I Morgenbladet kan vi lese at forlagene lager bøker som er som «TVNorge trykket på papir, og det snakkes om «å lese seg nedover». Hvorfor må så mange intellektuelle se ned på alminnelige lesere?
I en artikkel i Morgenbladet 22. mars kalte Bernhard Ellefsen en artikkel om forlagenes utgivelsespolitikk: «Å lese seg nedover.» Der kunne man lese om hvordan forlagene nå satset på «Dusinvare om nøkler til fortiden og dramatiske familesammenbrudd. (…) De nevnte underholdningsromanene er TVNorge trykket på papir.» Og Ellefsen gir seg ikke der, for selv ikke en roman som Halvbroren holder helt mål. Riktignok må han vedgå «at den tenker rundt hva menneskelighet er», så derfor får romanen, som altså Lars Saabye Christensen fikk Nordisk råds litteraturpris for, likevel plass i Ellefsens bibliotek.
Det er forunderlig hvordan mange intellektuelle føler seg høyt hevet over vanlige lesere og ikke forstår at lesning har flere funksjoner. Ja, lesning skal gjerne kunne gi dannelse og perspektiv, og det kan også være givende med gode formeksperimenter, men siden tidenes morgen har svært mye av opplevelsen av litteratur vært knyttet til innholdet – temaene, spenningen og karakterene. Hvor ville Shakespeare, Dostojevskij og Ibsen vært uten å bruke «dramatiske familiesammenbrudd og nøkler til fortiden».
Bernhard Ellefsen og hans åndsfrender har et snevert syn på lesning. Dette litteratursynet gjenspeiles også i det utvalget bøker mediene anmelder. Tilsynelatende er det bare en spesiell type bøker som i det hele tatt er kritikkverdige. Det er interessant at denne sneverheten er spesielt knyttet til litteratur, og ikke andre kulturuttrykk som for eksempel film- og tv-serier. Det er fullt legitimt blant «eliten» å fremheve Gudfaren som en av tidenes beste filmer eller at Mad Men eller The Wire er en av tidenes beste tv-serier. Når den samme gjengen skal fremheve en roman, må den helst være av en Nobelpris-forfatter.
Min påstand er at denne snobbete holdningen skyldes en usikkerhet i forhold til hvordan disse intellektuelle selv forholder seg til sin lesning og den opplevelsen den gir dem. Enten har de ikke som oss andre opplevd den enorme gleden lystlesning kan gi, eller så tør de ikke kjenne på de følelsene og de opplevelsene lesningen skaper. Det er trygt å fremheve det intellektuelle, formmessige osv når man snakker om en roman, men mye vanskeligere å innrømme at den berører deg og vekker følelser.
Cathrine Krøgers anmeldelse av Lucinda Rileys Lavendelhagen i Dagbladet på mandag, er interessant i denne forbindelse, for hun klarer det mange andre ikke klarer: å overvinne sine intellektuelle sperrer.
«Klisjeene til tross – eller kanskje er nettopp de bokas styrke – dette er en fortelling som rommer det meste: En dramatisk og forbudt kjærlighetsfortelling, farlig flukt, et forsvunnet barn, en forsvunnen verdifull bok. Og lykkelig kjærlighet, sterk lidenskap – og grusomt svik. Selvsagt også a happy end. Jeg nøt hver side.» (Min utheving)
Jeg har et fromt ønske om at intellektuelle som Ellefsen snart kommer i kontakt med sin egen lystlesning og at de slutter å se ned på alminnelige lesere. Husk det den irske forfatteren Paul Durcan sa: «De intellektuelle er de mest intolerante av alle mennesker.»