsket å skape en helt ny forestilling, og så var jeg hos forlagsredaktør Anne Horn i Omnipax, og hun foreslo at jeg skulle lese noen bøker om Pulverheksa. Det gjorde jeg, og ble umiddelbart veldig glad i både Pulverheksa og alle de andre i Pulverskogen. Jeg syntes da – og mener fremdeles – at Pulverheksa-historiene er helt spesielle og veldig fine. Og så spurte vi jo Ingunn om hun syntes det var ok at Pulverheksa kom på teater, og heldigvis sa hun ja til det. Jeg skrev manus til den første forestillingen i 2007, og den var også basert på flere av bøkene.
Fra den ferske forestillingen Pulverheksa og vennene hennes, Riksteatret, 2017, med Maj Britt Andersen i hovedrollen. Regi: Ivar Tindberg. Scenograf: Christine Lohre. Komponist og lyddesigner: Geir Holmsen. Dukkedesigner: Grete Larssen. Lysdesigner: Stephen Rolfe. Dramatiker: Tine Thomassen. Produsent: Anita Basmo Bjørnstad. Dukkespillere: Janne Starup Bønes, Jørn Morstad, Haakon Strøm.
– De to tidligere forestillingene er sett av nærmere 100 000 barn fra hele landet. Det må man vel kalle en suksess?
Tine: – Ja, absolutt!
– Nå skal teatret ut på veien med den snille heksa nok en gang. Denne gangen altså med forestillingen Pulverheksa og vennene hennes, som er basert på hele fire bøker. Hvordan har det vært å sy alle historiene sammen?
Tine: – Ja, denne forestillingen er basert på fire bøker. Det begynte med at jeg leste de siste bøkene om Pulverheksa, og så merket jeg at det var et slags grunntema som lignet i disse bøkene: De handler om at noe trygt og godt holder på å gå i oppløsning, forandre seg. For det er jo veldig trygt og godt i Pulverskogen, men så plutselig vil Krokodillen heller flytte til Afrika, Tyven og Politimannen blir kjempeuvenner og vil ikke se hverandre og Drømmeprinsen blir jo rett og slett deprimert og vil ikke være Drømmeprins, han vil ikke være seg selv mer.
Og – så blir det jo virkelig skummelt når det skjer uforklarlige ting i Pulverskogen, det tramper noen rundt som virker veldig truende. Så tenkte jeg at det måtte gå an å flette disse historiene sammen. Slik får jo også Pulverheksa ekstra store utfordringer – her må hun virkelig gjøre alt hun kan, både trylle og tenke, for at det hele skal ende godt. Manusarbeidet har vært både gøy og tidkrevende, nå flyter det forhåpentligvis godt, men jeg har nok puslet litt frem og tilbake, ja.
– I hvor stor grad er Pulverheksa-forfatter Ingunn Aamodt med i arbeidet?
Tine: – Ingunn er ikke med i arbeidet med å skrive manus, men hun fikk jo en plan for hva jeg ville gjøre, og hun syntes det var ok at vi laget en ny forestilling. Men egentlig synes jeg Ingunn har vært med hele tiden i arbeidet, for jeg leser bøkene og ser på bildene så mange, mange ganger – og jeg prøver liksom å hente ut alt jeg kan fra både tekst og bilder.
Maj Britt Andersen i rollen som Pulverheksa, fra Riksteatrets forestilling Pulverheksa og julenissen.
– En ting er å fortelle historier gjennom bøker. Noe helt annet er å fortelle historier fra en scene. Kan dere fortelle litt om veien fra bok til scene?
Tine: – Det er en lang reise med mange etapper. Mitt hovedarbeid har vært første etappe, og så gir jeg stafettpinnen videre til Ivar.
Ivar: – Slik jeg ser det, er noe av kunsten å få den aktuelle boka til å “klinge” på scenen, det vil si at man tar utgangspunkt i atmosfæren i det litterære verket – prøve å finne kammertonen – for så å gjenskapet den på scenen. Noen ganger kan det i form være ganske annerledes enn boka, men det er jo selvfølgelig alltid en balanse for hvor fri man også kan være. Publikum oppsøker jo ofte nettopp denne forestillingen fordi de kjenner boka og da skal man ikke få noe helt annet enn det man venter seg. Men den som dramatiserer må kjenne en frihet og en gjenskaper-glede ellers kan det lett bli dødt og kjedelig. Man må operere med en genuin respekt for originalverket, men likevel ha en frihet i arbeidet.
Det kan også være lurt å sette seg grundig inn i hele forfatterskapet til forfatteren man skal dramatisere noe av og lese den aktuelle boka ca tusen ganger slik at man virkelig kjenner den ut og inn på alle plan. Så kan man i selve arbeidet til en viss grad “svømme naken”, dvs følge en flyt av inspirasjon heller enn å gjøre en kronologisk dramatisering. Prøve å løfte blikket og se hva som kommer. Så er prosessen videre å jobbe med helhet og del vekselvis.
Pulverheksa sammen med noen av vennene som er med i den nye forestillingen.
– Hva er de største forskjellene mellom å sette opp forstillinger for barn – i forhold til å spille for voksne?
Ivar: – Barna utvikler seg fort, og et barnepublikum er ikke en ensartet gruppe. Det varierer selvfølgelig stort hvorvidt man skal spille for 3-5-åringer eller 7-10-åringer. Derfor kan det være lurt å spisse målgruppen ganske skarpt. Jeg har en metode som går ut på at jeg lager den aktuelle forestillingen for et spesifikt barn jeg kjenner og tilpasser den nøyaktig til ham eller henne slik at de vil elske det de opplever.
– Barn er mer åpne og spontane. Det beriker å ha barn i salen. Men jeg vil tro det byr på spesielle utfordringer å henvende seg til de yngste, og å fange opp reaksjoner underveis? Hvordan tenker du som regissør rundt dette, Ivar?
Ivar: – Det er alltid en balanse for graden av interaktivitet, man må på en måte “temme” og “tøyle” barnepublikummet, styre dem til det nivået av interaksjon man ønsker ellers så kan det ende opp i reneste «polsk riksdag».
– I det aktuelle stykket er det én «synlig» skuespiller. Øvrige aktører er dukker og deres dukkeførere. Dette stiller vel spesielle krav til regissøren?
Ivar: Ja, dette er en spesiell form som krever sine helt egne grep. Samspillet mellom skuespilleren og dukkene står selvfølgelig sentralt.
– Det hadde vært spennende å høre litt om samarbeidet med de andre aktørene; skuespillerne, scenograf, kostymør, komponist – og i dette tilfellet også dukkedesigner?
Ivar: – Det er et tett samarbeid og fordrer at alle parter på ett eller annet plan elsker verket man skal jobbe med, at det er noe ved det man elsker. Arbeidet må gå gjennom hjertet på det kunstneriske teamet eller får man det ikke til. Og så er det regissørens oppgave å få alle til å trekke i samme retning, jobbe mot den samme visjonen, inspirere og engasjere alle slik at arbeidet blir lystbetont – samt at at alle prøver å lytte seg fram til de ulike finstemte kvalitetene i originalverket. Regissøren må balansere sin egen visjon mot de andres visjoner, være åpen, men likevel sørge for å ivareta helheten.
– Mange mener at barn har godt av å bli litt skremt. I forstillingen dukker det opp et digert troll, som viser seg å være en vennlig kjempe. Under forestillingen registrerte jeg et par «sammenbrudd». Hvor langt kan man dra «det skumle» med barn som publikum?
Tine: – Teater er jo en vidunderlig måte å få erfaring på – at vi opplever det som skjer på scenen – at vi kan kjenne både kjærlighet og frykt. Men særlig i barneforestillinger må vi være veldig observante og finjustere virkemidlene, ingen ønsker at barn knekker sammen i redsel. Vi vil gjerne gi dem nye, spennende og uventede opplevelser, men det må være slik at teaterforestillingen totalt sett blir en god opplevelse.
– Riksteatret er et enestående teater. Hvordan er det å arbeide ved en «scene» i stadig endring og i bevegelse; et teater som gleder folk der de bor – i hele vårt langstrakte og grisgrendte land?
Tine: -Det er veldig fint å oppleve når vi klarer å lage forestillinger som «treffer» publikum over hele landet. Tenk på Pulverheksa nå for eksempel: Barn over hele landet kjenner Pulverheksa, og nå kan barn fra helt i nord til helt i sør få møte henne på scenen. Det er en god motivasjon for oss som arbeider med forestillingen!
Tine Thomassen
Dramaturg Tine Thomassen. Foto: Riksteateret
Tine Thomassen (f. 1957) er dramaturg og manusforfatter. Hun har gjennom en årrekke arbeidet ved Riksteatret, der hun hun har medvirket til flere suksessrike forestillinger for både barn og voksne. Hun har dramatisert flere barnebøker, blant annet Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans og Bukkene Bruse på Badeland. Tine har også vært leder for Norsk Dramaturgforum (2009-2012) og i 2016 mottok hun forumets hederspris Tesmanprisen.
Ivar Tindberg
Regissør Ivar Tandberg. Foto: Riksteateret
Ivar Emil Tindberg (f. 1965) er regissør, tekstforfatter og dramaturg; sønn av Snorre Tindberg og bror av Svein Tindberg. Han har musikkutdannelse fra Universitetet i Oslo og instruktørutdannelse fra Statens Teaterhøgskole. Ivar er kritikerrost og prisbelønnet for sitt arbeid, og har jobbet ved de fleste av landets teatre, i tillegg til radio og opera. Han har satt opp et bredt spekter av forestillinger, fra Holbergs Den Stundesløse (2006) på Den Nationale Scene og altså til Pulverheksa og vennene hennes(2017) på Riksteateret.
Bøkene om Pulverheksa
Hittil er det kommet ut rundt 20 bøker om Pulverheksa, inklusive to samlebøker og to pekebøker. I tillegg kommer en rekke lydbøker. Bøkene, som er skrevet av Ingunn Aamodt, har blitt en stor suksess blant norske barn. Den første boken ble utgitt i 1998. Bøkene er solgt i mer enn 100 000 eksemplarer. De fleste er utgitt på Omnipax, men i 2016 utga Cappelen Damm Pulverheksa på ferieog til høsten kommer nok en bok i serien her hos oss. Det er også spilt inn en rekke lydbøker med historier om Pulverheksa, blant annet de fire som den aktuelle forestillingen er basert på. Historiene blir fortalt av Eli Rygg, mens skuespillerne Marianne Krogness, Gustav Nilsen og Agnes Fasting gir stemmer til de ulike karakterene.
Ingunn Aamodt
Pulverheksaforfatter og illustratør Ingunn Aamodt.
Ingunn Aamodt (f. 1965) er født i Honningsvåg i Finnmark, og er nå bosatt på Frogner i Sørum. Hun er utdannet lærer i kunst- og håndverk, men har jobbet som barnebokforfatter på heltid siden 1998. I tillegg til bøkene om Pulverheksa, har hun skrevet en rekke spenningsbøker for barn og ungdom. Hun er Brage-nominert og har mottatt Skolebibliotekarforeningens litteraturpris (2008) og Arks barnebokpris for skrekkromanen Dukken (2011).
I dag fikk Torkil Damhaug Rivertonprisen 2016 for En femte årstid. Riverton-juryen mente En femte årstid var den klart beste norske krimromanen i 2016 og omtalte den som «helt enkelt en suveren prestasjon».
Kjøp den nå hos Cappelen Damm.no
Torkil Damhaug er nå i et svært eksklusivt selskap, for dette er andre gang han får Rivertonprisen, og det har bare Jon Michelet, Gunnar Staalesen, Kjell Ola Dahl og Karin Fossum fått før ham. I tillegg til å være en av Norges absolutt ypperste spenningsforfattere er Torkil Damhaug lege og psykiater. I 2011 fikk han Rivertonprisen for første gang med Ildmannen, men mange synes at En femte årstider enda bedre. Nå er den akkurat kommet ut i pocketutgave.
