Bidrag nummer syv i vår novelle-stafett «Ukens novelle» er Geir Mosengs «Løp, Tobias». Novellen er hentet fra antologien «Tapt og funnet» (2013). Foto: Line Moseng
(Novellen er hentet fra antologien Tapt og funnet red.anm.)
Latteren stilner brått. De rekker så vidt å se forskrekket opp. Så er jeg over dem.
Jeg ligger på senga og fantaserer. Kverna har satt i gang med å male. De samme spørsmåla og de samme bildene gnurer rundt i huet, om og om igjen. Jeg forsøker å unnslippe dem ved å forestille meg den ville løsningen som jeg kom på en dag i skolegården: Jeg tenker at jeg hopper fra Skrenten. Men det virker ikke ordentlig.
Helt siden vi flytta ut hit på landet har det kjentes som om noe har vært i ferd med å gnage i stykker hjernen min. Det var ikke særlig bra før heller, men jeg synes alt er blitt verre, for her er jeg aleine hele tida og kommer liksom ikke unna tankene.
Jeg setter meg brått opp og tar en slurk av vodkaen jeg har rappa fra stuten. Omtenksomt å la spriten ligge dårlig gjemt i et skap i kjelleren mens han er på hytta med muttern. Jeg har forsynt meg med litt et par ganger før, men nå gir jeg blanke i om de oppdager det. Har kvarta ei hel flaske.
Det er bursdag i dag. Bruttern fyller år. Mutter ringte USA før hun dro, og hun sendte et eller annet tidligere i uka. Jeg veit ikke hva det var, bryr meg ikke.
– Skal du ikke komme og se hva jeg har kjøpt til Arve? ropte hun nedenfra.
Men jeg kom ikke, lot være å svare.
Og så er det fest i kveld. Fest for oss som går siste året på ungdomsskolen. Regner ikke med at noen trur jeg kommer. Men så slår det meg: De trur verken det ene eller det andre. For dem er det totalt likegyldig om jeg er der eller ikke. Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg vil gå heller. Men så tenker jeg på Solveig.
– Klart jeg skal på fest, sier jeg høyt og går bort til speilet. – Bare prøv deg, Ragnar. Hvem er det du kaller «pinglete bytulling»?
Veit ikke hvorfor jeg tenker at han kaller meg det; han har jo aldri prata til meg. Men jeg har sett hvordan Solveig titter på ham der han står midt i sirkelen av gutter og legger ut om et eller annet, til latter og stor beundring fra alle.
Nei, ingen bryr seg om jeg kommer. Og så ser jeg for meg spranget fra Skrenten igjen, ser de måpende ansiktene fra lufta, forestiller meg brutters reaksjon, tenker at mutter ringer, og at begge griner, er helt utrøstelige.
Innerst inne veit jeg at jeg aldri ville våge noe sånt, men det kjennes litt betryggende å fantasere om det. Kjennes som jeg har noe i reserve om alt drar seg til enda mer.
Jeg drar genserermet opp over bicepsen og strammer muskelen. Ikke veldig mye å skryte av, om jeg skal være ærlig.
– Hvem er du? spør jeg speilbildet før jeg går og setter meg på senga igjen.
Ja, hvem faen er jeg?
Og hva gjør jeg her? I ei lita bygd som ikke har annet å være stolt av enn kudritt som ligger utover jordene.
Ja, hva annet er det her enn skau, dritt og gress? Man våkner i et hus langt ute på et jorde, og rundt jordet er det skau. Man trenger kikkert for å få øye på andre folk. Nå begynner jeg vel snart å si «itte» og «je» også.
Tre måneder har jeg bodd ute i ingenmannsland, sitti og glodd ut av vinduet på gress og trær.
Jeg finner fram brevet igjen, selv om jeg kan det utenat.
Det passer bra på brutters bursdag.
Kjære Tobias.
Når du leser dette, er jeg på vei til New York. Kanskje er jeg på flyplassen, kanskje på flyet, avhengig av når du står opp. Husker du jeg nevnte for noen måneder siden at jeg hadde fått en mulighet til å studere i USA? Du trodde jeg fleipa, og jeg lot deg tro det, for jeg orket ikke si at jeg på alvor hadde tenkt å reise, visste jo at du ville ta det tungt. Og nå sitter jeg her og skriver, får ikke sove, har pakket og alt er klart. Drosja kommer ved 5-tiden og skal kjøre meg til flyet, det er litt over en time til. Jeg hadde egentlig tenkt å sende deg en e-post fra flyplassen, men nå blir det dette brevet istedet. Jeg skal legge det forsiktig inn på rommet ditt før jeg drar. Håper du ikke våkner. Tar kontakt når jeg er kommet fram.
