Vi har snakket om det mange ganger, Ingvar og jeg, at jeg må komme en tur. Jeg som er så ofte i Berlin, hvorfor ikke ta turen hjem via Hamburg? Så da gjør jeg det, denne tidlige morgenen i februar, ankommer Hamburg uten å ane noe som helst. Jeg sjekker inn på et hotell i et folketomt område. Fra vinduet mitt har jeg utsikt ut over endeløse rekker av kraner og lastekaier, og jeg må minne meg selv om at jeg er langt fra havet. Dette er elva.
Jeg går innover mot sentrum forbi karakteristiske lagerbygg i murstein, jeg tipper fra 1700-tallet. Andre storslåtte bygg med kreative ornamenter, et rådhus av den virkelig grandiose typen. Det er en pen by, tenker jeg, forbausende lite preget av andre verdenskrig i grunn, det føles nesten som om noen bommet med vilje. Dette står i sterk kontrast til historien jeg senere skal bli fortalt om en tropenatt i juli 1943.
Dette er ikke Berlin. Det kunne nesten like gjerne ha vært et annet land, eller planet i grunn, uten at jeg vil holde det mot byen. Det er bare noe helt annet. Og selv om jeg går litt rundt og tar meg en titt, så er jeg ikke her for sightseeing. Jeg skal til Eppendorf for å møte Ingvar.
Det føles som å ta en taxi fra Hansa-Tyskland til Landsby-England. Eppendorf er en avslappet og rolig versjon av Notting Hill, komplett med små kjedeløse boutiques, fargerike town houses og trær som sikkert gir en behagelig skygge på en varm dag. Selv denne februardagen er det nesten vår i luften, en antydning til knopper på trærne og grønt gress. Krokus. T-banelinjen snirkler seg frem gjennom bydelen, hevet over det hele, som på en lang bro. Under t-banebroen et marked det er lett å fortape seg i noen timer, skulle det tilfeldigvis være en tirsdag eller fredag.

Utsikt fra Tårnet til et annet tårn. Elling bor i en av blokkene til venstre. Foto: Anette S. Garpestad
Og Ingvar sitter høyt over det hele i 8. etg. Som en slags Tobias i tårnet, med utsikt over bydelen, og oppmerksomheten vendt mot gamlelandet.
Vi har ingen planer for denne dagen, men fortaper oss raskt i samtaler om kriminallitteratur, om samfunnets utfordringer, om tingenes tilstand på forlaget, og bransjen vår og felles kjente. Avbrutt av en og annen journalist som gjerne vil ha en uttalelse fra Ingvar. Hvordan er det med strukturen, planen for hvert prosjekt?
«Jeg har aldri hatt noen strategi for forfatterskapet mitt, har alltid skrevet ut fra ren lyst. Men det er klart: Når man skriver for eksempel noveller, vet man at færre følger en. På en annen side: Der får man et annet og ofte kritisk publikum. Jeg tenker uansett ikke på dette når jeg drar i gang et nytt prosjekt», sier Ingvar, og legger til at det å sitte akkurat her, ved det massive kjøkkenbordet og skrive, er det som gjør ham aller mest tilfreds. Selv om jeg akkurat i dag tar fokus vekk fra skriving og mer over på prat. Han lar seg heldigvis forstyrre.
Vi tar turen ut og spaserer en god runde i rolig tempo. Vi går til Innocentia Park, hvor Ingvar peker ut huset til Thomas Mader. Han peker på treet han har donert til parken etter at et voldsomt uvær rev overende flere av de massive trærne. Bøk og eik. Ingvar har donert en spisekastanje, vi går forbi den og stien dreier oss i en bue innover til høyre. Denne parken er en roman, hovedpersonen bor rett ved siden av med utsikt innover parken. Og over parken ruver det gigantiske boligblokker. Bygget for de allierte etter andre verdenskrig, for å huse dem som skulle bygge landet på nytt. Rydde opp i haugene av murstein og legge dem oppå hverandre, reise opp igjen det som var blitt liggende. Ingvar peker opp mot den endeløse rekken av vinduer og forteller meg at Elling bor der.
Plutselig en dag så han for seg en mann som sto og så ut av et av de vinduene, og med det var Elling «født». «Jeg følte meg overvåket, og med en gang jeg begynte å skrive kunne jeg høre stemmen hans helt tydelig. Og det skulle vise seg at han var helt annerledes enn hva jeg hadde trodd«, sier Ingvar. At bøkene om Elling skulle vise seg å bli en av de største suksessene i hans litterære karriere hadde han aldri kunnet forestille seg.
