«Jeg tror dette er Utlandet, Bettina. Alt er så annerledes.»
Fra Eli Hovdenaks bok Øya
Clik here to view.
Eli Hovdenak
Foto: Geir Vestad
Eli Hovdenak (f.1956) er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Statens kunstakademi. Siden debuten i 1985 og har hun hatt en rekke separatutstillinger. Bildene hennes er innkjøpt av institusjoner som Norsk Kulturråd, Riksgalleriet og Nasjonalgalleriet. Hun har utsmykket steder som Hunderfossen lekeland, Ullevål pasienthotell og Kripos i Oslo. Eli har også vært medlem av innkjøpskomiteen til Nasjonalgalleriet og jurymedlem ved Statens Høstutstilling.
Nå debuterer Eli Hovdenak med bildeboka Øya. Her møter vi de rufsete fuglene Bettina og Bertil, som på en fisketur blir utsatt for de mest bisarre situasjoner uten at de aner det. De havner i krokodillens gap og tror det er en dryppsteinsgrotte, og elefantens snabel oppfatter de som en bro. Surrealisme og humor er merkelapper for Eli. Dette er hennes første bok der hun står for både tekst og bilder. Tidligere har hun illustrert Bukke nikke neie med tekster av Margrethe Munthe. Jeg har intervjuet henne om å gå på forfatterskole, om å debutere i godt voksen alder, og ha full kontroll med både tekst og illustrasjoner – og om humor.
Image may be NSFW.
Clik here to view.
– Du debuterer som forfatter i godt voksen alder. Hvordan føles det? Og ser du på dette som begynnelsen på en ny karriere?
– Tanken på å lage egen bok, egen tekst, kom da jeg jobbet med tresnittene til Bukke nikke neie. Det var en nyutgivelse av Margrethe Munthes sanger, og det var ikke like lett å lage bilder til alle. Det tok sin tid. Så begynte jeg å skrive dikt og søkte på NBI.
Jeg har alltid vært opptatt av språket, men nå har det fått mer plass, et eget rom. (Heldige språket!) Det var fint å prøve seg på noe nytt i voksen alder. Skulle gjerne hatt et ekstra liv til å skrive mer. Men å lage bilder har fylt tiden min hittil. Med glede. Fremover vil jeg prøve å veksle mellom tekst og bilder, så det blir nok noen flere bokprosjekter.
– Hva slags forhold hadde du til Margrete Munthe før du gikk løs på oppgaven med å illustrere hennes sanger?
– Jeg visste ikke mye om Munthe fra før, men jeg leste meg fram til en sympatisk og interessant dame. Hun var lærer på Bolteløkka skole i Oslo, og var tilhenger av ny pedagogikk og mot avstraffelser. Barna skulle lære gjennom lek. Hun fikk stipend for å studere tegneundervisning i Storbritannia. Det må ha vært uvanlig på den tiden. Og så bodde hun flere år i Kvinnenes Boligselskap i Theresesgate. Min arbeidsplass er tilfeldigvis i samme gård. Et morsomt sammentreff. Boligselskapet ble for øvrig bygget i 1923, for å bøte på den kjensgjerning at enslige kvinner ikke fikk eie egen leilighet, men for eksempel måtte bo hos gifte søsken, slik Munthe hadde gjort. Og hvis en kvinne valgte læreryrket, måtte hun være «frøken» hele livet, Hun kunne ikke gifte seg og få barn. Margrete Munthe bodde i Italia i flere år etter at hun ble pensjonert, og oversatte klassikeren Pinoccio til norsk.
– Bukke, nikke, neie ble en suksess med påfølgende utstilling. Og ble tydeligvis en spore videre – ut på forfattergaleien?