Alt godt
Arve
Det er mer enn to år siden jeg fikk det, men jeg tok det med meg hit da vi flytta. Jeg klarer ikke hive det, tenker at jeg må ha det som bevis på hvordan det er, på at det er sant. Jeg tar det fram når noe begynner å gnage i hjernen. Veit ikke hvorfor jeg gjør det, for alt føles bare enda mer håpløst når jeg leser det.
Arve bare stakk fra hele dritten. Fra muttern, som fant seg den ene kjæresten etter den andre, men som blei dumpa av alle i tur og orden, helt til denne stuten Birger tok henne med seg hit ut i skauen. Stakk fra skyggen av fattern, for det var som om han fortsatt var i leiligheten selv om ingen hadde sett ham på flere år. Ikke siden han var innom og grein og skulle ha penger av muttern, som selvfølgelig ikke hadde noe, og hun måtte true med å ringe politiet for å få ham til å gå. Den grinende gubben var nesten ikke til å kjenne igjen fra sist vi så ham, da han brølte til oss og fika til både Arve og muttern, mens jeg lå gjemt under senga og skalv. Det endte med at han sparka inn døra til dassen der muttern til slutt hadde låst seg inne. Sparka høl tvers gjennom døra, før han av en eller annen grunn roa seg, gurgla i seg mer sprit og stakk.
Lurer på hvor han er nå, den jævelen, om han fortsatt lever. Hvem veit, kanskje han plutselig dukker opp, og så braker det løs igjen. Iblant føler jeg at han er i nærheten selv om jeg ikke kan se ham.
Jeg går til speilet igjen, hever glasset og styrter en diger en, grøsser litt idet spriten brenner seg nedover halsen, men så kjenner jeg den deilige følelsen av varme i magen, etterfulgt av en ro som brer seg utover i kroppen. Gransker ansiktet mitt nøye; nei, tror ikke noen kan se at jeg har grini. Jeg strammer bicepsen igjen og kjenner at jeg må pisse.
Jeg går ut i gangen og inn på dass der alt stæshet til muttern står lina opp overalt. Bare en barberhøvel, etterbarberingsvann og en tannbørste tilhører stuten. Tullingen skal liksom være kamerat og vil ha meg med på alt mulig, som regel et eller annet ute i skauen.
– Ja, du bør komme deg mer ut, sier muttern. – Bli med da vel, Tobias. Du har godt av det.
Og det sier hun som har sitti inne i leiligheten i Oslo i flere år og oppført seg som om hun var allergisk mot frisk luft.
Ingen spør hva jeg har lyst til. Jeg får lyst til å pisse på tannbørstene deres.
Jeg gjør meg ferdig, vasker henda, skyller ansiktet i kaldt vann og tørker meg. Nå kan iallfall ingen se at jeg har grini.
Og hvorfor faen skulle jeg grine? Jeg som koser meg med spriten som jeg har rappa av stuten. Vodka kurerer ikke sant fatter? Skyll ned all dritten med sprit og gi faen i alt, stikk fra kjerring og unger, og hvis de klager, så fik dem opp, ta en dram til, smell til dem, ta penga deres og stikk!
Du også, Arve, sier jeg høyt og kjenner noe hardne Bare stikk av fra all dritten. Og fra meg!
«Håper du forstår meg, Tobias,» sto det i en e-post som jeg ikke svarte på.
Klart jeg forstår, ikke noe problem i det hele tatt. Bedre å være i USA med et eller annet slags stipend og få seg en god utdannelse, enn å tråle rundt i dritten her. Ikke noe problem å forstå det, skulle gjerne ha stikki sjæl, jeg.
Men det blir bare tåpelige ønskedrømmer, for jeg veit så godt at Arve var den eneste som pusha meg fram. Det blei liksom helt tomt rundt meg da han dro, jeg dreit i alt, så ikke vitsen med noe lenger. Og ingen brydde seg.
Jeg merker at jeg sipper, at det bare renner. Det kjennes rart, som om tårene ikke har noe med meg å gjøre. Jeg pleier jo ikke å grine, men i dag har jeg gått på en vårløsning, trynet smelter, hele huet renner ned på gølvet. Må være spriten.
Jeg legger brevet innunder genseren. Veit ikke hvorfor jeg gjør det, det føles bare riktig. Legger det inntil kroppen, mot ribbeina, mot hjertet, kjenner det stive papiret mot huden, og av en eller annen grunn gjør det godt, som om Arve fortsatt bryr seg.
