Bidrag nummer ti i vår novelle-stafett «Ukens novelle» er Ingeborg Arvolas «Dobbelt-essene». Novellen er hentet fra antologien «Nesten som før» (2010). Foto: Privat
(Novellen er hentet fra antologien Nesten som før red.anm.)
– Vi kan jo gifte oss, sier Kriss.
– Æsj!
– I andre land gifter barn seg av og til.
– Gjør de?
– I India, for eksempel, er de fleste gift når de er tolv.
– Kriss –
– Ja?
– Nå tuller du.
Ja, innrømmer Kriss og drar føttene opp på stolen. Men bare litt.
Kriss er litt pinglete. Han har hår så svart at det nesten ser blått ut. Han har store blekblå øyne og veldig lys hud. Ingen tvil om at jeg er sterkest av oss to. Likevel er han kanskje min beste venn. Jeg vet ikke helt hvorfor. Før var jeg bestandig sammen med Louise. Eller Karin. Kriss er rolig. Kanskje det er derfor. Av og til blir jeg så glad når han ikke ler høyt av ting som skjer på skolen. Det var sånn jeg først la merke til ham. Karin og Richard kastet druer på hverandre. De hylte og lo. Alle andre hylte og lo sammen med dem. Bortsett fra meg, tenkte jeg. For jeg lo ikke. Da så jeg at Kriss heller ikke lo. Han så tvert imot ut som han var redd for å bli truffet av en drue.
Kriss er den eneste jeg tar med inn på rommet til broren min. Kriss liker å tørke støv av modellflyene som Halvor limte sammen da han var på vår alder. Først tørker Kriss støv av dem, så flytter han rundt på dem, så de blir hengende i nye mønster. I dag har han hengt de grønne krigsflyene over datahjørnet, mens de grå henger over senga. Helikoptrene står på rekke i reolen med nesa vendt mot vinduet. De ser ut på månen som nesten er full.
Før broren min døde, pleide jeg ofte å sitte her inne sammen med ham. Han hadde alltid alle fire dataskjermene på. Han holdt på med tusen forskjellige ting. Foreldrene mine skjønner visst ikke hvor mye vi var sammen. Kanskje de tenker at vi aldri var sammen, siden Halvor var atten, mens jeg var elleve. Kanskje de ikke husker at Halvor var ti år da de skjønte hvor smart han var. De har i hvert fall ikke skjønt at jeg også er sånn. En smarting. En som kan det med data og programmering og tall.
Kriss stirrer på meg for at jeg skal se på ham. Jeg geiper. Han vet at jeg er opptatt med å programmere. Det er en greie jeg holder på med. Jeg kan forklare mer om det senere. Det er uansett uforståelig for folk som ikke kan det med data. Jeg har et halvt øre på lytting ut av vinduet for å høre når bilen til mamma og pappa svinger inn i grusen.
Når knaselyden rasper oppover husveggen, hopper jeg opp og napper Kriss med meg ned trappa.
Du er for pen, det er det som er problemet, sukker Kriss.
– Nei! glefser jeg.
– Alle vil være kjæresten din, Nusse.
Kriss ser på meg med blanke øyne. Kriss har sånne perioder. Han blir veldig følsom, som når han må lese høyt i klassen. Beate, læreren vår, er lei av at han begynner å gråte. Hun har sluttet å be ham lese.
– Hei, Svampen, mumler jeg og drar ham i øret. – Jeg følger deg ut i gangen.
– Hvis noen andre ber deg med på Juniordans, så sier du sikkert ja.
– Nei!
– Hvis Richard eller Oliver eller Truls vil gifte seg med deg, da sier du ja!
– Nei, dobbelt og trippeltnei!
– Hvis noen andre enn jeg vil kysse deg, kommer du til å hoppet i taket!
– Kriss –
Kriss ´ store, bleke øyne renner over. Han drar ermet over ansiktet.
Vi tusler ut i gangen. Foreldrene mine styrer med noe på kjøkkenet. Heldigvis. De kan bli veldig stressa av tårer og sånt.