– Ja, som før nevnt, var det da prosessen begynte. Som førte til Øya. Og til Stensparken, hvor neste bok utspiller seg. Det er et stort arbeid å lage bok. Man investerer mye tid og tanker. Jeg tenkte at bildene til Øya måtte være akvarell, ikke tresnitt som jeg har jobbet mest med. Fortellingen er full av vann… det måtte bli akvarell. Så jeg begynte å male igjen. Øvde meg på store akvareller for å få svung på penselen. En herlig teknikk med farver som flyter omkring på egenhånd og tørker som de selv vil.
– Du er blant de første som har gått på Norsk barnebokinstitutts (NBIs) forfatterutdanning. Kan du si litt om studiet og hvor avgjørende dette har vært for din debut?
– Vår gruppe var den fjerde, og vi gikk ut våren 2013. Jeg likte å sitte på skolebenken igjen, med nye skolekamerater. Noen stille bleke, andre mer kulørte med lyd. En herlig gruppe. Undervisningen var samlingsbasert. Hver måned var det tre dager med faglig påfyll, skriveverksted og forfatterbesøk. Den første som kom var Thorvald Steen. Han hadde med seg en liten jukselapp som manus, og snakket rolig og lenge om skrivinga og livet. Avslutningsvis sa han: - Glem ikke dette: Ditt liv er av interesse!
Var det det som sto på lappen? Det var fint. Alle har sine erfaringer og sin stemme. Det var nesten det stiligste på forfatterutdanninga; de andres stemmer. Jeg lurte på hvor lang tid det ville ta før jeg kjente igjen tekstene deres, hvis de ikke leste dem selv.. Det var nyttig å bli mer bevisst på fortellerstemmen. Den faglige biten gjorde at jeg fikk sortert bedre alt jeg trodde jeg visste fra før. Jeg søkte på NBI for å få større tillit til egen skriving. Men det jeg fikk attpå var medstudentene og en nyvunnen appetitt på bøker.
– Du er en anerkjent og etablert bildekunstner med en stor produksjon og en rekke utstillinger bak deg. Og du er innkjøpt av prestisjefylte institusjoner som Nasjonal- og Riksgalleriet. Hva slags erfaringer har du med det å illustrere bøker?
– Jeg prøvde å by meg fram til et forlag etter endt utdannelse, men fikk det rådet at jeg burde gå på noen skoler først. For man kunne ikke servere barn hva som helst. Barn liker ikke barnslige tegninger, fikk jeg høre. De var nok fornøyde med de illustratørene de allerede hadde. Jeg ble litt fornærmet, men har nok for lengst glemt det hele. Noen illustrasjon fikk jeg uansett gjort før Munthe: Bli lys! (2005), Ord om drømmer (1998), Rett mot rett (1992) og Vil du bli slank? (1988). http://www.hovdenak.no/illustrasjoner.htm
– Siden du er bildekunstner virker det opplagt at du måtte lage en bildebok. Kan du si litt om hvordan prosessen har vært? Idéen? Forholdet mellom illustrasjon og tekst?
Planen var å lage bildebok, ja. Øya har utgangspunkt i ett tresnitt jeg lagde på nittitallet; Mørke midt på dagen. Det er en krokodille med en trist frosk fanget i gapet og noen like triste frosker inni magen. Trykkplata er en lang tjukk krokodilleplanke som trengte å bli enda lenger, så en løs plankehale måtte dyttes inntil kroppsplanken under trykkinga. Jeg lekte da med tanken om å trykke et oppfølgerbilde der halen var løftet opp så froskene som var fanget inne i mørket, kunne reddes ut bakveien liksom. http://www.hovdenak.no/plukk.htm
Godt inne i et nytt århundre gikk jeg i gang med redningen. Jeg tegnet masse skisser. Frosker ble til fugler og fortellingen ble utvidet i begge ender. Bertil og Bettina opplevde stadig mer. Alt for mye. Bort med det. Jeg skriblet litt på skissene også, med uleselig penselskrift. Og de små tekstbitene vokste til dialogen mellom Bertil og Bettina som nå utgjør teksten i Øya. Det er bildene som bærer fortellingen og teksten illustrerer, belyser bildene. Bildene er liksom livet som svusjer avgårde med Bertil og Bettina, og teksten er deres måte å holde fast og forstå det de opplever. De flyter med og gjennom, like velbeholdne og fornøyde som før. Som tillitsfulle barn.