Men nå får jeg gi meg, må sette på noe musikk, må gi meg med å sippe, det renner som faen av det pinglete huet mitt, må sette på noe tungt, noe som river. Jeg leiter litt, finner det jeg vil ha og skrur opp lyden. Kjenner trommene i hele kroppen, den heftigste trommeintroen jeg veit om, den dunker i brøstet, vibrerer i beina og rister i tarmene. Og så reiser jeg meg til gitarriffet og går ut på gølvet.
Tenker et øyeblikk at jeg danser med Solveig, men så begynner det. Minnene lar seg ikke stanse. Om bruttern og meg. De kommer mens gitaren vrenger og vrir seg gjennom det foruroligende landskapet bass og trommer maner fram. Sånn pleide Arve å beskrive musikken, jeg har orda hans spikra i hjernen. Ser små glimt av oss to mens gitaren skjener vindskeivt gjennom en verden av tung bass og vispende trommer, river med seg innvollene mine, vrenger opp ned på alt, før den roer seg og legger seg på vent i noe som ligner harmoni. Men bare ligner, for en urovekkende klang bygger seg opp, en undertone av at noe er på gang, noe som skal rive ned alt for så å skape noe nytt, som Arve sa.
Og så kommer han. Vokalisten. Hest og smygende. Først dempet, nesten bare som en antydning, et ønske om mer, så kraftigere, men samtidig sårt, som om noe er i ferd med å revne, før han trøkker til for fullt, og så er jeg der, i den gode glemselen inne i musikken.
Jeg sitter på senga. Kroppen vil ikke det jeg vil. Jeg seila rundt på gølvet en stund, men dunka borti alt mulig, fikk ikke beina til å gjøre som jeg ønska, tenkte meg bevegelser som passa til låta, men kroppen klarte ikke å henge med, og nå toner musikken ut i en raggete basssolo, en lodden lyd som langsomt dør.
Stillhet. Jeg legger meg på ryggen, stirrer i taket. Husker så godt første gang jeg hørte låta. Arve hadde vært på et friidrettsstevne og hoppa, han var en jævla god lengdehopper. Han hadde blitt nummer to, og jeg var stolt, men bruttern var misfornøyd. Så røska han opp i systemet, som han sa, ved å spille denne låta på full guffe. Seinere begynte jeg også å hoppe, blei med på treninga og syntes det var gøy.
Husk å time skritta. Hjelper ikke å hoppe langt hvis du bommer på planken.
Så godt det gjorde når jeg fikk det til, og så stolt Der har du det, Tobias, Sånn skal det gjøres!
Med ett får jeg bare så jævlig lyst til å snakke med bruttern igjen. Kanskje jeg skal gi lyd fra meg snart? Kan hende jeg til og med skal dra på besøk? Kanskje vi kunne trene litt sammen også?
Men så husker jeg hvor stille det blei litt seinere på sommeren: Ingen sa et ord om riktig timing. Da slutta jeg.
Hvordan skal jeg klare å komme meg til USA? tenker jeg plutselig, reiser meg og tupper til skolesekken. Og hva skal jeg gjøre der? Besøke en bror som stakk, og som kanskje ikke vil ha noe med meg å gjøre?
Jeg var en godtroende fjott, husker hvordan jeg gleda meg til vi skulle flytte sammen. Bruttern skulle bare få seg et eget sted, og så skulle jeg få bo der. Vi snakka om hvordan vi skulle ha det uten snøvlende fylliker og grinende kjerringer. Bare vi to. Istedet bor jeg langt ute i skauen, og Arve er på andre siden av Atlanteren.
Men nå gidder jeg ikke sitte her mer.
– Skål og gratulerer med dagen, brutter! sier jeg og tar en drøy slurk av flaska på vei ut. Det svir ikke nå, kjenner bare en behagelig varme ned gjennom brystet.
Jeg tar snarveien gjennom skauen, er kjent, har gått her mange ganger før. Lokalet ligger jo på skolen. Lokalet er skolen, for svarte. Gymsalen. Eller samfunnshuset som det kalles etter skoletid.
Det er i ferd med å mørkne. Jeg sparker borti noe et par ganger, men holder meg på beina, og snart er jeg ved den lange, bratte bakken ned til gymsalsamfunnshuslokalfaenskapen som ligger her på baksiden inn mot skauen.
Jeg stanser på toppen. Den breie stien slynger seg nedover bratta med store, slake svinger. Jeg følger den med øynene til den skjærer brått til høyre rett før bånn og blir borte i buskaset den siste biten ned til skolen. Stien tar til høyre der nede, for rett fram, bak noen høye grantrær, ligger Skrenten, et stup på en fem–seks meter. De som betyr noe på skolen samles alltid under Skrenten i friminuttene, mens jeg tusler rundt i andre enden av skolegården, ut mot veien. Men den siste tida har jeg vært mest hjemme, sagt jeg er sjuk. Jeg har liggi i senga og glodd i taket mens tankene har kverna rundt i huet og gnagd i stykker hjernen.