– Kriss og Nusse, snufser Kriss. – Selv navnene våre hører sammen!
– Sier du at vi hører sammen fordi vi har mange s-er i navnene våre?
– Nøyaktig like mange s-er! mumler Kriss.
– Vi er ikke de eneste …
– S-ene våre er doble!
– Det er ikke så spesielt.
– Jo, det er spesielt.
– Vel … Lasse, har dobbel s i seg.
– Kjenner du noen Lasse?
Jeg rister på hodet.
– Jeg skal fortelle deg noe, hvisker Kriss og blunker langsomt. – Vi er de eneste med dobbel s på hele skolen.
Jeg svelger. De eneste? Det er faktisk imponerende.
– Jeg har sjekket etternavn også, mumler Kriss. – Vi er de eneste.
– Dobbelt-essene, spøker jeg, og knuffer ham i skuldra. Jeg liker ikke at han er så alvorlig. Jeg liker bedre når han driver og ordner noe, som modellflyene til broren min.
– Jeg vet at det betyr noe, sier Kriss. – Noe helt, helt spesielt.
Mamma rufser meg i håret.
Han er helt forgapt i deg.
– Det er han vel ikke!
Alle guttene er forgapt i Nusse, sier faren min spøkefullt. Du skulle se hvor fulle tribunene er når jentene har trening.
Jeg rødmer og prøver å vri meg vekk fra mamma som går over huden min med raske negler. Hun jakter på nupper eller kviser. Snart er jeg tenåring, sier hun av og til, kviser, nupper og hudormer kan komme over natta.
Bare vent, vennen, plutselig en dag synes du det er fint at guttene legger merke til deg.
Æsj! Aldri! Jeg er ikke som Louise og Karin! Jeg hater gutter!
Jeg sier ikke at du må bli guttegæren, fortsetter Jeg sier bare at det –
Hun ser på meg med snille, litt trøtte øyne.
– Være hva? spør jeg.
Du er jo til å spise opp, Nusse, så skjønn er du, skjærer pappa inn.
Et øyeblikk er jeg sammen med foreldrene mine, men også et helt annet sted der alle vinduer står åpne og kald luft trekker inn.
– Akkurat som Halvor? spør jeg.
Mamma og pappa stivner i kjøkkenet. De syns det er vanskelig å snakke om broren min. De syns det er trist å tenke på ham. For trist.
Halvor, piper mamma og rykker til seg et blad. Halvor var skjønn.
Pappa kremter og svelger luft og kniper igjen øynene.
Etter en stund får de kontroll over ansiktene. De klemmer hverandres hender, et kort hardt klem, uten å se på hverandre. Så fortsetter de med tekoppene og ostebitene de holdt på med da jeg kom inn. Mamma og pappa tror de kommer til å gråte hver eneste gang de må snakke om Halvor. Jeg tror de gråter fordi de ikke snakker om ham.
Halvor var skjønn. Det er ikke bare noe jeg sier. Jeg skjønner ikke hvordan mamma og pappa tror de kan slutte å tenke på ham. Husker de ikke hvor fin han var? Jentene var ville etter ham. På en av dataskjermene chattet han ofte med tre forskjellige jenter om gangen.
Jeg prøver å sove, men en del av meg står vendt mot vinduet, akkurat som helikoptrene på rommet til Halvor. En del av meg venter fremdeles på at han skal komme hjem.
Når mamma og pappa sover, lister jeg meg opp på rommet til Halvor. Jeg kryper opp i kontorstolen. Tærne mine er kalde mot fingrene. Duringen fra viftene er søvndyssende. Det er en svak knitring i lufta på grunn av skjermene og ledningene og maskinene som er koblet sammen.
Samtalen med Betzy er åpen. Hun vet ikke at Halvor er død. Hun har snakket med ham, nesten hver eneste kveld. Eller, det vil si, hun har snakket med meg.