Utdeling på Litteraturhuset i Oslo
Årets Rivertonjury har bestått av litteraturprofessor Hans H. Skei (leder), forfatter Trude Teige og bokanmelder Ola Hegdal. De øvrige nominerte var Karin Fossum, Unni Lindell, Chris Tvedt og Bjørn Olav Nordahl. Prisvinneren Torkil Damhaug var stolt over å få prisen: «Å vinne Rivertonprisen er stort. Å vinne for annen gang kjennes enda større. Og særlig når jeg tenker på listen over årets nominerte, med flere knallsterke bøker!»
Juryens begrunnelse
Riverton-juryens leder Hans H. Skei brukte uvanlig rosende ord denne gangen: «En femte årstid er en kriminalroman med spennende intrige, tydelig og skarp miljøtegning, og en fremstillingsmåte som setter det meste av dagens norske krimlitteratur i skyggen.» Her er juryens offisielle begrunnelse for at de kåret En femte årstid til Norges beste krimroman:
Det er en kriminalroman med ekstreme kriminallitterære egenskaper
Det er en kriminalroman med ekstreme kriminallitterære egenskaper som får Rivertonprisen for 2016 – en kriminalroman som meget vel kunne ha vært en sterk «vanlig» roman om ungdoms oppvekst og farligheter, om skiftende og vanskelige samlivsformer, om løgn og forstillelse og bedrag, om galskap i høyeste potens, om maktkamp og urett og overgrep på mange nivåer, om hevn utporsjonert over lang tid. Men siden det er en klar overvekt på drapssaker, etterforskning og oppklaring har vi utvilsomt med en kriminalroman å gjøre. Vi har endatil en kriminalroman som oppfyller alle krav om usikkerhet, trusler, frykt, spenning, mord, galskap – og en fortidshistorie som er overlevert på ulikt vis til etterkommerne. Vi får også innblikk i politiarbeid og intriger på høyt hold i politiet når en større last med narkotika skal følges helt til mottakerne i Norge. I tillegg: en stor korrupsjonssak i Økokrim som forblir uforløst; scener fra en rettsal der en fullstendig gal mann frikjennes, mens grusomheter han har begått tidligere planlegges gjentatt.
Vi er i bygda Hammerdal, med den nedlagte takpappfabrikken der det skjedde en dødsulykke i 1978, den dagen finalen i VM i fotball ble spilt i Argentina. Flere av de ungdommene som nå bruker de nedlagte fabrikklokalene til møtested, er i slektskap med dem som styrte eller arbeidet der i 1978. Ann, Helene, Victor og Nicolai prøver ut ting de skulle holdt seg unna, og det ser ut som det at de stenger en annen ungdom, kalt «Streifern», inne i fabrikken, er det som utløser det meste av det som følger av død og ulykke og frykt og faenskap. Først mot slutten skjønner vi at bare deler av alt det forferdelige som tildrar seg kan knyttes til det at «Streifern» er sønn av Frank Nitter – et monster med vrangforestillinger så bisarre og brutale at det gufser kaldt. Han er av dem som sår om høsten og høster om våren, men om han er den som gjør at stakkars Ann er så ødelagt at hun tar feil på årstiden, skal ikke avsløres.
En femte årstid av Torkil Damhaug er helt enkelt en suveren prestasjon som alle i juryen var sikre på var årets beste norske krimbok!
Torkil Damhaug er nå i et svært eksklusivt selskap, for dette er andre gang han får Rivertonprisen, og det har bare Jon Michelet, Gunnar Staalesen, Kjell Ola Dahl og Karin Fossum fått før ham.
Det er Anns far, sønn av en av arbeiderne på fabrikken i 1978, narkotikapoliti, som står for det meste av etterforskning, selv om han er fraskilt og har ny familie og Ann bor alene med sin mor. To av ungdommene blir fort funnet døde, og alle spor går i samme retning. Ann er forsvunnet, men her går sporene i ulike retninger fordi det underveis kan synes å ha med narkotransportens bakmenn å gjøre, mens vi senere får noe som – i alle fall tilsynelatende – er en annen forklaring. Ann er sterkt forslått og hjerneskadet, og vi følger henne gjennom ni måneders tid før hun i det minste er på beina igjen. Det er da, hjemme i Hammerdal, hun forstår og også får forklart hva hun egentlig har vært utsatt for og hvorfor.
Denne forklaringen er det bare Ann og vi som lesere som deler – ikke etterforskerne, ikke noen av de andre aktørene bortsett fra de som bortførte henne. Noen få kapitler som beskriver hendelsene i 1978, mens resten av boka er kronologisk bygd opp fra november 2015 til desember året etter. Innskutt mellom den fortløpende kriminalfortelling har vi så tekster under overskriften «Jeg er Ann» – merket med tall som angir når de er skrevet og i sum dekker en lang periode av Anns vei tilbake til livet. Det er en strategi for å fortelle og formidle som i seg selv bidrar til mystifikasjon og spenning, gjennomført på mesterlig vis i en kriminalroman der vi som lesere må finne oss i å nøste noen tråder og spekulere over noe så utfordrende som hva sannheten om Hammerdal-tildragelsene i fortid og nåtid virkelig består i.
En femte årstid av Torkil Damhaug er helt enkelt en suveren prestasjon som alle i juryen var sikre på var årets beste norske krimbok!
Vil du vinne en bokpakke med Torkil Damhaugs tidligere bøker? Sjekk @cappelendamm på Instagram for å delta.
Våren er her, snøen trekker seg tilbake og påskeferien nærmer seg med stormskritt. Kanskje du skal til fjells i påska, til Roma, eller kanskje du rett og slett skal være hjemme? Undersøkelser viser nemlig at 1 av 3 nordmenn blir hjemme. Bor du i Oslo-området, hva med en tur i den vakre Oslomarka, enten til fots eller på ski? For ingen annen hovedstad kan by på noe liknende. Her er tre turer for deg i Oslomarka i disse påsketider:
Nordmarka: Nært Oslo sentrum og køfritt fra Stryken!
Nordmarka er det største og det mest benyttede friluftsområdet i Oslomarka. For å finne snø igjen, ta toget til Stryken, og gå på ski tilbake til Oslo. Da passerer du både Kikutstua, Kobberhaughytta og Ullevålseter. Det er med andre ord muligheter for å kjøpe seg mat og drikke underveis. Men mulighetene er også mange dersom du ønsker å slå deg ned langs løypa for å nyte medbrakt mat og drikke. Fine rasteplasser er det nok av.
TUR 2: Semsvannet i Vestmarka
Selv har jeg nettopp flyttet fra sentrum i Oslo til Lier kommune. Jeg har fra mitt nye hjem gått turer både i den bitte lille Kjekstadmarka, og tatt bil til Vestmarka med det pittoreske Semsvannet, som er et meget populært turområde i Asker. Vannet er et flott utgangspunkt, enten om du ønsker å spasere langs vannet og ta en stopp på den påståtte vakreste gården i kommunen, Tveiter gård, eller kanskje ta en løpetur vannet rundt.
På toppen av Skaugumåsen, med utsikt over Asker og Oslo i bakgrunnen. Bilde fra Fotturer i Oslomarka. La våren komme litt til, så er du sikker på at snøen er dratt.
Ut på tur, aldri sur!
Du kan også gå videre opp Skaugumsåsen, og derfra skue ned på kongelige og andre dødelige. La våren komme litt til, så er du sikker på at snøen er dratt.
TUR 3: Til seters i Lommedalen
I tidligere tider var det mange setre i drift i Oslomarka, men nå er alle lagt ned. Vensåsseter var tidligere seter for flere gårder i Lommedalen, men rundt 1960 tok setringen slutt. Dette var et av de siste stedene som hadde seterdrift. I dag er Vensåsseter et populært turmål, på ski om vinteren, da er det servering her, og til fots i sommerhalvåret.
Turer til fots eller på ski i Oslomarka
Opplysningene bygger på den informative og flotte boka Fotturer i Oslomarka, som nettopp er kommet ut, og boka Skiturer i Oslomarka som utkom et par år tilbake. Begge bøkene er skrevet av Olav Harlem, Erik Unneberg og Eivind Molde. De presenterer i begge bøkene flotte fotturer og skiturer i den vakre Oslomarka. Oversiktlige kart er med, så også adkomst, lengde og vanskelighetsgrad.
Kan vi fortsette en storstilt utvinning av olje og gass når klimagassutslippene skal kuttes drastisk? spør forfatter Anne Karin Sæther i dette innlegget om regjeringens perspektivmelding som kommer i dag.
I dag skal regjeringen legge frem perspektivmeldingen. Denne meldingen skal gi oss et bilde av de utfordringene norsk økonomi står overfor, og en analyse av hvor bærekraftig den norske velferdsstaten er.
Regjeringen har fått beskjed fra Stortinget om å bruke perspektivmeldingen til å drøfte hvilke konsekvenser en stadig strengere internasjonal klimapolitikk kan få for norsk oljepolitikk. Paris-avtalen fra 2015 sier at målet er å begrense den globale oppvarmingen til to grader, men at målet ideelt sett burde være 1,5 grader. Kan vi fortsette en storstilt utvinning av olje og gass når klimagassutslippene skal kuttes drastisk?
Så langt har ikke regjeringen uttrykt planer om å trappe ned utvinningen av fossile energikilder. Tvert om. «Nå må vi kjøre på litt», sa oljeminister Terje Søviknes tidligere denne måneden, og foreslo rekordmange nye blokker i Barentshavet.
Spørsmålet regjeringen må stille i perspektivmeldingen er hvorvidt seddelpressen på sokkelen er til å stole på fremover.
Moderasjon Ved starten av norsk oljepolitikk, på slutten av 1960-tallet og starten av 1970-tallet, var gjennomgangstonen en helt annen. Den gang tenkte ledende politikere og byråkrater mer på moderasjon og føre var-prinsippet.
I 1972 sa Stortinget at «utviklingen av en oljeindustri må skje under nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og natur- og miljøvern», og i petroleumsmeldingen fra 1974 sa regjeringen at vi måtte «unngå å sette i gang mer letevirksomhet enn det et moderat utvinningstempo tilsier». De som skrev petroleumsmeldingen skjønte at målet om et moderat tempo ville møte motstand: «Myndighetene vil bli utsatt for press fra mange hold for å påskynde oljevirksomheten på kontinentalsokkelen».
De fikk helt rett. Alle de ulike målene vi har hatt opp gjennom norsk oljehistorie for å prøve å holde olje- og gassutvinningen på et moderat nivå – enten det har vært investeringsmål, produksjonsmål, mål for reserver eller en køordning for nye prosjekter – har blitt overkjørt.
Seddelpressen Politikerne klarer ikke å takke nei til seddelpressen på sokkelen – og det kan være forståelig nok, når rike og kravstore nordmenn roper etter bedre helsetjenester, barnehager, skoler, sykehjem, sykehus, politi, veier, tog og kulturtilbud. Men kan vi gå på en smell om vi starter for sent med å omstille oss vekk fra den svarte energien?
Spørsmålet regjeringen må stille i perspektivmeldingen er hvorvidt seddelpressen på sokkelen er til å stole på fremover. Kan det ligge en økonomisk risiko i vår manglende vilje til å planlegge en nedtrapping av petroleumsvirksomheten? Det mangler ikke på advarsler om dagen.
Kan vi fortsette en storstilt utvinning av olje og gass når klimagassutslippene skal kuttes drastisk?
Økonomisk risiko Bare den siste uken har vi fått to rapporter som burde gi grunn til bekymring for alle som vil kjøre på med olje og gass. Først kom Norsk Klimastiftelse med en grundig rapport kalt «Klima som finansiell risiko», der en lang rekke eksperter viser hvordan energiomstilling og klimapolitikk vil påvirke økonomien vår. Dernest kom økonomer i Vista Analyse med en rapport om Oljefondets investeringer i fossil energi, på oppdrag fra Greenpeace. Disse økonomene viser at Norge totalt sett, gjennom Oljefondet, Statoil og Folketrygdfondet, er overeksponert for fossile aksjer, og at det innebærer en stor finansiell risiko for Norge.