Det står noen under Skrenten nå også. Jeg kan ikke se dem herfra, men hører skrål og gauling helt opp hit.
Over toppene på de store granene der nede ser jeg halve skolegården og skolen, og nå kommer jammen Solveig ut av lokalet, umulig å ta feil av den lette, glidende måten å bevege seg på. Jeg får lyst til å gå ned og prate med henne, kjenner at jeg våger det nå. Hun går over plassen, fra gymsalen og hitover, mot Skrenten. Jeg løfter hånda til en hilsen, men hun får det nok ikke med seg, er for langt unna.
– Skål, Solveig, sier jeg høyt, vrir av korken og tar en slurk. Noe renner nedover haka og halsen. Jeg tørker det bort med hånda.
Og der løfter jammen Solveig armen og vinker!
Jeg blir litt overrasket, men så går det opp for meg at hun har sendt meg små, halvskjulte hint hele tida. Husker en av de første dagene på skolen. Jeg trodde hun lo av meg, men hun smilte nok bare, forsøkte å være hyggelig. Ønsket meg velkommen på sin måte, ville sikkert ha kontakt. Med meg, den tause, mystiske bygutten. Noen trur jeg er sjenert, men hun veit at jeg bare ikke gidder å buse ut med alt med en gang. Hun har sett hvordan jeg er, har forstått.
Jeg legger i vei nedover, runder den første svingen i fin fart, suser av sted med full kontroll. Det kjennes som jeg kan gjøre hva som helst.
Jeg ser ikke skolegården nå, skauen er for tett. Men rundt neste sving er det en åpning mellom trærne. Jeg stanser. Solveig står utpå plassen sammen med Ragnar. Det var ham hun vinka til. Jeg veit jo at det er sånn det er, veit jo at hun ikke bryr seg om meg. Nå går de hitover sammen, mot Skrenten, snart forsvinner de bak grantoppene.
Jeg får lyst til å snu, men så hører jeg et dypt brøl der nedefra etterfulgt av latter. Jeg skal faen ikke stikke, tenker jeg, og så ser jeg de måpende ansiktene for meg fra lufta, forestiller meg dem ett etter ett, dveler ved de tåpelige, forskrekkede uttrykkene, før et nytt brøl henter meg ut av fantasien.
Jeg legger i vei nedover igjen, gir alt jeg har, og får en jævla fart. Merker at sprinten sitter. Dette skulle Arve ha sett, tenker jeg plutselig, men så kommer jeg på at han ikke bryr seg.
– Han gir faen, roper jeg og gir litt ekstra ned bratta mot den siste svingen før Skrenten. Den kommer på meg i en rasende fart, men jeg legger meg over og konser på å holde meg på stien. Det går bra, alt kjennes fint, helt til det plutselig ikke er noen ting under høyre fot, og jeg bare ligger der.
Jeg ler hest. Trodde jeg hadde kontroll. Blir liggende litt, ser opp gjennom tretoppene. Det har begynt å blåse, toppene svaier faretruende i vinden. Himmelen er blitt mørkere. Det suser, jeg synes et øyeblikk jeg hører noen hviske.
Jeg vrir meg over på siden, kommer meg opp på knærne og reiser meg. Det svir nedover rumpa og låret. Jeg børster litt jord av buksa og går, kjenner jeg trenger en slurk, men hvor er flaska? Jeg stanser og snur meg, ser den ikke på veien der jeg tryna. Hører latter og skrål. Får på følelsen at det er meg de ler av.
Men hvor faen er flaska? Tenker, forsøker å tenke. Det suser og … er det noen som hvisker?
Jeg tar noen skritt videre nedover, men stanser igjen. De ler høyere. Med ett er det som jeg hører en kjent stemme i vinden. Jeg begynner å skjelve, men får samtidig en merkelig ro, for plutselig forstår jeg. Alt faller liksom på plass. Jeg kjenner jeg fryser på ryggen: Det er som om det er bestemt. Fest, bursdag og hyttetur. Og så tryna jeg akkurat her. Avgjørelsen er liksom tatt for meg, det er ikke bare noe jeg har fantasert om. Det er sånn det må bli.
Jeg trekker pusten dypt, merker at noe renner nedover kinnet igjen. Jeg tørker det bort. Jeg er klar.
Jeg lar sving være sving, setter av sted rett fram gjennom skauen. Kjenner jeg har full kontroll, har blikket stivt festa på kanten der borte.
– Løp, Tobias.
Jeg hører deg, Arve, hører du sier jeg må konse på planken, treffe med satsen.