Det var ofte jeg som svarte for Halvor før han døde også. Det ser ikke ut til at jentene skal avsløre meg. Hvis Halvor ble oppslukt av det han drev på med, ba han meg om å svare. Han likte ikke samtaler som ble stående og blinke.
– Du liker damer, du, sa jeg hvis jeg følte at han ikke hadde tid til meg.
– Damer er noe innviklet pjatt, Nusse, svarte Halvor. – Jeg må snakke med minst tre om gangen for å få noe vettig ut av det.
– Innviklet pjatt?
– De er ikke enkle, som datamaskiner, svarte broren min.
Det han drev med på dataen, så i hvert fall ikke enkelt ut. Alle rekkene av tall og merkelige tegn virket uforståelige.
– Det der er ikke enkelt! sa jeg og pekte på skjermen.
– Nusse, sa han mens han viste meg. – Datamaskiner er enkle. De er veldig enkle. Alt du trenger å forstå er null og en.
– Null og en?
– Det er det eneste som fins i en datamaskin.
– Null og en?
– Null og en, ja. Det som er der, er 1. Det som ikke er der, er 0. Det meste handler om forholdet mellom dem.
– Det skjønner jeg ikke, sa jeg, men det var ikke sant. Med ett var det som om jeg også forsto datamaskiner. Halvor pekte på kolonnene av tall. Jeg lente meg fram og der så jeg det, tall etter tall, null, null, en, en, null, null.
Det som er der, det som ikke er der, og forholdet mellom dem.
– Tallene ser ut som en fortelling, sa jeg til Halvor.
– Det var det jeg visste, svarte han. – Du er en smarting, akkurat som meg.
Dette skjedde en stund før jeg fylte elleve. Det var Halvor, broren min, som forsto at jeg var smart. Mamma og pappa kaller meg fremdeles skoleflink.
Nå durer maskinene i natta. Jeg drar nattskjorta ned over føttene.
Står til, skriver jeg til Betzy. Er litt travel her.
Du er alltid så travel, Hally, svarer Betty straks. Hally er datanavnet til broren min. Det var Hally, ikke Halvor, som hacket seg inn i dataen til Pizza Go og bestilte tyve skinkepizzaer til den ekle naboen vi hadde i fjor.
Jeg holder på med en skikkelig kul greie, skriver jeg.
Hally, kanskje vi kan møtes en dag?
Jeg vet ikke hva jeg skal svare.
Jeg prøver å jobbe med mitt eget prosjekt på den andre skjermen, men enten er jeg for trøtt eller så er jeg for våken. Jeg treffer ikke de rette tastene. På ti minutter ødelegger jeg alt jeg programmerte mens Kriss var her.
– Null og en, det blir ikke enklere enn det, pleide Halvor å si. – Utenfor skjermene er alt komplisert.
– Null og en, og hvor mye det er av hver av delene, svarte jeg og blunket skøyeraktig. Jeg har bestandig likt å være flink på skolen. Jeg kan ikke noe for det. Det er sant som Kriss sier. Jeg smisker for lærerne. Sssschmisker. Jeg elsker å rekke opp hånda. Jeg ler når andre i klassen svarer feil på dumme spørsmål. Jeg ler ikke for å være ekkel. Jeg ler fordi jeg tror de tuller.
Null og en og forholdet mellom dem. Her sitter jeg og er en. Det føles veldig lite, men det er mye mer enn null. Nå som broren min er død, er han null. Han er et null som tar stor plass.
Hally? spør Betty. Er du der?
Sorry søta, skriver jeg, må fikse dette. Snx i morgen.
Etter at Halvor forsto at jeg var en smarting, og lot meg chatte for seg, fikk jeg ham ofte til å le.
Kan du ikke spandere kino på meg? spurte for eksempel Celine.
– Hva skal vi svare? Halvor så forventningsfullt på meg.
Kan ikke du spandere kino på meg? skrev jeg (Hally).
Jeg er i stemning for litt skikkelig kos, skrev kanskje Betzy.