Revisortopp Geir Inge Lunde i PWC har gått ut og advart mot risikoen knyttet til oljeleting i Barentshavet. Han har spurt om det er sannsynlig at vi kan bygge ut og drifte Barentshavet billigere enn konkurrenter som jobber mer og mer med fornybar og desentralisert energi, og han har pekt på at det vil ta veldig lang tid fra vi starter å planlegge utbygging på sokkelen til vi eventuelt får pengene tilbake. Han tviler sterkt på at det er økonomisk fornuftig å investere i olje i Barentshavet. Og det blir stadig flere finansfolk som tenker i samme bane som ham.
Vi bør starte en omstilling vekk fra olje før det er for sent
Klimateste oljeprosjekter?
Tidligere i mars publiserte forskere ved Stockholm Environment Institute en analyse om norsk oljepolitikk i en verden der vi skal holde den globale oppvarmingen under to grader. Deres konklusjon er at det meste av den norske oljen som ikke er hentet opp, vil måtte bli liggende, fordi den blir for dyr. Kostnadene i Norge er høye, og mye usikkerhet er knyttet til boringen i nord. Forskerne, Adrian Down og Peter Erickson, anbefaler norske myndigheter å holde alle nye potensielle petroleumsprosjekter opp mot en streng klimastandard.
Vi har vært veldig avhengige av oljepenger i Norge. Det har bidratt til å gjøre oss ekstra rike, men i tiden fremover vil det også gjøre oss sårbare. Plutselig kan inntektene stupe, og det vil gjøre vondt. Det vil hjelpe om vi har satt i gang en lang, lang rekke av andre former for virksomhet og arbeidsplasser som kan dempe fallet. Vi bør starte en forsiktig omstilling vekk fra olje før det er for sent.
Vi kan ikke forvente at perspektivmeldingen gir oss en helt ny oljepolitikk, men regjeringen bør vise en større vilje til endring enn det den har gjort til nå. Hvis regjeringen bare vil fortsette som før, betyr det at den har et kortsiktig perspektiv.
Hvorfor har Gudmund Skjeldal skrevet en bok om tennis? Det har iallefall noe med gress å gjøre.
Grønt, kortklipt, nydelig. Det var gresset som startet Gudmund Skjeldals interesse for tennis da han vokste opp med fem søsken i Vestlandsbygda Skjeldal. Hele sommeren raka, hesja og jobba de med gress, og synet av de feilfrie gressbanene i Wimbledon fascinerte ham.
– Selve idretten er veldig på tvers av det jeg har drevet med selv, som langrenn; langrenn er en kamp mot klokka, mens tennis handler egentlig ikke om klokka i det hele tatt. Isteden skal du hele tiden skal ha to poeng mer enn motstanderen din; det holder ikke å bare lede, du må slå spikeren helt inn. Det gir en helt annen dynamikk av tanker, og det synes jeg er fascinerende.
Du beskriver tennis som en mental idrett, hva legger du i det?
– Det handler om at du må vise enda mer vinnervilje enn om du bare er heldig med en corner, for å bruke et fotballeksempel. I tennis må man vise vilje til å vinne hele veien. Samtidig er det så tydelig når du slår en ball inn og når du slår en ball ut, så nederlaget er mye tydeligere også.
Tennis handler om å tape og vinne med stil
Spill med stil
Tennis handler om å tape og vinne med stil, forteller Skjeldal. Når spillerne skal ut på center court under Wimbledon, passerer de to verselinjer fra Kiplings «If…»: “If you can meet with Triumph and Disaster, and treat those two imposters just the same…”
– Man skal behandle både seieren og nederlaget som en frister; man skal ikke bli for glad, og heller ikke bli for sinna og forbanna hvis man taper. Man skal spille med stil, og gå ut av det med stil.
Er tennis en sossesport?
– Det fascinerende og litt frastøtende med tennis er at det har et slektskap med aristokratiet, og det er fremdeles en av de best betalte idrettsgrenene globalt. Det kan jo for en fattig nordmann være frastøtende, men og forlokkende. Det er også noe bra i det amatøridealet at man skal spille for gleden, ikke for å bli rik, det skal ikke bli for viktig å vinne. Det viktigste skal være å spille vakkert og med respekt for at man kanskje slår en ball ut eller at motstanderen var bedre. Og det idealet kan man se uavhengig av om det gjelder overklassen.
Det fascinerende og litt frastøtende med tennis er at det har et slektskap med aristokratiet
En estetisk sport
Tenniskultur strekker seg langt utenfor de striglede gressbanene i Wimbledon; kultivert øvre middelklasse har ofte appropriert tennisestetikk som identitetsmarkør. Det har delvis å gjøre med overklassestempelet, mener Skjeldal.
– Men det er jo også noe estetisk med tennis – det er veldig tydelig hva som er et flott slag, og det er noe med de rene linjene, det enkle banesystemet. Tennis er jo et kulturelt fenomen like mye som en sport.
Det egner seg godt for estetisering?
– Ja. Det er noe utrolig grasiøst og lett med bevegelsene i tennis, som nesten minner om ballett. Det er legitimt å hengi seg til.
Tennis til folket!
Tennis tok for alvor av som tv-idrett med duellene mellom Björn Borg og McEnroe. De gjorde sporten til et kulturelt fenomen.
– Globalt er tennis inne i en skikkelig gullalder. I Norge var det større interesse før da McEnroe spilite i Wimbledon. Da var gatene i Bergen tomme, fordi folk så kampen. Men nå med Casper Ruud på vei opp, det er en spillefilm i emning, og siktet med boka mi er at den skal slå ned fordommer og skiller, vise at bønder også kan spille tennis. De kjenner gresset. Kanskje vil den hjelpe til med å gi tennis en renssanse i Norge.
– Tennis berører det vakre i livet. Gresset er vi jo alle glade i; tennis er en lovprising av livet som gror, av våren og sommeren. Wimbledon innebærer mye mer enn sport; det er tanken om fair play, være edel og tapper, storsindig, strebe mot det skjønne og det gode. Det handler om mye mer enn sport. Jeg har en venninne som ser Wimbledon hver sommer, ikke fordi hun er så interessert i tennis, men fordi hun vil ha noe å gjøre mens hun sylter jordbær. Tennis kan gå inn i årsrytmen, i livsrytmen, som et rituale. Sånn sett er det en bok for alle, ikke bare sportsidioter.
Ukas dikt er Inger Hagerups «Episode». Det er et sårt og vakkert dikt om hat og kjærlighet og om «den spente streng fra hans til hennes hjerte».
Inger Hagerups «Episode» er hentet fra samlingen Videre som kom ut i 1945. Hagerup (1905-1985) debuterte allerede i 1929 og gav ut en rekke diktsamlinger og flere samlinger med dikt og regler for barn. Jeg er svært glad i kjærlighetsdikt, særlig om de har en original vri. Her virker det som om det kun finnes hat og kulde mellom paret det handler om, men så plutselig snur hele stemningen. Ganske enkelt vakkert:
EPISODE
Det var på ingen måte noen trette.
Aldeles ikke, sa han. – Takk for mat
Og ordene falt høflige og lette
og blinkende av gammelt, islagt hat.
Og: Velbekomme! svarte bare hun.
Så skjøv hun stolen inn til spisebordet,
mens hennes smale, sammenknepne munn
bygget en uforsonlig mur bak ordet.
De stod et lydløst øyeblikk på vakt
og lette begge etter nye våpen,
den spisse setningen de skulle sagt,
den aller siste beske, lille dråpen.
Hun følte ordene bli giftig til.
Den gule fryden ved å kunne såre
slo ut i henne, hensynsløs og vill.
Da strøk hans fingrer rådløst gjennom håret.
Og plutselig ble hennes øyne fulle
i en avmektig, uforklarlig smerte.
Hun merket dypt bak hat og nag og kulde
den spente streng fra hans til hennes hjerte
Bacalao passer maks som hyttemat i påska. Du har god tid til å vanne ut fisken, og bacalaogryta kan stå og putre på komfyren, eller godgjøre seg i steikeovn mens dere er på skitur. Bacalao er også ypperlig gjestemat, og skal du ha mange gjester rundt middagsbordet, så er det bare å doble oppskriften. Denne oppskriften er nok til fire personer, er tilberedt i steikeovn og er hentet fra Trines mat.
Bacalao betyr torsk på spansk, men vi forbinder tradisjonelt ordet med den portugisiske fiskeretten som finnes i så mange varianter. Klippfisken må vannes ut før du kan begynne å tilberede bacalaoen. Som en tommelfingerregel benyttes ni deler vann til én del fisk. Fisken skal vannes ut i 1–2 døgn, og vannet skal byttes ut en gang i løpet av denne perioden. Variasjoner kan imidlertid forekomme, så en god tommelfingerregel er uansett å smake på fisken før du tilbereder den.
Dette trenger du:
600 g (tørr) klippfisk, utvannet
600 g poteter, i skiver
3 gulrøtter, i skiver
2 gule løk, i skiver
1 kinesisk hvitløk, grovt hakket
1 rød chili, finhakket
2 bokser hermetiske tomater
1 rød paprika, i grove biter
1 grønn paprika, i grove biter
1 dl olivenolje
1–2 dl hvitvin frisk timian, hakket
Litt sukker, sitronsaft, sorte oliven, salt og pepper.
Skjær opp grønnsakene som anvist. Begynn med løken og legg fisk, grønnsaker og frisk timian lagvis i en stor, høy ildfast form eller gryte. Hell over hermetiske tomater, hvitvin og olivenolje. Sett på lokk eller kle formen med aluminiumsfolie, og stek bacalaoen midt i ovnen på 180 grader (over- og undervarme) i 2–2 ½ time. Mot slutten av steiketiden tilsettes sorte oliven. Smak til med sukker, sitronsaft, nykvernet sort pepper og eventuelt litt salt, og server!
Jeg anbefaler å bake fociaccabrød til bacalaoen, klippe litt bladpersille over før servering, og åpne en god portugisisk rødvin.
Hva er vel en påske uten en god kriminalroman? Her er de ti beste oversatte krimromanene som jeg har lest i år. Dette er påskekrimmens ti på topp med bl.a. krim fra Arne Dahl, Clare Mackintosh og Jussi Adler-Olsen.
Siden jeg er sjef for Krimfestivalen er jeg så heldig at jeg har fått lest mange av årets krimbøker. Her har jeg laget mitt eget utvalg av de ti beste oversatte krimbøkene hittil i år, og her er det mange strålende bøker. Jeg har med bøker fra flere forlag, men selvsagt er utvalget preget av at jeg har lest flest Cappelen Damm-bøker (og kanskje skyldes det også at vi er Norges ledende krimforlag). Mandag kommer det her en oversikt over de beste norske krimromanene, og på tirsdag en oversikt over årets beste krimromaner i pocket.
«KONSPIRER SOM STIEG LARSSON, SKRIVER SOM HENNING MANKELL»
Utmarker av Arne Dahl er den krimromanen som har fått best kritikk hittil i år. Sydsvenskan skrev at den var «den beste svenske krimromanen noensinne», og mottakelsen her i landet har vært like overveldende. Under tittelen «Arne Dahl: Konspirerer som Stieg Larsson, skriver som Henning Mankell» skrev Aslak Nore en lang hyllest på krimbloggen OP 5 og kalte den «en briljant thriller». Ole Jacob Hoel i Adresseavisen var like begeistret, ga den terningkast seks og skrev bl.a. at Utmarker var en «mesterlig spenningsbok». Norges beste krimblogger Geir Tangen ga den også terningkast seks og kalte den «en innertier».