Vi fortsetter bort en av de småbysøvnige gatene. Det er mandag. Over en bro og bort langs kanalen. ”Isekanal”, sier Ingvar, og avslører at han kan se flere andre karakterer bo her. I en av de mer storslåtte byvillaene, eller i en av bygårdene langs kanalen. Han kjenner dem godt, ser dem. Og snart skal nok en karakter spasere i disse gatene, ta en pause fra virkeligheten, drikke vin på en av de lokale kneipene og fortape seg i et rollespill med en lokal kvinne i en ukes tid. Alexander Irgens. Den nye karakteren er selv krimforfatter, og midt i Ingvars nye roman Ut av ilden så tar livet hans en slik vending at han ender opp akkurat her. Hos en god forfattervenn som tilfeldigvis bor høyt oppe i et hus her i Eppendorf. Enda litt høyere enn der Ingvar har utsikten sin.
Det er et sånt sted det er lett å bli, tenker jeg. Eppendorf føles etter kort tid svært avslappende. Vi svipper innom den lokale bokhandelen, hvor bøker og vin står utstilt side om side. Vi gir noen mynter til barna som selger brownies til inntekt for et eller annet veldedig formål vi ikke helt merker oss, før vi atter en gang tar heisen opp i 8. etasje og fortsetter samtalen. Da Gabrielle kommer inn døren har det begynt å mørkne og Ingvar forteller meg om kråkene som flyr forbi i skumringen. Store flokker av de sorte fuglene som helt åpenbart er organisert på vei fra et sted til et annet. Jeg husker at vi har det samme fenomenet på Bergkrystallen, og det får meg alltid til å tenke på Hitchcocks Fuglene. Gabrielle spør hva vi har holdt på med i dag, og vi svarer som ærlig er at vi har drukket te og snakket. I timesvis. Det har vært en bra dag.
Vi møter Majken og går sammen på den greske tavernaen. Ekte gresk mat, med vin i karaffel. Ingvar hevder bestemt at han ikke snakker tysk, men det høres ut som om det ikke er helt sant. Den samtalen han på hjemmevant vis har med servitrisen høres da vitterlig tysk ut – om enn han hevder at gramatikken ikke er helt på stell. Og siden min egen tysk er av typen «to øl inn – tysk ut», så er ikke jeg kvalifisert til å mene noe mer bestemt. Her sitter vi uansett rundt bordet, snakker norsk og spiser gresk mat. Landegrensene er bare idéer for sånne som oss. Det er så mange kontraster vi kunne ha snakket om, men vi snakker heller om skriving, og lesing og livet som sådant. Både her og hjemme.
Det er først senere jeg skal lese Ut av ilden og lure på om Alexander satt i samme vinbar som oss den kvelden. En mann uten selskap på en utvalgt kneipe i Hamburg, en som har satt livet sitt på pause etter at det tok innersvingen på ham for et øyeblikk, og jeg skal le over at han later som om han er svensk og at det er et morsomt grep fordi det funker. Jeg kunne også ha gjort det, her i Hamburg. Tatt en helt annen identitet for noen dager, vært svensk eller dansk og hatt et helt annet navn og levd en annens liv for en liten stund. Tanken er interessant. Men denne kvelden i Hamburg har jeg fortsatt ikke lest om Alexander Irgens. Manuset ligger på iPaden min, et av mange, og skal leses. Snart. Men han er der likevel, tenker jeg.
Kanskje er det her man blåser i havn, skulle det storme litt. Alexander blir noen uker. Ingvar har vært her i tredve år, og på avstand kommet med noen av de skarpeste observasjonene på oss nordmenn. Og hvordan er det å stå i det i år etter år? Aldri noe anger for noe som er sagt eller gjort, Ingvar? Det kunne kanskje til og med være fristende å «ta en Irgens» og la mobiltelefonen lande midt i Isekanal når det stormer som verst?
«Det har vært fristende av og til, men ikke fordi jeg har angret på det jeg har skrevet. Jeg har imidlertid blitt veldig skjerpet etter at tekstene mine begynte å løpe på nettet. Det er fort gjort å sette i gang en brann, dersom temaet opptar mange. Man må veie sine ord mye mer, synes jeg. Det er bra.»
Jeg kunne ikke ha fått noe annet enn et veloverveid svar.
Det akkurat passe sent for en mandag da vi sier farvel på gata. I morgen er en annen dag. Ingvar skal skrive, Gabrielle skal oversette, Majken skal feriere, og jeg skal reise hjem til Oslo igjen. Eppendorf. Det hadde vært lett å bli her, sammen med Elling og de andre. Men min plass er et annet sted.