Ikke jeg!!!! skrev jeg (Hally).
Halvor lo, og latteren smittet meg.
– Du kommer til å gjøre meg berømt, sa han.
Blir gutter aldri voksne? klagde den tredje jenta, Mona.
Voksen – blæh, skrev jeg. Håper ikke du er voksen, Mona?
Hva mener du med det, Hally?
Halvor lo ved siden av meg, før han vendte tilbake til hackingen.
Vi kunne dele en flaske rødvin og spise tapas, spurte Celine.
Alle får fæl ånde av rødvin, skrev jeg. Og blå tenner. Æsj!
Hva med en øl?
Er du helt alkis, eller?
Hva vil du, da?
Hacke ferdig denne linken og se på tv med lillesøstera mi, skrev jeg.
Sånne svar fikk Halvor til å legge armen rundt skuldra mi og snuse inn lukta av hodebunnen min. Han takket meg fordi jeg minte ham på at det fantes noe som het tv. Så gikk vi ned, poppet micro-popkorn, trengte oss sammen i pappa sin stol og så et eller annet på tv.
Jeg liker dyreprogram og spørrekonkurranser. Halvor likte Hotell Cæsar. Det er litt rart det at han likte akkurat Hotell Cæsar, når det fins så utrolig mye annet bra på tv. Nå for tiden hater jeg kjenningsmelodien til Hotell Cæsar. Den får øynene mine til å flomme over, som om jeg er Kriss som står foran klassen for å lese høyt.
Det begynte her om dagen da jeg var hos Louise og jobbet med et gruppearbeid. Før jeg visste ordet av det satt vi sammen med moren og skulle se Hotell Cæsar!
Jeg begynte å gråte. Det var en sånn gråt som ikke slutter. Moren til Louise sa, «men kjære, søte Nusse, ikke gråt, så da, så da, se, jeg skrur av tv-en, ikke gråt, kjære deg, du som er så nydelig og all ting!»
Hun prøvde å ringe foreldrene mine, men det er ofte de ikke kan avbryte møtene de sitter i, og da får vi bare beskjed om at de ringer tilbake. Jeg ringte heller Kriss. Han møtte meg i krysset og fulgte meg hjem. Han syntes det var helt ok, for han fikk holde meg i hånda. Det er en sånn ting guttene liker å gjøre nå om dagen. Holde meg i hånda. Jeg likte det bedre før, da de kastet snøballer i nakken min, eller spylte meg bløt ved å sykle gjennom søledammer.
*
Fredag etter skoletid ser jeg Kriss komme tråkkende opp bakken. Jeg løper likegodt ned og åpner for ham før han rekker å ringe på.
– Du venta på meg! stråler Kriss.
– Jeg fikk øye på deg, retter jeg. – Fra loftsvinduet til Halvor.
– Hvordan går det med duppeditten? Kriss sparker av seg skoene.
– Jeg vet ikke. Kom og se.
Kriss prøver å holde meg i hånda mens vi går opp trappene. Når jeg rister bort fingrene, lar han meg gjøre det.
På rommet til broren min jobber roboten i senga.
– Hva gjør den? hvisker Kriss.
– Du trenger ikke hviske, sier jeg. – Den skyver.
– Skyver?
– Den skal skyve dyna ned på gulvet.
– Nusse!
– Hm?
– Her holder du på med noe så genialt som å få en robot til å gjøre det du vil, og så vil du at den skal skyve en dyne?
Jeg nikker.
– Kan den ikke sprenge noe? Stupe kråke? Danse som Michael Jackson?
– Den skyver dyna ned på gulvet, forklarer jeg.
– Men – det er jo ikke noe kult?!
– Halvor pleide å gjøre det, hvisker jeg.
– Hva?
– Hver dag lå dyna hans i en krøll på gulvet. Det var sånn han sto opp. Han skjøv dyna ned på gulvet OG JEG SAVNER DET!
– Greit, sier Kriss og vender seg mot modellflyene.
– Jeg visste ikke at det handlet om broren din.