Arne Dahl er et pseudonym for forfatteren, redaktøren og litteraturkritikeren Jan Arnald, Han har tidligere utgitt ti bøker om Paul Hjelm og A-gruppen. Utmarker er første bok i en ny serie om etterforskerne Sam Berger og Molly Blom, og viser en ny og mørkere side av den allerede kritikerroste og anerkjente forfatteren. Ellen Savinger er 15 år, og hun har vært forsvunnet i tre uker. Sam Berger frykter at hun har blitt offer for en seriemorder, men kollegaene i Stockholmspolitiet vil ikke lytte: Ingen kropp, ingen forbrytelse. Så kommer Sam i kontakt med mystiske Nathalie Fredén, som viser seg å ha uventet innsikt i saken. En historie med uhyggelige forgreininger til Sams eget liv toner frem, og plutselig er det jegeren selv som blir jaget. Og i utmarkene venter en sannhet som altfor mange har interesse av å skjule.
DEN NYE STORE STJERNEN I BRITISK KRIM
Kjøp den nå på cappelendamm.no!
Clare Mackintosh: Jeg ser deg.Oversatt av Ulrik Farestad
Britiske Clare Mackintosh er frilansjournalist, blogger og forfatter. Hun jobbet tolv år i politiet, før hun 2011 begynt å skrive på heltid. Det var en tragisk sak fra tiden i politiet som inspirerte henne til å skrive gjennombruddsromanen Jeg lar deg gå, som har fått overveldende mottakelse internasjonalt. Romanen er solgt til over 24 land. Clare Mackintosh vant den prestisjefylte Theakston Crime Novel of the Year på krimfestivalen i Harrogate i fjor, og debutboka Jeg lar deg gå var den raskest selgende krimmen i 2015 utgitt av en debutant og fikk strålende kritikk her hjemme. Årets roman Jeg ser deg har også fått svært gode anmeldelser. Tom Egeland for eksempel ga den terningkast fem i VG og skrev: «Jeg ser deg er en velskrevet, vellykket og intenst spennende oppfølger til den tidligere politietterforskeren Clare Macintoshs debutroman Jeg lar deg gå.»
Hver morgen tar Zoe Walker samme rute til jernbanestasjonen, venter på et bestemt sted på plattformen og finner sitt favorittsete i vognen. Men på vei hjem fra jobben en dag blar hun gjennom lokalavisen. Da ser Zoe sitt eget ansikt stirre tilbake på henne fra en annonse i avisen, et kornete bilde sammen med et telefonnummer og en nettadresse. Dagen etter er det bilde av en annen kvinne i samme annonse, og det samme skjer neste dag. Zoe oppdager til sitt sjokk at disse kvinnene er ofre for voldelige forbrytelser. Med hjelp av en politimann avdekker hun annonsens formål … en oppdagelse som snur paranoiaen hennes til fullstendig panikk. For nå er Zoe helt sikker på at hun er det neste offeret. Tar du samme buss hver dag? Kjøper du stadig kaffe på den samme kaffebaren? Ikke etter å ha lest Jeg ser deg!
La meg konkludere med det Sunday Times skrev om Jeg ser deg: «En fullendt roman … fengslende … genial».
Tove Alsterdal er en av Sveriges mest anerkjente krimforfattere. Hun har også skrevet dramatikk for scene, film, radio, TV og opera, og hun arbeidet i mange år som journalist. Alle hennes bøker er hyllet av kritikerne, og Ingen vei tilbake ble kåret til beste svenske krimroman i 2014, og den fikk strålende kritikk da den kom på norsk i fjor med blant annet 6 på terningen i VG. Tove Alsterdal besøkte Krimfestivalen for andre gang i år, og hun er en av mine nye favoritt-krimforfattere.
En gang var Beckomberga et av Europas største mentalsykehus. Nå har sporene etter det som foregikk der blitt visket bort, og eksklusive boliger bygges i den samme parken. Svante Levander er en av dem som flytter inn i idyllen, sammen med sin nye kjæreste. På vei hjem fra butikken en kveld blir han knivstukket til døde. Hans ekskone Eva, som har fulgt etter ham den kvelden, arresteres, mistenkt for mord. Bare én person kan vitne om hva som egentlig skjedde, og det er en utenlandsk kvinne som satt utenfor butikken og tigget. Men hun er sporløst forsvunnet. Når noen smågutter finner rester av menneskekropper i nærheten av mordstedet, eksploderer redselen i villaforstaden. Fortidens redsler er nærmere enn noen kunne tro.
EN RUMENSK SENSASJONSKRIM
E.O. Chirovici Speilenes bok. Oversatt av John Erik Bøe Lindgren
Kjøp den nå på cappelendamm.no!
I Speilenes bok som er oversatt av John Erik Bøe Lindgren, er det flere lag, og også her er det et manus som heter Speilenes bok. Stjerneagenten Peter Katz får et uferdig manus som heter Speilenes bok mellom hendene og klarer ikke å legge det fra seg da han først begynner å lese. Forfatteren skriver om sin tid som student ved Princeton-universitetet i slutten av åttiåra og forteller om forholdet han hadde til protesjéen til den berømte professoren Joseph Wieder, yndige og lunefulle Laura Baines. Rett før jul i 1987 blir Wieder brutalt myrdet i sitt eget hjem. Mordet blir aldri oppklart. Nå, tjuefem år seinere har Katz mistanke om at Flynn bruker anledningen til i boks form å tilstå mordet eller å avsløre en morder.
Men manuset er ikke komplett, og da Katz oppsøker forfatteren kommer han akkurat for seint. Flynn er død av sykdom og kona hans har ingen anelse om hvor resten av manuset kan befinne seg. Men nå har Katz fått blod på tann, han leier en gravejournalist til å forsøke å finne ut hva som egentlig skjedde, nå skal det ble en true crime utgave av manuskriptet. Journalisten finner frem til politimannen som etterforsket saken. Roy Freeman gjorde en dårlig jobb for 25 år siden. Det vet han. Han var full og deprimert under hele etterforskningen, og nå har han akkurat fått vite at han er i ferd med å utvikle Alzheimer. Dermed bestemmer Freeman seg for å komme til bunns i saken før han blir for syk, og når han begynner å stille spørsmål nærmer han seg raskt sannheten på en historie som har vært begravd i nær på en mannsalder, eller gjør han egentlig det?
Speilenes bok er en nervepirrende thriller, en litterær prestasjon og en snedig whodunnit i ett. De første anmeldelsene er svært gode, verden over. Fredrik Wandrup ga den for eksempel terningkast fem i Dagbladet og mente den var en «whodunnit av høy klasse … suveren skildring av gåtefullt mord». I England er også responsen overveldende. For eksempel skrev Daily Mail: «fantastisk velformulert og delikat thriller», mens også Lee Child ville være med på hyllesten: «Intelligent og raffinert – en krim fortalt som et Picasso-maleri. Varmt anbefalt.»
«DANSKERNES YNDLINGSFORFATTER»
Jussi Adler-Olsen: Selfies. Oversatt av Erik Krogstad.
Jussi Adler-Olsen er kåret av leserne til «Danskernes Yndlingsforfatter» i 2011, i 2012 og i 2013. Adler-Olsen er tidligere forlagsdirektør og sjefredaktør. Bøkene om Avdeling Q er Danmarks mest leste krimserie, og de er internasjonalt solgt i mer enn 12 millioner eksemplarer. Selfies er den 7. boken i serien om Avdeling Q.
Avdelingen står i fare for å legges ned på grunn av lav oppklaringsprosent. Rose er sunket ned i en dypt psykotisk tilstand, knyttet til en mørk fortid. Men snart hoper nye og intrikate saker seg opp for Carl, Assad og Gordon: Tre unge jenter som lever på sosialstøtte, bestemmer seg for å rane en nattklubb når pengene de får fra det offentlige ikke strekker til. Saksbehandleren deres er ensom, bitter og alvorlig syk. Hun hater de kravstore klientene sine, og legger en djevelsk plan for hvordan hun skal hevne seg på dem.En eldre kvinne blir funnet drept i Kongens Have. Tilsynelatende er disse hendelsene helt uavhengige av hverandre, men etter hvert skal det vise seg å være en sammenheng mellom dem.
«ÅRETS PÅSKEKRIM FOR VENNER AV CRIME NOIR»
Joseph Knox: Sirene. Oversatt av Stian Omland
Kjøp den nå på cappelendamm.no
Joseph Knox er hoved innkjøper av krim for bokkjeden Waterstones i England, og i kaffepausene på jobben, i helger og ferier har han skrevet den første boken i det han selv sier skal bli en serie om politietterforskeren Aidan Waits i Manchester. Første bok ut er Sirenene, og den har også fått en svært god mottakelse. Fredrik Wandrup for eksempel ga den fem i Dagbladet og beskrev den slik: «Dette er årets påskekrim for venner av crime noir.» Også andre stjerneforfattere er begeistret. Val McDermid har uttalt følgende om den: «Sirenene er en noir kraftpakke. Joseph Knox eier Manchester og maler byen i alle dens grimmeste farger,» og Lee Child var også svært begeistret: «Knivskarp urban noir – noe helt for seg selv.»
Isabelle Rossiter har stukket hjemmefra igjen. Når Aidan Waitts, politietterforsker i trøbbel, blir innkalt til å møte Isabelles far i den luksuriøse takleiligheten hans treffer han en manipulerende mann med mektige venner. Men når han følger sporene etter Isabelle gjennom Manchesters mørke underverden finner han noe uventet. En livredd gatesmart søttenåring som ikke vil hjem for noen pris. Og mens han etterforsker Isabelles sak, og den uoppklarte ti år gamle forsvinningssaken til en annen jente, en jente som Isabelle, går det opp for ham at hun gjorde rett i å rømme. Det tar ikke lang tid før Waits er uønsket hos sine overordnede, forfulgt av en ukjent morder og farlig tiltrukket av en kvinne han burde holde seg langt unna. Han er på dypt vann og tiden er i ferd med å renne ut for ham. Hvordan kan han redde jenta når han selv må sloss for livet?
«FÅR MORGAN KANE TIL Å VIRKE SOM EN SØNDAGSSKOLELÆRER»
Lee Child er en av verdens mestselgende og mest prisvinnende forfattere. Han har toppet bestselgerlistene i prestisjetunge publikasjoner som New York Times, Wall Street Journal, Publishers Weekly, Washington Post, Los Angeles Times og Sunday Times. Bøkene hans utkommer i over 90 land, og hvert femte sekund kjøpes det en Lee Child-bok et eller annet sted i verden. Gert Nygårdshaug har uttalt noe treffende om Lee Childs helt: «Lee Childs litterære helt Jack Reacher får Morgan Kane til å virke som en søndagsskolelærer.»
Det kan sies at Child-romanene likner på hverandre, men liker du en av dem, så liker du også alle. Jack Reacher har denne gangen ikke noe bestemt mål, så en ubetydelig småby på prærien med det merkelige nevnet «Mother’s rest» ser ut som det perfekte sted å overnatte. Hvorfor heter denne byen «Mother’s Rest»? Det er alt Reacher ønsker å vite. Men ingen vil fortelle ham det. Det er et lite sted, midt i tusenvis av mål med dyrket mark, med en jernbanestasjon og tause, mistenksomme mennesker. Og en bekymret kvinne ved navn Michelle Chang, som først tror at Reacher er den savnede partneren hennes. De holdt på med en etterforskning som hun frykter har endt med hans død. Reacher skal ingen steder, så han tilbyr seg å hjelpe henne, og begynner å spørre seg for, men han får ingen svar. Snart farer han desperat mellom USAs storbyer og det hemmelige, mørke internettet. Overalt støter han på bøller og mordere. Hvorfor?
Jack Reacher vender tilbake til Mother’s Rest, hvor han møter et mareritt han aldri kunne ha forestilt seg. Det beste ville ha vært å dra videre. Men det er ikke Reachers stil.
SVERIGES MESTSELGENDE KRIM I 2015
Sofie Sarenbrant: Visning. Oversatt av Henning J. Gundersen
Kjøp den nå på cappelendamm.no!
Sofie Sarenbrant er den nye store kvinnelige krimforfatteren i Sverige. Visning kom i pocket i 2016 og ble den mestselgende krimromanen i Sverige i 2015. Hun har allerede solgt over en million bøker i Sverige, og er nå klar for å overta hegemoniet fra Camilla Läckberg og Viveca Sten.