– Du er ikke den første bildekunstner som ender som forfatter. Hvilke fordeler er det å stå for både tekst og illustrasjoner under arbeidet med en bok? Altså ha full kontroll?
– Tidligere har jeg opplevd å få en ferdig tekst som jeg skulle lage bilder til. Da er man jo underlagt teksten, vil jeg si. Inspirert av den også selvfølgelig. Men står man for både tekst og bilder, kan man begynne i den enden man vil, med skissene som i Øya, eller med teksten som er klare til neste bok. Eller man kan veksle frem og tilbake mellom dem og tilpasse underveis. Jeg gjorde det og med Øya; endringer hele veien. Mye frem og tilbake. Takk, dere tålmodige rådspurte.
– Hvordan er ditt forhold til tekst? Kunne du ha skrevet en bok uten illustrasjoner?
– Teksten i Øya er på beskjedne 442 ord. Men jeg liker godt ordrike fortellinger også. Masse innskutte bisetninger og nitide beskrivelser av karakterenes nervøse rykninger og klærnes flekker og dårlige søm. Den slags. Langtløpende tekst kan lage store verdener der man føres omkring i de landskapene boka presenterer. Og da er man jo veldig medskapende; man må jo fylle inn masse selv, mane frem karakterenes utseende og husene og skogen selv. Og havet og skyene. Men jeg skal nok ikke skrive romaner. Korte tekster passer meg best. Med og uten bilder.
- Bildene dine har mye humor og absurditet i seg. Så også din bok, Øya. Ikke uventet.. Kan du si litt om ditt forhold til humor?
– Jeg pleier å si at mine bilder og nå tekst, handler om forståelse – misforståelse, likhet – ulikhet og kontakt – mangel på kontakt. Og humoren oppstår i disse motsetningene. Kommunikasjon er vanskelig og moro. Jeg har stor glede av å observere hvordan folk snakker til hverandre, forbi hverandre, mot hverandre. Det er rene kampsporten innimellom, kamuflert som hverdagsprat. Bertil og Bettina bekrefter og speiler hverandre så uanstrengt at de mener at: - Vi ligner på oss. Det er jeg glad for. Underveis var jeg nemlig litt engstelig for at de ikke lignet nok på seg selv. På bildene altså. Men hvem skulle de ellers være?
– Har du noen forbilder? Litterære og på bildesiden?
– Ikke akkurat forbilder, men jeg liker jo mange og mangt: Egon Mathiesen, Tove Jansson, Douglas Florian, P.G. Wodehouse, Mark Twain, William Faulkner, Harper Lee, Kjartan Hatløy, Karin Haugane. Og på bildesiden: Akvarellene til Nolde, tegningene til Seurat, Georgia O´Keeffe, De Chirico, Hanne Lene Nielsen og Sabine Berr. Og tegneserier. Øya er jo nesten tegneserie. Jeg tenker at det er litt pussig at jeg trengte to år på NBI for å sette mange bilder etter hverandre til en bok. Og med litt tekst til hvert bilde. Nesten som før; bilde med tittel. Men nå tretti bilder i kø..
- Hva slags forventninger har du til mottagelsen av Øya? Fra publikum, bokhandlere og medier? Og ikke minst fra «egne rekker»?
– Noen tar imot. Sånn som med bildene mine; noen får noe utav det. Morer seg. Liker assosiasjonene, linjene, humoren og får med seg alvoret. Med Thorvald Steen i ryggen viser jeg fram boka og håper at mitt bidrag er av interesse. Noen må skrive om fugler i kano. Andre må skrive om olje.