– Det gjør det.
– Du savner ham, Nusse.
– Ja! sier jeg bestemt. – Alle burde savne ham.
Kriss mumler noe.
Jeg setter meg foran dataen og går løs på neste skritt i programmeringen. Jeg vil at roboten skal sitte i Halvors kontorstol og rugge på den så det knirker i gulvplankene.
Kriss mumler mer mens han plukker ned modellflyene.
– Hva er det du mumler om?
– Neeei, Kriss drar på det. – Det virker bare som du tror noen må være død for at man skal savne dem.
– Og så?
– Jeg vet også hva savn er, sier Kriss og ser trassig på meg. – Jeg savner masse! Hver dag.
– Kutt ut klenginga, sier jeg, for jeg tror at det er meg han savner. På den måten. Kjærestemåten. – Æsj! sier jeg bestemt.
Kriss trekker på skuldrene og ordner med modellflyene. Snart henger de oppe under taket igjen, denne gangen etter størrelse.
Senere har vi smurt oss ritz-kjeks med gulost og agurk.
– Kan vi ikke leke familie! ber Kriss.
– Ok, sier jeg siden han har vært stille hele ettermiddagen.
Kriss blir full av energi. Han henter tekrus og heller juice i tekanna.
– Hvor pleier mora di å sitte?
– Der.
– Da setter du deg på hennes plass.
Jeg gjør det, og Kriss skjenker juice i tekruset mitt.
– Vær så god, elskling, sier han.
– Pappa pleier å sitte der. Jeg peker mot kortenden av bordet.
Kriss skjenker juice til seg selv, setter seg og bretter ut en avis. – Hmm, sier han og rister på sidene så de knitrer. – Interessant. Kjempeinteressant!
Jeg fniser.
– Dette var jammen en god teblanding, fortsetter Kriss. – Har du vært i en tebutikk, elskling?
– Neida – og dessuten pleier ikke mamma og pappa å si elskling.
– Men vi er jo oss – en lek, svarer Kriss. – Vi sier elskling.
– Gjør vi?
– Nei, forresten. Du sier sussebass. Jeg sier elskling.
– Sussebass?
– Hva er det, elskling?
Kriss kikker på meg over kanten av avisa, og plutselig skraller vi av latter og alt er bare gøy. Vi ler fremdeles når pappa kommer hjem.
– Utrolig gode kanapeer, hvisker Kriss og svelger en ritz-kjeks.
– Utsøkte, sussebass, hvisker jeg.
Pappa henter et krus i skapet og skjenker fra tekanna før vi får stanset ham. Selv er han opptatt av en sms han sender, og ser ikke hva han skjenker.
Pappa legger vekk mobilen, smiler til oss og løfter kruset.
Jeg og Kriss veksler blikk.
Sekundet senere glor pappa ned i juicen i koppen, og vi bryter ut i latter.
– Nusse! sier pappa forvirret. – Hvorfor er det juice i tekanna?
Når jeg skal legge meg, ser jeg at døra til Halvor er lukket. Mamma og pappa orker ikke å ha døra åpen. De tror at så lenge døra er lukket, trenger de ikke være lei seg over at Halvor er død. Eller, de trenger ikke huske på hvor lei seg de egentlig er. De vil visst vente med å være lei seg, til noe har gått over. De vil visst vente til Halvor er et helt vanlig navn. Ikke et ord som kan få dem til å gråte.
Jeg vet at null aldri bare er null. Ikke i virkeligheten.
Virkeligheten er komplisert.
Noe innviklet pjatt, ville kanskje Halvor sagt.
Det er bare i datamaskiner at ting er enkle, og null er null. Halvor er null, nå som han er død, men han blir ikke borte ved å lukke en dør.
Når jeg ikke får sove, lister jeg meg opp og fortsetter programmeringen. Jeg lærer roboten flere av Halvors vaner.
*
Lørdag morgen vekker mamma meg med et enormt gjesp.
– Hva er det?