Morgenen etter at familien Göransson har visning i idylliske Bromma i Stockholm, finner den seks år gamle Astrid pappaen sin brutalt drept i gjesterommet. Ingenting tyder på innbrudd, og drapsvåpenet er en av familiens egne kjøkkenkniver. Kan noen ha gjemt seg i huset etter visningen? Det eneste som kan tyde på det, er at Astrid påstår at en fremmed klappet henne på kinnet i løpet av natten. Kriminalinspektør Emma Sköld får saken. Hun tror at den avdødes kone kan stå bak drapet, og flere avsløringen forsterker mistankene hennes. Men da flere drap rammer familier som har visning i det ellers fredelige boligområdet, snus alle teorier på hodet. Hva er det egentlig som foregår? Og hva er koblingen mellom ofrene?
Stefan Ahnhem har vært manusforfatter innen film og TV i mer enn 20 år. Han har blant annet skrevet manus til noen av Sveriges mest populære krimserier, som Wallander og Irene Huss. Ahnhems bøker utgis i 20 land, og Nordisk Film har kjøpt tv-rettigheter til bøkene. I Sverige er det flere som ser ham som Stieg Larssons arvtager. Også Stefan Ahnhem gjorde et meget godt inntrykk på Krimfestivalen.
Fabian Risk og teamet hans kjemper mot klokken i en etterforskning der ingenting viser seg å være slik det skal. Han begynner å tvile på sine egne vurderinger, og finner de ikke løsningen kommer snart neste offer til å havne i fryseren. En bil kjører over kaikanten i Helsingborgs havn etter en voldsom biljakt. Alt tyder på at det var en ulykke, men når føreren, en it-entreprenør som har blitt steinrik på mobilspill, obduseres, viser det seg at han alt har vært død i to måneder, i nedfryst tilstand. Det er vår og nesten to år har gått siden hendelsene i Offer uten ansikt. I Helsingborgs kriminalavdeling har det vært uvanlig stille. Fabian Risk har kunnet bruke det meste av tiden sin på å lappe sammen familien. Selv om verken han eller kollegene neppe ville sagt det høyt så begynner de å kjede seg. Når den merkelige saken med den nedfryste millionæren havner på bordet deres kjenner alle det samme: Endelig skjer det noe.Like over sundet har Dunja Hougaard blitt nødt til å ta på seg uniformen igjen, i sin nye jobb som ordenspoliti i Helsingør. Når en hjemløs blir mishandlet til døde klarer hun ikke å la være å sette i gang en egen etterforskning. Sporene leder snart til Helsingborg.
«EN SVENSK GILLIAN FLYNN»
Caroline Eriksson: De forsvunne. Oversatt av Heidi Grinde
Kjøp den nå på cappelendamm.no!
Caroline Eriksson er enda en av de kvinnelige svenske krimforfatterne som har slått gjennom internasjonalt. I Tyskland gikk De forsvunne rett inn på bestselgerlisten, og i USA ble den utvalgt til eksklusiv Kindle First-lansering og tilgjengelig som e-bok en måned før den trykte boken ble utgitt. Den havnet rett på Amazons topp 5-liste og har fått veldig gode leservurderinger der. De forsvunne ble dessuten årets mest solgte e-bok i Sverige i 2016. Flere anmeldere har sammenlignet Caroline Eriksson med Gillian Flynns Flink pike, og hennes bakgrunn som sosialpsykolog er et godt utgangspunkt for å observere andre mennesker og vurdere relasjonene dem imellom.
En sommerkveld tar Greta, Alex og datteren Smilla båten fra sommerhuset ved den sagnomsuste innsjøen Maran ut til øya. Greta blir i båten mens de andre går i land. De kommer ikke tilbake. Greta går også i land, hun roper og leter, men finner ikke Alex og Smilla noe sted. Den mystiske forsvinningen fører Greta skritt for skritt ned i en avgrunn av forvirring og mørke … Det blir snart klart at Alex og Gretas forhold ikke har vært av de beste. I tillegg har en katastrofal hendelse i barndommen satt dype spor i Greta. Er det en sammenheng mellom forsvinningen og det som skjedde den kvelden for mange år siden, da Gretas far døde? Kan legenden om innsjøen Marans onde krefter virkelig stemme? Og hva har egentlig skjedd med Alex og Smilla?
Påskeferien nærmer seg med stormskritt. Uansett hvor du skal nyte den, hører en god krimroman til. Her er påskens beste norske krimromaner med bl.a. krim av Mostue & Brenna, Jo Nesbø, Terje Bjøranger og Eystein Hanssen.
Siden jeg er sjef for Krimfestivalen er jeg så heldig at jeg har fått lest mange av årets krimbøker. Her er mitt utvalg av de beste norske krimromanene så langt i år. På Krimfestivalen ble festivalledelsen kritisert av de kvinnelige krimforfatterne (der kalt «Dødstrømpene») for at vi ikke hadde nok fokus på de kvinnelige krimforfatterne. De kan få vann på mølla nå, for på denne listen glimrer de kvinnelige forfatterne med sitt fravær. Det er faktisk ikke min feil, for det er skremmende få kvinnelige krimforfattere å velge blant i år – ingen norske krimromaner av kvinnelige forfattere på de store forlagenes lister foreløpig. Vi får håpe det bedrer seg kraftig i løpet av bokåret.
På min liste over påskens beste krimbøker har jeg med romaner fra flere forlag, men selvsagt er utvalget preget av at jeg har lest flest Cappelen Damm-bøker (og kanskje skyldes det også at vi er Norges ledende krimforlag). I morgen kommer en oversikt over årets beste krimromaner i pocket, og på fredag la jeg ut listen over årets beste påskekrim blant de oversatte krimromanene.
Her er påskens beste norske krimromaner:
HYPERAKTUELL, REALISTISK OG NERVEPIRRENDE THRILLER
Operasjon Hades er Mostue & Brennas fjerde krimroman. Den kom ut for tre uker siden og har allerede rukket å få flere femmere på terningen fra kritikerne, for eksempel i Tvedestrandsposten der Svein Gjeruldsen mente at den er «(…) meget spennende og underholdende». Mostue & Brenna har siden deres første bok rettet søkelyset mot saker som har vist seg å bli meget aktuelle: utenlandske organiserte ligaer som styrer narkotrafikken i Norge, tidligere ransligaer som samler seg for det siste, historiske kuppet og terror mot sivilbefolkningen. Det skorter da heller ikke på aktualitet i deres siste utgivelse, Operasjon Hades, der det bl.a. handler om hvordan russisk mafia inntar Norge – en rystende aktuell thriller.
Hades er navnet på dødsguden og det underjordiske dødsriket han ifølge gresk mytologi hersket over. Det er ikke tilfeldig at tittel på denne romanen har hentet navnet herfra. De to spanerkollegaene Axel og Tobben står denne gang overfor nettopp «underverdenens» aller mektigste: bratva, russisk mafia – en hensynsløs organisasjon som har tatt over det kriminelle landskapet hvor enn de har etablert seg. Nå står Norge for tur. Klarer de å få fotfeste, vil alt endre seg i vårt tross alt fredelige, skandinaviske velferdssamfunn. I denne neglebitende thrilleren trekkes vi med i et plot som spenner seg fra den tsjetsjenske borgerkrigen, via avsidesliggende bygder på Østlandet og en dyreverngruppe som ikke skyr noen midler for å sette dyrs velferd på dagsordenen, til flyktningkrisen i Midtøsten styrt av kyniske og pengegriske bakmenn. Oppi det hele blir ikke bare Tobbens familie hardt rammet, men han selv blir utsatt for en karriereknusende mistanke. Axel Th. Munthe må ikke bare kjempe for sitt eget liv denne gang, men også for kollegaens – og det norske samfunnet!
Jada, Nesbø er tilbake med det han er best til: Harry Hole. Det er så å si umulig ikke å få med seg at Hole er tilbake. I alle dagligvare-butikker og bokhandler er det stabler med Jo Nesbøs Tørst. Flere lesere har ikke vært helt fornøyd med de to siste bøkene til Nesbø, men nå er «Nesbø i storform» som Fredrik Wandrup sa det i Dagbladet. Aschehoug forlag hevder at førsteopplaget er på over 300 000, mer nøyaktig 318 000. Ikke bare praktisk når man skal få med seg anmeldelsene på omslaget. Så nå har de allerede trykket noen titalls tusen nye omslag med tre seksere og seks femmere.
Etter tre år i relativ harmoni braker helvetet atter en gang løs i Oslo. Unge kvinner som har vært aktive på sjekkeappen Tinder, blir myrdet i hjemmene sine. Harry Hole trekkes på nok en gang inn i etterforskningen. Politi og fagfolk står maktesløse, og denne gangen vil tidligere etterforsker Harry Hole holde seg langt unna. Men når morderen slår til igjen, øker presset mot landets fremste ekspert på seriemordere. Harry drives til å gi alt i en jobb han hater, selv om det betyr å svikte familien han elsker. Harry Hole er tilbake – det samme er han som aldri ble tatt.
Mange lesere av Tørst vil være enig med VGs anmelder Sindre Hovednakk: «Den nye Harry Hole-boken blir en heseblesende leseropplevelse av beste Jo Nesbø-merke».
Terje Bjøranger debuterte med Den tredje søsteren. Den handler om tvangsekteskap og æresdrap i et norsk-pakistansk miljø. Til tross for at det er en kriminalroman brukes den i undervisning i politiet og i barnevernet. Bjøranger er selv politi og blant annet ekspert på tvangsekteskap og æresdrap. Barcode kom ut i januar og har fått en strålende mottakelse med bl.a. fem på terningen i Dagbladet og Adresseavisen. I Dagbladet skrev Fredrik Wandrup: «I sin andre roman trer Terje Bjøranger frem som en fullblods politiromanforfatter» og Ole Jacob Hoel var like overbevist i Adresseavisen: «Solid, og overraskende god norsk politikrim som godt kan ende som en av årets sterkeste spenningsromaner.»
I Barcode blir en ung kvinne funnet brutalt drept ved Sognsvann, hun er kledd i politiuniform og har en påfallende tatovering på brystet. Dagen etter hopper en toppolitiker fra Arbeiderpartiet foran toget på Lillestrøm stasjon. Etter hvert som politietterforsker Charlie Robertsen dykker ned i disse sakene ser han sammenhenger ingen andre er villige til å se. Robertsen og teamet hans vikler seg inn i et beksvart Oslo hvor narkotikaen flyter, og prostitusjon og menneskehandel er dagligdags.
Eystein Hanssen debuterte som forfatter i 2010 med krimromanen De ingen savner. Jaget er den sjette boken om Elisabeth Sunee Rathke eller Elli som hun kalles. Alle de fem tidligere bøkene om Elli var på strømmetjenesten Storytels topp ti-liste over de bøkene som var mest lyttet på i 2016. Flere anmeldere mener at Jaget er den beste Elli-romanen til nå, for eksempel Elin Brend Bjørhei i VG som ga den terningkast fem: «Eystein Hanssen viser at krim fortsatt kan være samfunnskritisk i sin sjette og beste bok til nå.»
Liket av en mann driver til overflaten i Bjørvika. Elli og hennes nye kollega, Sverre Brenner, finner kun ett spor: krypterte mobilmeldinger. Samtidig, i Libya, kjemper flyktningen Basma og hennes to barn for en plass på båtene over Middelhavet. Ellis etterforskning peker mot en mann beredskapstroppen Delta allerede har anholdt, Jonathan Smith. USA og PST har spilt en rolle i saken. Når Basma og hennes to barn endelig entrer den skrøpelige båten over Middelhavet, er Elli på sporet av morderen i Oslo. Men PST, E-tjenesten og CIA synes å gjøre det de kan for å hindre at hun løser saken. Først når Basma ankommer Norge, faller brikkene på plass. Noen har forferdelige planer i Oslo. Elli, Brenner og Jan Nereng er byens eneste håp.
