En augustdag i 2006 opplever Anne Grethe Solberg det som kunne vært utgangspunktet for en krimroman av Jo Nesbø:
Hun skal hjem til sin eks-mann og hente skilsmissepapirene. I stedet for møter hun et geværløp. Han skyter henne med hagle, deretter skyter han seg selv.
Clik here to view.
– Du må sette deg hårete mål, sier Anne Grethe Solberg. Foto: Ragnhild Mork
Resultatet er at Anne Grethe nesten døde. Venstre arm blir amputert fra skulderen og hun har alvorlige skader i hoften.
Nå har Anne Grethe samlet sin uhyre dramatiske historie i bokform med tittelen Et helt menneske i en halv kropp.
En «Survivor»
Anne Grethe Solberg er en overlever. Hun kommer høsten 2006 til et rehabiliteringshjem, der jeg selv er innlagt. Den gang, som nå, utmerker Anne Grethe seg med sitt gode humør og åpenbart interesserte sinn. Det føltes fint og lett å være rundt henne.
Latteren sitter løst.
- Unnskyld meg, altså! ler Anne Grethe galgenhumoristisk over at haglkuler fra skyteepisoden fremdeles kommer ut av brystpartiet hennes.
Anne Grethe kommer hjem.
Hun får fastsatt en invaliditetsgrad på 70 prosent. Etter flere operasjoner i hoften og transplanterte muskler klarer hun å trene seg opp igjen. En fysioterapeut mener det skal være lettere å løpe enn å gå for henne. Så hun begynner å løpe. Det går sakte, men hun løper langt og lenge. Hun fullfører et maraton. Flere maraton. Gjennomsnittstid er rundt 6 timer. Hun tar opp igjen rollen som coach, ferdigstiller sin doktorgrad og hun reiser rundt og holder foredrag. Og hun skriver bok!
At et menneske som blir skutt og nesten drept, lemlestet, som ikke ser hvor det bærer fra sykehussenga, klarer å begynne på nytt, er intet annet enn imponerende.
Men hvordan, vil jeg vite når jeg møter henne. Er det bare mestring?
Mestring
- Jeg tenker på det som står i boka, sier jeg, med ditt møte med en sosionom, som rangerer livskvalitet og livsmestring i en skala på 10, der ti var maks og 1 er minimum. Hvorpå han sier til deg at du vil sannsynligvis ikke komme over seks noen gang i fremtiden.
Clik here to view.
– Jeg klarte ikke å godta å skulle være fornøyd med lavere mestringsnivå og livskvalitet enn tidligere, sier Anne Grethe Solberg. Foto: Ragnhild Mork
– Jeg klarte ikke å godta å skulle være fornøyd med lavere mestringsnivå og livskvalitet enn tidligere, sier Anne Grethe. Jeg sa: «jeg skal ha et rikt liv», hvorpå sosionomen responderte at jeg var god nok og det måtte jeg akseptere.
– Var det slik fascinasjonen for tyske Eckhart Tolle og hans livsfilosofi begynte? spør jeg.
– Min fasinasjon for Eckhart Tolle startet ved at jeg hadde en overlevelsesfest etter at jeg kom hjem fra sykehus og opptrening, og jeg fikk en bok av Tolle av en venninne. Jeg husker at jeg satte meg ned å lese dagen etter selskapet, og boka startet med at Tolle fortalte om hvordan han ikke orket å leve med seg selv lenger. Plutselig gikk opp for ham at han var to personer, “jeget” og “selvet”, i sin bevissthet.
Jeg må innrømme at jeg ikke skjønte noen ting av dette, men ved å lese mer, så skjønte jeg at jeg kunne ta hver setning bokstavelig. Det var så enkelt og så vanskelig samtidig. Sakte, sakte forstod jeg mer, og parallelt med erkjennelsen merket jeg at jeg ble roligere inni meg.
Det var faktisk svært lite i mitt liv som var noe å bekymre seg over. Riktignok hadde jeg vanskeligheter med å gå og manglet en arm, men jeg hadde livet og ingen sto foran meg og ville skyte meg. Det var ingen kriser eller noe som egentlig var en reell fare. For hva er en krise, spør Anne Grethe, og gir svaret selv:
- Selv om bilen din punkterer, du mister minibankkortet eller du er så sliten at det føles som om du holder på å dø under maraton, så er det ingen krise. Men å stå med ansiktet rettet mot ei hagle som skal trekke av mot deg, det er krise, det.
«Du takler livet, og livet takler deg»
Etter hvert ble jeg mer forsont med hva som hadde skjedd i fortiden. I mye større grad fikk jeg med meg fuglekvitter, luftens lukt, om det var varmt eller kaldt ute, bjørkeblader som blafret i vinden. Det å se på de små tings forunderligheter ble en fasinasjon og en pause for prestasjonstankene mine. Sånn sett er det å prestere og mestre for meg en bonus, men ikke noe jeg absolutt må. Er det noe jeg ikke klarer, minner jeg meg selv på at det ikke gjør noe. Det er ikke viktig. Det som er viktig for meg er å være et helt menneske inni meg, selv om jeg er halv utenpå.
-Vil du for mye, har du for hårete mål, er du for målrettet? spør jeg avslutningsvis.
– Det er et dilemma. Mange kan nok oppfatte meg som selvhøytidlig. Andre ser bare de ytre tingene. Jeg er ikke vellykket i egne øyne. Jeg ser helt annerledes ut på innsiden, svarer Anne Grethe.
– Men jeg har indre fred, avslutter hun.
Clik here to view.
Bokaktuell i Et helt menneske i en halv kropp.