– Kriss har kommet på besøk.
– Nå? Men klokka er jo bare –
Mamma nikker. – Seks om morgenen, ja. Hun tøfler til soverommet.
Kriss kikker inn. Han setter seg på sengekanten.
– Så trøtt du ser ut! sier han.
– Jeg er trøtt. Klokka er seks om morgenen.
– Jeg vet det. Jeg trodde bare at –
– At?
– Jeg trodde du alltid så perfekt ut.
– Æsj.
– Dette skal jeg fortelle til Richard, Oliver og Truls, da slutter de kanskje å fly etter deg på skolen.
Jeg gjesper.
– Hva skal du si?
– At du er stygg om morgenen!
– Du sa jeg så trøtt ut!
– På en stygg måte, sier Kriss unnskyldende, – ingen vil ha en kone som er stygg om morgenen!
– Slutt!
– Bortsett fra meg. Jeg vil ha deg til kone uansett hvor stygg du er.
– Jeg er faktisk ikke stygg!
– Nei, du er jo ikke det, sukker Kriss. – Du er jo perfekt skjønn.
Øynene mine glir igjen når vi tier.
– Sorry, sier jeg og blunker. – Jeg holdt på med Hally i hele natt.
– Hally?
– Roboten. Nå har jeg snart programmert ferdig. Den kan skyve dyna ned på gulvet. Den kan klatre opp i kontorstolen og rugge på den, så det knirker i gulvet. Den kan skru av og på stålampa.
– Wow!
– Vil du se? Jeg våkner litt når jeg kommer på hvor bra det gikk i natt. Jeg satt time etter time. Jeg tenkte at nå sitter jeg sånn som Halvor pleide å sitte, mens resten av huset sover.
Vi lister oss opp trappa og jeg skrur på datamaskinene. Snart durer det hjemmekjent i vifter og kretsløp. Når jeg trykker på fjernkontrollen, reiser roboten seg, det er en sånn Lego Mindstorm robot, men Halvor la til noen greier før han døde. Den er skikkelig avansert.
– Hei Hally! sier jeg.
– Hei Hally, sier Kriss og hopper opp i en stol. Først følger han interessert med på hva jeg gjør, så mister han interessen og finner et fargeleggingsprogram på nett. Han holder på å klikke rødt i en million små blomster. Betzy dukker opp på en av de ledige skjermene. Hun vil chatte med broren min.
Hei Hally, skriver hun. Hva driver du med?
– Vet hun ikke at Halvor er død? roper Kriss.
Jeg rister på hodet.
– Men … det er jo lenge siden?
– Ja.
– Hvorfor vet hun ikke –
– Jeg pleier å chatte med Betzy og dem – av og til, sier jeg og rødmer.
– Hvorfor gjør du det?!
– Jeg liker at de tenker på ham, mumler jeg.
– Mamma og pappa vil jo helst ikke tenke på Halvor nå som han er død. Hvis jentene vet at han er død, kommer de også til å slutte å tenke på ham.
Kriss ser på meg. Han vil si noe, men blunker bare.
– Jeg kan godt svare, hvis du vil jobbe med Hally, sier han i stedet for å plage meg med andre ting.
Så rart det er når et smil får ansiktet til å sprekke. Det er nesten vondt.
– Supert! sier jeg og stikker ned på kjøkkenet. Der skjærer jeg bananer og pærer i biter og har i to skåler. Jeg drysser sjokoladestrø og tutti frutti over frukten. Sånn. Jeg bærer skålene opp til Kriss.
– Du har laget frokost til meg! jubler Kriss. – Det betyr at du har lyst til å gifte deg med meg!
– Dette er digg, ikke frokost, og sier du gift en gang til, kaster jeg deg ut!
– Nam! Kriss smaker på frukten. – Hva skal jeg svare Betzy? Hun skriver at hun lengter seg våt.
– Hun pleier å skrive at hun gjør det, svarer jeg. – Du kan svare: Ikke jeg.
– Ikke jeg?