Lars Mæhle har skrevet en rekke bøker for barn, ungdom og voksne. Krimserien med psykolog Ina Grieg er kritikerrost og er bl.a. utgitt på tysk av samme forlag som utgir Jo Nesbø. Den stille flokken er den tredje i rekken og den beste i følge flere anmeldere, for eksempel Gro Jørstad Nilsen i Bergens Tidende som ga den fem på terningen: «vellykket kriminalroman … God fremdrift og rammende samfunnskritikk gjør den tredje krimmen om psykolog Ina Grieg til den beste i serien.»
En voldsdømt psykiatrisk pasient rømmer fra lukket avdeling. Dagen etter blir to søstre funnet drept, på en avsidesliggende plass i marka. Saken viser seg å ha tråder tilbake til et uløst drap på en rusmisbruker på 1980-tallet, men også til dunkle hendelser på Svanviken arbeidskoloni. Dit ble taterfamilier tvangssendt på 1960-tallet for å lære seg «den norske, bofaste kulturen». Nok en gang blir psykolog og kampsportutøver Ina Grieg motvillig trukket inn i en drapssak. Hun slår seg sammen med tidligere etterforsker Jon Fannrem i jakten på sannheten. Den stille flokken tar opp et av de mørkeste kapitlene i norsk historie: behandlingen av romanifolket gjennom 1900-tallet.
Det er en trend at politifolk skriver krim, og Eirik Husby Sæther er den tredje politimannen blant forfatterne på denne listen. Han debuterte med Judaskysset. Det blå barnet er litterært sterk og viser et talent norsk krim vil ha glede av i mange år fremover. Husby Sæther jobber i politivakta i Oslo, og er ofte blant dem som blir utkalt til et åsted. Denne dystre virkeligheten gjør at han skriver med en helt egen autensitet. I tillegg har han et strålende litterært talent og en historisk interesse noe som har ført til en høyst uvanlig og interessant krimroman.
Kristiania 1900: en alkoholisert vaktmester fra spinneriet finner et spedbarn i Akerselva, Leanora.
Oslo 2016: Politibetjenten Mikael og hans dopavhengige fetter William følger Mikaels mor til et aldershjem. Moren har startende demens og mener det er skjedd et mord på rommet hun overtar. På elegant vis har Sæther snekret sammen en historie som foregår på to plan, gamle Oslo og fabrikklivets åk, og Oslo per i dag med dets liknende problemer. Det er både en vakker og hensynsløs beskrivelse av disse to verdener og deres tangerende historier.
Christian René Wold er sosionom og jobber som bomiljøarbeider og miljøterapeut. Blant annet driver han med rus og kriminalitetsforebyggende arbeid rettet mot ungdom. Mange forlags- og mediefolk husker ham som en meget bestemt dørvakt, eller kanskje rettere, utkaster på den legendariske nattklubben Head On i Oslo på 90-tallet. Wold har også en fortid i de kriminelle miljøene Klovnejakten er inspirert av.
Klovnejakten handler om de kriminelles Oslo på begynnelsen av 2000-tallet: sex, dop og den evige jakten på mer penger.Tre småskurker er prisgitt hverandre. Alle vil klare seg. Kan de stole på hverandre? Kiran vil egentlig ut av det kriminelle miljøet, men han trenger penger. Så blir han kontaktet av Gianni. De går sammen om å selge et stort parti stoff, men Gianni betyr problemer. Og det blir ikke bedre når kameraten Roger alias «Tåka» skal hjelpe til. Russisk mafia og andre gjenger puster dem i nakken. Klovnejakten er i gang.
Mange mener at Øistein Borge var en av fjorårets beste krimdebutanter med romanen Den syvende demonen. Nå er han allerede tilbake med en forrykende oppfølger som har fått god kritikk flere steder bl.a. av Sindre Hovdenakk i VG som ga den terningkast fem: «Så å si helt lytefri.» Krimblogger og krimforfatter Geir Tangen var like begeistret: «Det som aldri dør er en politikrim som balanserer perfekt mellom en drapsgåte, en komplisert etterforskning, og de mellommenneskelige konfliktene som oppstår.»
Under et ferieopphold i Nord-Irland blir tidligere høyesterettsdommer John Sand og hans kone Monica myrdet. Kripos-etterforskeren Bogart Bull, som er i landet for å besøke sin morfars gård, koples inn i saken for å bistå førstebetjent Miriam Dixon i det nordirske politiet. Da også forpakteren på morfarens gård blir funnet drept, aner politiet en sammenheng med drapet på ekteparet, og Bull oppdager at morfaren bærer på en hemmelighet som strekker seg mange år tilbake i tid. Kanskje er også selve politiledelsen innblandet? Samtidig trekker Borge tråder til urolighetene og attentatene i 1970-årenes Nord-Irland. Konflikten ble formelt bilagt med fredsavtalen i 1998, men det gamle IRA har sine moderne avleggere, ikke minst en mystisk «Tobin» og en hittil ukjent fraksjon som synes fast bestemt på å ta opp tråden der IRA slapp den.
Frode Granhus blir kalt lofotkrimmens mester, og det med rette. Han har vært nominert til Rivertonprisen, Bokhandlerprisen og, i 2015, til Brageprisen for sine kritikerroste bøker om Rino Carlsen. Også Forliset har fått mye fin omtale for eksempel fra Elin Brend Bjørhei i VG: «En flott påskekrim for kysten eller fjellheimen for krimlesere som ønsker en god og atmosfærisk krim som gir mulighet til å bryne de små grå.»
I femte bok om Rino Carlsen, Forliset, møter vi et novemberkaldt Lofoten. De fleste holder seg innendørs i sprengkulda, men det vakre lyset lokker en fotograf ut i isødet. På en av turene oppdager han en tønne som stikker opp av isen. En tønne med et makabert innhold. Rino Carlsen får etter hvert mistanke om at tønnefunnet har sammenheng med et forlis som rystet det lille kystsamfunnet for flere år siden. Et forlis som krevde flere ofre. På den isolerte institusjonen Tennholmen vokser spenningen for hver dag, og det kan virke som enkelte av beboerne vet mer om saken enn de vil innrømme.
Kurt Aust er født og oppvokst i Danmark, men har bodd i Vestfold siden 1982. Han har siden den gang bidratt til å gjøre norsk krim rikere med sine spennende historiske romaner. I 2003 fikk han både Rivertonprisen og Glassnøkkelen (den nordiske prisen for beste krimroman) for Hjemsøkt. Også Skipet med et onde øyet har fått svært gode anmeldelser. Sindre Hovdenakk i VG ga den terningkast fem og omtalte den som «spennende og actionfylt piratkrim». Også Finn Stenstad i Tønsbergs blad ga den en femmer og skrev: «En ener i historisk krim. Han har virkelig grepet om dette, Kurt Aust. Igjen viser han ferdigheter i krimskriving som gjør ham til noe forfriskende annerledes i norsk samtidskrim.»
I Skipet med det onde øyet foregår hele den dramatiske handlingen om bord i skipet «Christianus Quintus» noen desember- og januardager i 1706-07. År 1704: Det dansk-norske slaveskipet «Christianus Quintus» er på vei hjem etter en lang ferd til Afrika og Vest-India. Men få dager før det legger til kai i København forsvinner kaptein Munk sporløst fra skipet. Han blir aldri funnet. Ikke gullet hans heller.
To år senere er «Christianus Quintus» igjen på vei sørover mot Afrikas kyst. Thomas av Boueberge og Petter Hortten er ombord – på flukt fra kongen som tror at Thomas er død. Petter har lovet Sara en ny tilværelse på de fredelige Islas Canarias. Men slik skal det ikke gå. Julaften inviterer kaptein Bloomfeldt passasjerer og offiserer til middag i sin kahytt. De er tretten til bords. Den natten forsvinner igjen en passasjer fra skipet. Man leter overalt, men han er forduftet. Til Petter Horttens overraskelse synes ingen å bry seg særlig om det. Ikke kapteinen, ikke mannskapet og heller ikke Thomas av Boueberge. Petter setter i gang sin egen etterforskning og oppdager at det går rykter blant de overtroiske sjømennene om at noen har satt det onde øye på skipet. Og det kan komme til å bli svært truende og klaustrofobisk om bord. Hav og himmel på alle kanter. Og en drapsmann midt i blant dem.
Hjemmepåske? Hyttepåske? Reisepåske? Uansett er pocketbøker et egnet følge. Vi har nettopp sluppet et solid knippe med kvalitetsromaner for unge lesere i alderen 12+.
Ti kvalitetsromaner egnet for litterær hengivelse
Med tanke på familiens ungdommelige leseentusiaster, er påsken en ideell tid for litterær hengivelse. Hele ti ferske pocketbøker foreligger i disse dager. Kritikerroste og prisbelønte. Fem norske og fem oversatte. Romaner med stor spennvidde og av høy litterær kvalitet. Hva med å invitere hele familien til høytlesning i skumringstimen?
Tore Aurstads Fangarmer – en rystende eventyrfortelling
Fangarmer er en rystende eventyrfortelling om en farlig ekspedisjon til Sørishavet, der en mystisk skute med mannskap fra en annen verden jager skip og mannskap. Boken tar opp tråden fra den amerikanske forfatteren H. P. Lovecrafts grøsserfortelling The Call of Cthulhu fra 1928, som skildrer den norske sjømannen Gustaf Johansens skrekkopplevelser i Sørishavet.
«Dette er en av de beste bøkene jeg har lest..» Terningkast 5
Anmeldt av Sigve, 9. trinn på Finnsnes ungdomsskole.
I romanen, En del av meg, møter vi Ida, som alltid har følt seg utenfor i familien. Hun får aldri truffet sin amerikanske far, halvt indianer og professor ved et universitetet i Minnesota, der moren studerte som ung. En dag får Ida vite at hun har to halvbrødre. Hun melder seg på et sommerkurs ved det samme universitetet. Boken ble nominert til årets Upris.
«…en imponerende debutroman for ungdom.» Terningkast 5
Marie L. Kleve, Dagbladet
Ungdomsromanen OG. En argentinsk aupairs dagbok handler om identitet og språk. Boken har et annerledes, sårt, friskt og humoristisk blikk på Norge og menneskene her. Dette er også en roman om landet man har reist fra. Boken ble nominert til Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomsbøker 2016.
«… en sjarmerende liten bok om å komme fra et sted til et annet, og gjenkjennelig for alle som har lært et nytt språk i voksen alder.»
Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv
Romanen Det er min tur nå handler i stor grad om jakten på det perfekte. Melissa har endelig havnet i den riktige gjengen. Men hun slites mellom kjæresten Zoran og minnet om den perfekte Alexander. Uoppnåelige Alexander, som har vist henne at fremtidsutsiktene er utrolig mye bedre fra toppetasjen.
Morderens ape av den svenske stjerneforfatteren Jakob Wegelius ble tildelt både Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris og selveste Augustprisen da den kom ut i 2015. Handlingen er lagt til Lisboas havn. I gasslyktenes skinn løper en mann, Alphonse Moro, for livet. Han bærer på en hemmelighet som mektige krefter vil beskytte for enhver pris. Forfølgeren nærmer seg. Og tar ham igjen. Kampen er over på noen øyeblikk. Morro faller over kaikanten og forsvinner i elven Tejos svarte strømmer. Rykter om mordet sprer seg, men enda mer skremmende er ryktet om morderens gale og blodtørstige menneskeape. Bodil Engen ble tidligere i år tildelt Kulturdepartementets oversetterpris for den norske utgaven.
«Suverent fortalt (…) Spennende miks av reiseskildring og detektivhistorie med en apekatt i hovedrollen som kommer til å endre synet ditt på apekatter for alltid.» Terningkast 5
Kristine Isaksen, VG
I taket lyser stjernene av Johanna Thydell er en sterk fortelling om å ha en mor som er i ferd med å dø av kreft og om den første kjærlighetens blodige alvor. Romanen er oversatt av Kirsti Øvergaard. Mens Tamma Webber i sin roman Lett? forteller om Jaqueline som forelsker seg i den kjekkeste på campus; en plaget ung mann med dype hemmeligheter. Samtidig gjør ekskjæresten alt han kan for å få henne tilbake. Lett?er oversatt av Cecilie Winger.
