Det er i den korteste distansen at vi finner de lange linjene i norsk friidrettshistorie. Historien om sekstimeteren er også historien om idrettsmerket, og om fremveksten av det norske kroppsøvningsidealet. Som 50-åring har Johnny Brenna (t.v.) tatt distansen på alvor igjen. Her sammen med medforfatter Sindre Leganger (Foto: Privat).
Det var i slutten av november i fjor at jeg hørte om Johnny Brennas spurtegenskaper første gang. Dokumentarredaktør Erik Møller Solheim hadde vært på forlagsfest og skumpet borti en svær,
bredskuldra fyr med tømmerstokklår som kretset rundt buffeten og kylte innpå kanapeer. Etter en
serie harde treningsøkter trengte mannen sårt protein. De kom i prat og dagen etter sendte Erik meg
en melding.
Ok. Rett på sak. Kjenner du Johnny Brenna?
Tidligere politimann, krimforfatter. hovedperson i Kjetil Østlis Politi og Røver
Han kom bort til meg på forlagsfesten og fortalte at han hadde begynt å trene
på 60-meteren.
Klikk her for at se den integrerte videoen.
Erik mente det lå et litterært potensiale der, i mytologien rundt 60-meteren som øvelsen vi alle har et forhold til. Selv om jeg er en ivrig løper selv, var det lenge siden jeg hadde tenkt på friidrettens korteste distanse. I sprint er det 100-meter som gjelder – den har prestisjen og pengene, det er vinneren der som får tittelen “verdens raskeste mann”. Nå husket jeg mine egne 60-metere fra oppveksten på barneskolen i Hobøl, langs gangstien mellom gressplenen og huskestativet. Etter 60 lange steg hadde noen malt en hvit strek på asfalten der. Allerede da jeg var barn var den blass og vindskeiv. Når ble den målt opp første gang?
Bestill bok.
Det var sånn det kom i stand at jeg noen dager senere møtte Johnny Brenna i den nybygde flerbrukshallen på Jessheim, der han hver søndag løp ti 60-meterintervaller på det grønne dekket. Johnny hadde nettopp fylt 50 år og stod midt i en alderskrise. Han ville bevise at han ikke var ferdig, at fysikkens hans fortsatt dugde til noe. Johnny hadde bestemt seg for å bli den raskeste 50-åringen i Norge gjennom tidene. Det innebar å slå den pensjonerte skoselgeren Per Sletholts legendariske 60-metertid på 7.68 – en rekord som snart hadde stått urørt i 20 år. Med seg i ryggen hadde han treneren Leif Olav Alnes, bedre kjent blant idrettsfolk som selve Professor Sprint. Jeg fikk følge veien mot det avgjørende løpet i mars i år. Underveis gravde jeg i historien om
hvordan 60-meteren endte opp som distansen vi alle har løpt. Jeg fant i den korteste distansen ligger de lange linjene i friidrettshistorien her til lands. 60-meteren kom tidlig inn i skoleverket og bidro til å pense skolegymnastikken vekk fra tanken om å forberede ungene på å bli soldater, over til å legge vekt på idrettsprestasjoner og helse. I tillegg har den alltid vært signaturøvelsen i Idrettsmerket. Underveis i prosessen bidro Johnny og Professor Sprint med treningstips og instruksjoner. Resultatet er boken 60-meteren. Kampen mot klokka.
29. mai i år fyller Idrettsmerket 100 år. I toppåret 1977 ble det delt ut over 50 000 idrettsmerker. I fjor var det bare rundt 6000 som tok det, og flesteparten var eldre travere langt inne i innspurten av livets maraton. Om få år risikerer merket å dø helt ut. Derfor er det på tide at vi alle finner fram løpeskoene og tester distansen fra barndommen. Det er gøy, det er god trening og det tar bare noen sekunder. Likevel er det gullstandarden for hurtighet, det felles referansepunktet vi alle deler. Hva har du på 60-meteren?