– Jeg har i hvert fall aldri sett Halvor lengte seg våt.
– Nå skriver hun at hun har festet hele natta, er skikkelig gira, og ikke kommer til å få sove uten litt hjelp.
– Søk på godnattsanger, og så kopierer du linken og sender henne.
Jeg skyver Kriss ut av hodet og konsentrerer meg om Hally som har problemer med å slå på lysbryteren.
Det var jo dette jeg fikk ham til å gjøre i natt!
Jeg skriver om to lange kommandoer. Linje på linjemed tall og tegn.
– Det der er alle mulige slags tall, sier Kriss mistenksomt. – Du sa at alt handler om en og null, og at det er derfor det er enkelt.
– Det er bare en og null, Kriss, men denne treeren, for eksempel, den forteller at det er tre kombinasjoner av en og null, akkurat her. Det sparer plass å sette dem sammen.
– Det er snarveier, sier Kriss.
– Ja.
– Akkurat som hagen til Monsen.
– Hm? Jeg skriver rasende fort og er faktisk litt imponert over meg selv.
– Snarveien mellom deg og meg, er hagen til Monsen, forklarer Kriss.
Jeg nikker, men er mest opptatt av Hally. Når jeg trykker på fjernkontrollen, ruller han rett bort til lampa og skrur på lyset.
– Der! sier jeg.
– Betzy tror broren din er en god kysser. Hva skal jeg svare?
– Skriv at det vet du ingenting om, for du har aldri kysset deg selv.
Vi ler høyt.
Jeg er urolig i magen. Snart er roboten ferdig. Det betyr at jeg skal lage en forestilling for mamma og pappa. Kanskje de kommer til å hate den. Likevel kan jeg ikke la være.
– Nusse? Kriss?
Det er mamma som roper. Jeg farer sammen. Klokka er allerede ti!
– Vi er på rommet! roper jeg og drar Kriss med meg ned fra loftet.
– Så rart, sier hun og stiller seg i døråpningen. – Jeg var sikker på at dere var nede. Kanskje ute.
– Her er vi altså, sier jeg og rødmer. Det får mamma til å blunke lurt, og da rødmer jeg mer.
– Jeg tar dere med i svømmehallen, sier hun. – Vi drar om ti minutter.
– Får jeg lov å være med i svømmehallen? sier Kriss fornøyd.
– Du hørte selv at hun sa dere.
*
Lørdagsettermiddag. Kriss gjør fremdeles ikke tegn til å gå hjem. Mamma gjør ikke noe vesen ut av det heller. Hun serverer suppe og popper micro-popkorn til oss. Kriss har puslet et puslespill med femhundre brikker, mens jeg har lest De tre musketerer av Alexandre Dumas. Når pappa kommer hjem, blir jeg svett i hendene. Nå skal jeg snart … Nå skal jeg snart ta mamma og pappa med på loftet.
Av alle ting ser vi barne-tv mens jeg venter på at pappa skal få i seg mat. Det er ganske morsomt, dukkene gjør skikkelig sprø ting. Kriss ler høyt flere ganger. – Hvorfor har vi sluttet å se på barne-tv? spør han.
– Det er jo morsomt!
– Sier du, som vil gifte deg! snøfter jeg.
Kriss trekker på skuldrene.
Når barne-tv er ferdig, begynner jeg å trippe. – Nå gjør jeg det! hvisker jeg. – Nå får jeg mamma og pappa med opp på rommet til Halvor!
Jeg blir sittende og gni hendene mot hverandre.
– Hva er det? spør Kriss. – Skal du ikke gjøre det?
Jeg ser forvirret på ham. – Jeg tør ikke, piper jeg.
– Jeg tør ikke.
Kriss kaster et blikk mot foreldrene mine som står med hodene sammen over en bok på kjøkkenbenken.
– Gå opp og gjør deg klar, hvisker han. – Jeg fikser foreldrene dine!
Der skjer det igjen.
Ansiktet mitt sprekker i et smil. Det er vondt å sprekke, men ikke bare vondt.