I Gayle FormansBare en dag møter vi amerikanske Allyson som forelsker seg i nederlandske Willem, som hun blindt følger til Paris. Etter en virvelvind av et døgn forsvinner Willem. Hva har skjedd? Mer om Willem og hans forsvinning får vi vite i Foremans Bare ett år. Her er det nemlig Willems stemme som forteller om dette kjærlighetsmøtet, og hva som videre hendte. Begge bøkene er oversatt av Gry Wastvedt.
Lucy Christophers Fanget. En annerledes kjærlighetshistorie er forfattet som et brev til en kidnapper. Rystende, skummelt og medrivende. Kidnapperen tenker at bare den unge kvinnene han har bortført får tid på seg, vil hun elske ham. Og det merkelige er at hun blir glad i ham også – etter en stund.. Boken er forfatter som et Boken er oversatt av Heidi Sævareid.
– Det norske samfunnet er gjennomsyret av oljen, og det setter oss i stadig større risiko. Veldig mange nordmenns virkelighetsoppfatning er preget av olje – enten de selv er oljefolk eller de bare har blitt vant med oljeretorikken. Energi- og klimapolitikken er tilpasset oljevirksomheten, flere politikere kaller oljen klimavennlig uten å blunke, oljeforskningen er omfattende og oljeindustrien har over lang tid støvsugd arbeidsmarkedet for gode ingeniører og andre ettertraktede arbeidstakere.
At vi er så oljeavhengige, og uvillige til å planlegge en nedtrapping, er risikabelt – ikke bare klimamessig, men også økonomisk. Det er mange finansfolk og andre eksperter som nå er bekymret for at vi kan bli sittende fast i en fossil industri som plutselig en dag ikke er spesielt lønnsom.
Oljeindustrien har over lang tid støvsugd arbeidsmarkedet for gode ingeniører og andre ettertraktede arbeidstakere.
Sentralbanksjefen i Storbritannia og en del jusprofessorer har i tillegg sagt at petroleumsprodusenter kan bli utsatt for fremtidige søksmål fordi man selger et produkt man vet er skadelig. Tenk om det virkelig skulle skje?
Tittelen på boken er ”De beste intensjoner” – hva henspeiler denne på?
– Vi startet med høye ambisjoner i norsk klimapolitikk, da vi satte oss et av verdens aller første klimamål i 1989. Oljepolitikken som ble snekret sammen nesten 20 år tidligere var også preget av en ansvarlig føre var-tenkning.
På starten av 1970-tallet slo politikerne fast at vi skulle ha et moderat utvinningstempo og ta hensyn til eksisterende næringsliv og til miljøet. Opp gjennom årene har det vært satt grenser for både produksjon og investeringer på sokkelen, men disse grensene har blitt sprengt. Så snart man skjønte hvilke summer man måtte takke nei til om man skulle innfri klimamålet eller moderasjonsmålene, så gjaldt de ikke lenger. Også senere klimamål er blitt kraftig overkjørt. Politikerne har de beste intensjoner, men de drukner klimamålene sine i olje.
Du innleder forordet med å stille spørsmålet om Norge er et klimaland eller et oljeland, og peker på at Norge har forsøkt å gå foran, ved å ønske og være blant de aller beste klimalandene. Hvordan har dette mislyktes, og hva er problematisk her?
– Norge har gjort mye bra for klimaet, for eksempel gjennom å bidra til et marked for elbiler og ved å jobbe for bevaring av regnskog. Historien viser imidlertid at norsk klimapolitikk er blitt skreddersydd etter oljevirksomheten. Politikerne har bare ikke snakket høyt om det.
Norske myndigheter la om klimapolitikken på 1990-tallet, ved å gå bort fra store klimaforpliktelser hjemme, og heller satse på å betale for at andre skulle kutte sine utslipp i utlandet, gjennom ulike kvoteystemer. Dermed skjermet de den mest forurensende sektoren, nemlig oljeindustrien.
For ikke å ha så dårlig samvittighet for dette, har oljefolk i bransjen og hos myndighetene snakket om at de tross alt hjelper de fattige med norsk energi, og at oljen vår er bra for klimaet. Det første argumentet er syltynt og det andre er direkte feil. Olje er klimaskadelig, ikke klimavennlig – uansett hvordan du vrir og vender på det.
Finnes det noen løsning, og hva vil du selv anbefale som en vei videre?
– Flere må innse at også norske utslipp må dramatisk ned, og at det haster. Det bør tas en grundig gjennomgang av oljeskattesystemet, som er laget for at vi skal ha et høyt utvinningstempo på sokkelen, og hvert nye oljefunn bør holdes opp mot en streng utslippsstandard for å vurdere om det har livets rett. Ideelt sett bør vi vel ikke skru opp nye kraner i det hele tatt.
Oljenæringen er som en gigantisk hjørnesteinsbedrift som vi vet skal legges ned, så vi må begynne omstillingen nå – for å prøve å gjøre fallet litt mindre vondt.
Tekstene om Naturmannen ble først trykket i Harvest, og ble raskt en snakkis. NÅ er boka her! Og barnet!
Ikke var han gift, ikke var han nyskilt, ikke hadde han mer innkassokrav enn sjarm, ikke var han slem, mannsjåvinistisk, rasistisk, høyreekstrem eller utekkelig vulgær. Han var en fin fyr, kjekk å se på, oppmerksom, ordentlig, nøye med å passe på at ikke parkeringsbilletten gikk ut og at jeg hadde nok vann i glasset, han var sporty og likte å gå turer.
Date med Naturmannen
Dette kan funke, tenkte jeg der jeg satt på kafé i Fredrikstad på min første date med ham jeg senere bare skulle kalle – Naturmannen.
Sommeren gikk. Høsten kom. Årstidene rullet på.
Forholdsspiralen var i gang. Forelskelsen nådde de store høyder, så inntraff virkeligheten, kjemien ble nøytralisert, nyansene trådde frem.
«Glad i tur og mark», blir «bor helst i telt», «jeg skal ta deg med på tur» blir «hvis du vil se meg, må du være med til fjells», «vi har en sjarmerende hytte på fjellet» blir «vi har et gørrkaldt krypinn med utedass og brønn», «jeg liker å sy (!)» blir «jeg lapper klærne mine for jeg nekter å kjøpe nytt» etc.
Den egentlige-jeg
Okay, sånn er det bare muligens. Vi viser oss fra vår beste side for å bli tatt inn i varmen og så slipper vi den egentlige-jeg frem etter hvert. Jeg kan nok sikkert også skrive et par ting på den kontoen: «jeg bare elsker å sove ute» og «Kristiansund sommerstid med fem grader og stiv kuling er jo bare herlig, kjenner at man lever liksom, virkelig lever» var kanskje noe å ta i.
«Vi har en sjarmerende hytte på fjellet» blir «vi har et gørrkaldt krypinn med utedass og brønn.»
Men så lenge han er snill, sa bestemor, og får deg til å le, så er det meste greit. Hun hadde et poeng. Jeg hadde vært borti mannfolk som ikke var greie, som altfor tørste menn, altfor nyskilte menn, og menn med altfor omfattende problemer og/eller selvbilde.
Jeg kunne egentlig ikke ta han på noe, Naturmannen. Jo han stakk, det gjorde han rett som det var, spesielt når jeg egentlig ville ha han hjemme så vi fikk laget barn, dro han til fjells med spermen – baller i sin beste alder, men han hadde et godt hjerte, det hadde han, om han var aldri så treg til å fyre av en premieshot, så var det ikke ondskapsfullt motivert, han var jo bare redd for friheten sin, stakkar’n.
Men det er fordeler og ulemper med alle – og mulig har du også tatt deg i å tenke – er det ikke det ene, så er det faen meg det andre!
Dette kan umulig gå
Jeg må si den tanken streifet meg da jeg ble lovet varm seng, treretters og kald øl på Bjørnhollia påsken for fire år siden – men endte opp med å gå 14 timer i villrede på vidda – og sove på en utedass for å berge livet, fordi Naturmannen hadde bommet «ørlitegrann» på kartet. Da måtte jeg faktisk revurdere hele opplegget.
Også da han ikke hadde gitt beskjed om at han skulle på toppturferie til Alpene (i frykt for mottagelsen), men bare smøg det inn i en bi-setning kvelden i forveien da jeg spurte hvorfor han pakket, kjente jeg på at, nei, dette kan umulig gå i lengden.
Skal du gi opp hele forholdsprosjektet fordi han liker frisk luft, fjell og vidde …
Men så kommer realiteten deisende i fleisen – for dette er dealen – skal du gi opp hele forholdsprosjektet fordi han liker frisk luft, fjell og vidde – og risikere å ende opp med en av de i kategoriene nevnt ovenfor, eller skal du svelge unna alpeturer og fiskeutflukter og vektlegge fordelene mer og høyere.
For tross alt er det jo en del av de. Som for eksempel å kunne ta en forfriskende dusj i sommervarmen på en gul og lilla blomsterfylt eng (den ene dagen det var sol sommeren 2016), fersk kortreist fisk fra den lokale fjellkulpen til middag på grillen – og uansett hvor usminket, nyvåkna og ufresh jeg er, desto bedre syntes Naturmannen det er – jeg liker det jo aller best naturlig, sier han.
BLI MED LENE JULSEN INN I NATURMANNENS ALLER HELLIGSTE ROM:
Krim er påske for mange av oss. Her er påskens beste krim i pocket med krimromaner av bl.a. Torkil Damhaug, Hans Olav Lahlum, Clare Mackintosh og Jørn Lier Horst.
Siden jeg er sjef for Krimfestivalen er jeg så heldig at jeg har fått lest mange av fjorårets krimbøker, og mange av dem har allerede kommet i pocket. Her har jeg laget mitt eget utvalg av påskens beste krim i pocket.. Jeg har med bøker fra flere forlag, men selvsagt er utvalget preget av at jeg har lest flest Cappelen Damm-bøker (og kanskje skyldes det også at vi er Norges ledende krimforlag). Jeg har tidligere lagt ut en oversikt over årets beste oversatte krimromaner og årets beste norske krimromaner, og her er altså pocket-toppen:
Torkil Damhaug er lege og psykiater og har i mange år vært en av Norges beste krimforfattere. I forrige uke fikk han Rivertonprisen for andre gang. Rivertonjuryen var samstemt i at En femte årstid var Norges klart beste krimroman i 2016. Nå ligger den helt fortjent på toppen av alle bokhandelkjedenes bestselgerlister.
Ann, Victor, Helene og Nicolai er fire ungdommer som henger sammen. De prøver ut ting, og alt er ikke like smart. En av de tingene de ikke burde gjort, var å stenge en klassekamerat inne i kjelleren på den nedlagte fabrikken nede ved elva, der det en gang skjedde en grusom ulykke. Kort tid senere er to av de fire ungdommene funnet døde, og den tredje er forsvunnet. Vi følger ungdommer som blir drevet mot det fatale av krefter de ikke forstår, og vi møter en far som vil gjøre alt for å finne sin datter.
«Spennende, smart og spenstig skrevet! (…) På mange måter har Damhaugs bøker vel så mye til felles med tradisjonell, psykologisk romankunst som med mye av dagens intrigedrevne krimlitteratur. Og det er ment som en kompliment!» – Sindre Hovdenakk, VG, terningkast 6
«Mørkt, mangefasettert, mesterlig.» – Stavanger Aftenblad, terningkast 6 «Den femte årstid er en ypperlig eksistensiell thriller, et nervepirrende drama på høyde med de beste av norsk og internasjonal krim.» – Ola Hegdal, Dagens Næringsliv
Etter styrten fikk prisen for beste oversatte krimroman i 2016. Gullkulen ble utdelt av jurymedlem Fredrik Wandrup under krimfestivalen mars 2017, og har begrunnet prisen slik: «De tre jurymedlemmene er alle av den oppfatning at Etter styrten var en enestående leseropplevelse. Litterært er den på høyden, med sin veksling i stilnivåer, strålende dialoger og til tider real time-skildring av begivenhetene.»
En flystyrt. En eneste overlevende. Men hvem er hun? Natten til lille julaften 1980 styrter et fly på grensen mellom Sveits og Frankrike. Bare en tre måneder gammel jente overlever. Er hun Lyse-Rose eller Emilie? To familier mener hun er en av dem. Det utløser en etterforskning som varer i nesten to tiår. En ivrig privatdetektiv prøver å avdekke jentas riktige identitet, og bit for bit legges puslespillet. Men vil han leve lenge nok til å fortelle sannheten?
«ET KNYTTENEVESLAG AV EN OVERRASKELSE»
Clare Mackintosh: Jeg lar deg gåOversatt av Ulrik Farestad
Kjøp nå på cappelendamm.no!
Clare Mackintosh tok krimverdenen med storm i fjor. Hun er omtalt som Englands svar på Karin Fossum, og hennes debut Jeg lar deg gå kan bare beskrives som sensasjonelt bra. I år følger hun opp med en ny kritikersuksess Jeg ser deg som akkurat har kommet ut, men suksesshistorien startet med Jeg lar deg gå. Historien i den begynner med det verst tenkelige en mor kan oppleve. Hun slipper hånden til sin fem år gamle sønn – som vil løpe til huset deres på den andre siden av gaten – da han brått og brutalt blir truffet av en bil. Gutten dør av skadene. Jenna Gray bestemmer seg for å forlate alt. Hun drar til den avsidesliggende kystbyen Ellis Island i Wales. Men hun hjemsøkes av bilder fra ulykken, og lever med sorg, skyldfølelse og frykt. Da livet så smått begynner å få mening igjen, vender fortiden tilbake med full kraft.
«Gripende mesterverk (…) Denne boka skal du lese hvis du er interessert i god krim.» Harald Birkevold, Stavanger Aftenblad, terningkast 6 «Clare Mackintosh har definitivt skrevet en av vårens beste spenningsbøker» Ingvar Ambjørnsen, Dagbladet, terningkast 5
«Et knytteneveslag av en overraskelse.» Tom Egeland, VG, terningkast 5
Dette er verdens første stafettkrim? Aldri før har du vel lest en krim der åpningen er et mord på en av skiløperne i en stafett i Holmenkollen? Kanskje er det Hans Olav Lahlums konsulent, verdensmester Astrid Uhrenholdt Jacobsen, som har inspirert ham til å skrive en ski-krim. I alle fall er åpningen av det overraskende slaget: Den 13. januar 1973 blir stortalentet Ingeborg Hole Samuelsen skutt under siste-etappen i en skistafett i Holmenkollen. Jo mer politietterforsker K2 graver under den tilsynelatende udramatiske overflaten i livet til den drepte ungjenta, desto flere dramatisk hendelser finner han frem til. Drapsofferet var adoptert og levde alene med adoptivmoren i en temmelig kjølig atmosfære. Ingeborg tålte ikke morens nye kjæreste, dessuten lette hun intenst etter sannheten om sitt opphav. Etterforskningen av drapet på skiløperen Ingeborg i 1973 veves sammen både med et uoppklart drap fra Oslo anno 1941 og et uoppklart forsvinningsmysterium fra Østfold i 1956.
«Sporvekslingsmordet er så langt hans beste kriminalroman. Selv en som ikke elsker kriminallitteratur vil ha stor glede av å lese boken.» – Sven Gjeruldsen, Tvedestrandsposten, terningkast 6
«Denne kriminalromanen er en fryd å lese! Helt klart Hans Olav Lahlums mest ambisiøse og beste kriminalroman til nå, full av spor i alle retninger og imponerende fullført.» – Liv Lysaker, LO-aktuelt
«(…) klokker i mål med sin beste K2-bok hittil» – Jarle Natland, Stavanger Aftenblad
I fjor sommer kom Fiona Bartons Enken ut, og den fikk en strålende anmeldelse i VG av Tom Egeland«en intens bok som vil gripe tak i enhver krimleser (…) så spennende og velfortalt at jeg ikke nøler med å anbefale den til deg som trenger noe gysende i strandbagen nå i sommerferien». Jeg kan garantere at den passer like godt i påsken som i vinterferien. anklaget, men aldri dømt for, kidnapping og trolig drap av en to år gammel pike. Da Glen blir påkjørt av en buss og dør, står Jean igjen som det eneste sannhetsvitnet. Den sørgende enken blir nedringt av journalister som vil høre historien hennes. Var ektemannen skyldig i det grusomme han ble beskyldt for? Og hva visste hun egentlig? Nå når hun endelig er fri, hvilken historie velger hun å fortelle? Mysteriet nøstes opp fra flere vinkler, der vi både følger spillet mellom ektefellene og politiets etterforskning. Dette er gjort på en glitrende måte.
«De som likte Flink pike, vil elske denne.» US Weekly
«Gi en stor applaus til et nytt talent på krimscenen. Velkommen: Fiona Barton! Enken fokuserer og borer seg ned i en enkelt forbrytelse. Det er sjelden at en får en slik grundig gjennomgang, som regel spretter likene veggimellom.» Jan Zahl, Stavanger Aftenblad, terningkast 5
«Enken er en intens bok som vil gripe tak i enhver krimleser. Fiona Barton har en god penn – finfint oversatt av Carina Westberg – og en effektiv, typisk ‘journalistisk’ skrivestil.» Tom Egeland, VG, terningkast 5
SVERIGES SVAR PÅ JO NESBØ
Jens Lapidus: STHLM DELETE Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Les mer og kjøp «Sthlm delete» på cappelendamm.no.
Jens Lapidus er en svensk forsvarsadvokat som skriver kriminalromaner i såkalt «froskeperspektiv» – fra outsidernes ståsted. Her er det ikke bare vanlige lesere som kjenner seg igjen, men også de kriminelle. Lapidus er en av Nordens mestselgende krimforfattere, og han er klart den mest leste krimforfatteren i svenske fengsler. STHLM DELETE er den krimromanen hans som har fått best kritikk i Sverige, og den fikk også terningkast 6 i Dagbladet. Vi møter igjen hovedpersonene fra hans forrige roman Vip-rommet, Emelie og Teddy. Det er et svært umake par. Dramaet begynner med at en alarm går, og en vekter blir tilkalt til et hus på Värmdö. Der venter det ikke noe vanlig innbrudd, men et lik: et menneske er blitt brutalt slaktet. En ung mann blir funnet hardt skadd i nærheten av åstedet, og han blir mistenkt for drapet. Emelie Jansson påtar seg i hemmelighet å være hans forsvarer, til tross for at sjefen hennes i advokatbyrået er imot det. Hvem er den drepte på Värmdö? Og hvorfor er det så mange spor som leder til Mats Emanuelsson, mannen Teddy kidnappet for lenge siden?
«Skandinavisk samtidskrim blir ikke bedre enn dette» Torbjørn Ekelund, Dagbladet, terningkast 6
«Proft, velskrevet og effektivt.» Sindre Hovednakk, VG
«Lapidus er i en klasse for seg.» Svenska Dagbladet
J.K. Rowling er verdens mestselgende forfatter. Da hun skulle bli krimforfatter, ville hun at krimromanene skulle stå på egne ben og kalte seg derfor Robert Galbraith. Hun kan likevel ikke gjemme bort at hun er en av verdens dyktigste forfattere. De to første krimromanene hennes Når gjøken galer og Silkeormen har gått til topps på bestselgerlister over hele verden, og i fjor var hun ute med en ny topp krim på norsk med radarparet privatdetektiven Cormoran Strike og sekretæren Robin Ellacott.
En mystisk pakke blir levert til Robin Ellacott, som til sin skrekk oppdager at den inneholder benet til en død kvinne. Sjefen hennes, privatdetektiven Cormoran Strike, blir mer foruroliget enn overrasket. Han kan tenke seg i alt fire personer fra fortiden som kan være avsenderen – der alle fire er stand til særdeles grusomme handlinger. Da politiet setter alt søkelyset på en mistenkt, som Strike blir mer og mer sikker på ikke er gjerningsmannen, bestemmer de seg for å ta saken i egne hender. Strike og Robin begir seg inn i den mørke og forskrudde verdenen de andre tre opererer i. Men det gjør de ikke uten risiko, og snart er de begge i livsfare.
«Nok en suveren krimroman fra Robert Galbraith.» Gunnar Gran, Stavanger Aftenblad, terningskast 6
«Boka er spennende. Velskrevet. Full av overraskelser. Dialogene sitter som et skudd. Og skal du bare ha en krimbok til påske anbefaler jeg virkelig denne. Det er den klart beste krimboka jeg har lest så langt i år.» Thorstein Buer, Demokraten, Terningkast 6
«Like leseverdig og spennende som alltid.» Daily Telegraph
Plutselig er påsken her, og enten du skal på fjellet, en tur til varmen eller nyte solveggen hjemme trengs det godt lesestoff. Er du fan av Narcos og true crime? Her er tre tips for deg som kunne tenke deg en ekte vri på den klassiske påskekrimmen.
En rystende fortelling og det mest oppsiktsvekkende portrettet av personen som inspirerte TV-serien Narcos.
Min far – Pablo Escobar
«Halsbrekkende blanding av bekjennelse og forrykende action,» skriver Dagbladet i sin anmeldelse. Juan Pablo Escobar, sønnen til den beryktede narkobaronen, forteller den rå og virkelige historien om faren, mannen som kunne ty til de mest brutale formene for vold, samtidig som han utøvde en uendelig kjærlighet overfor familien sin. En rystende fortelling og det mest oppsiktsvekkende portrettet av personen som inspirerte TV-serien Narcos.
Påsken 1979 forsvinner en sørkoreaner i Sørkedalen utenfor Oslo. Sporene leder til Pyongyang og diktatoren Kim Il-sung. «En fengslende thriller fra virkeligheten spekket med forunderlige hendelser og rystende historier om Nord-Korea […]. Kims lek er en storpolitisk pageturner av beste sort. […] en veldokumentert og spennende thriller fra den kalde krigens bisarre virkelighet,» skrev Marius Wulfsberg for Dagbladet da Kims lek kom ut i 2015. Nord-Korea er stadig aktuelt, og i Kims lek nøster journalist Sun Heidi Sæbø opp historien til en student som brakte det storpolitiske spillet mellom Nord- og Sør-Korea til det lille landet Norge.
Da buss nummer 169 når sin endestasjon i Sørkedalen ligger en bag igjen på en av seteradene. Den inneholder en helsetrøye, et fotoapparat, et ferdigskrevet postkort og et pass som tilhører en student ved navn Koh Sang-Moon. Sjåføren leverer bagen til hittegodskontoret, og saken forblir en trivialitet inntil Koh noen måneder senere, på uforklarlig vis, dukker opp i Pyongyang. Hvordan han havnet i Nord-Korea forble et mysterium. Etter Korea-krigens slutt var kidnappinger av sørkoreanere i utlandet, en av Kim Il-sungs viktigste propagandavåpen mot naboene i sør. Hva skjedde egentlig med Koh Sang-moon?
«En fengslende thriller fra virkeligheten spekket med forunderlige hendelser og rystende historier om Nord-Korea. Kims lek er en storpolitisk pageturner av beste sort.» Dagbladet om Kims Lek.
Podcast: Svartelista
Podcasten Svartelista tar for seg de sanne fortellingene om noen av historiens verste seriemordere, og gikk rett inn på topplisten da den ble sluppet. Gjennom intervjuer med politifolk, pårørende, eksperter og andre sentrale skikkelser gir Svartelista deg en eksklusiv innsikt i hvordan noen av menneskehetens aller mørkeste sinn fungerer. Fra gravrøveren som inspirerte Psychos Norman Bates til mannen som ble kalt Varulven fra Hannover.
.jpg)
.jpg)