Jeg biter meg i leppa når Kriss åpner døra. – Inn her! sier han.
– Men – protesterer mamma.
– Vær så snill, skjønne frue, sier Kriss. – Sett dere på tribunen.
I en fei er han borte ved dataene, og drar til seg den ene stolen. Han setter den ved siden av krakken Halvor pleide å slenge klærne sine på.
Mamma og pappa står stille i døråpningen.
De vil ikke inn hit. Jeg ser det på dem. De vil snu og gå ned igjen.
Skjønne frue! Store herre! Forestillingen venter bare på dere! sier Kriss.
På et eller annet vis får han dyttet mamma og pappa bort til krakken og stolen. De setter seg motvillig. Jeg trykker inn en knapp på fjernkontrollen.
Hally får dem til å gispe.
Først ruller han en langsom runde på gulvet.
Jeg trykker på en annen knapp.
Hally kommer seg merkelig lett opp i senga til Halvor. Der begynner han å skyve på dyna. Han skyverdyna foran seg. Dyna blir til en haug og faller ned pågulvet.
Akkurat som Halvor pleide å skyve dyna, tenker jeg og tør nesten ikke se på mamma og pappa. De sitter stille som statuer. De er hvite i fjesene.
Hally slipper seg ned fra senga og ruller over gulvet.
Han kommer seg opp i kontorstolen og rugger den fram og tilbake, så gulvplankene knirker.
Mamma hulker høyt. Hun legger en hånd over munnen.
Pappa har våte øyne.
Hally slipper seg ned fra stolen, og ruller mot lampa.
Først bommer han, og dunker inn i veggen.
Jeg ser usikkert bort på mamma og pappa, men de følger storøyd med.
Jeg trykker knappen inn igjen, og Hally finner lampa.
Han skrur av lyset. Det blir mørkt. Han skur på lyset.
Det blir lyst.
noen er hjemme. Det var meningen at stemmen min skulle bli en glad avslutning på forestillingen, men stemmen min er mørk Noen er hjemme, gjentar jeg og hoster mer mens jeg løfter opp Hally og skrur ham av.
Mamma ser fra meg til pappa. Pappa svelger, fremdeles stor i øynene.
dette? Han slår ut med armene. Jeg nikker.
Hally gjør sånt som Halvor pleide å gjøre, så jeg slipper å savne ham!
Jenta mi! sier mamma og stuper fram. Hun klemmer Jenta mi!
– Det var – utrolig, mumler pappa.
Når vi går ned igjen, merker jeg meg en ting: verken mamma eller pappa lukker døra til Halvors rom etter seg.
Når mamma oppdager hvor sent det er, spør hun om Kriss vil overnatte. Vi har spilt kort og sett på film og snakket litt om Halvor. Pappa har sagt at han savner latteren hans. Mamma har sagt at klesvasken er så liten uten Halvors klær. Av og til blir hun på gråten av å vaske klær.
Jeg legger gjestedyna opp i senga mi. Jeg har en bred seng, så det går greit å dele. Kriss hopper etter dyna og forsvinner under den. Jeg drar min egen dyne opp til haka og blunker mot taket.
– Ah, sukker Kriss. – Nå har jeg fått det akkurat som jeg vil!
Han strekker seg ut ved siden av meg.
– Jasså! sier jeg. – Akkurat som du vil? Jeg løfter på dynekanten og presser en iskald fot inn i magen hans.
Kriss hutrer og ler. – Jeg er fotvarmeren din!
Det rare er at han nesten høres fornøyd ut. Jeg fniser og presser den andre foten mot magen hans i samme slengen. Når varmen trekker inn i tær og hæler, blir jeg trøtt som en strømpe. I natt kommer jeg til å sove som en stein.
– Takk for at du hjalp meg, mumler jeg med lukkede øyne.
– Nå hater du ikke gutter, gjør du vel? spør Kriss fornøyd.
– Nei, sier jeg etter litt, – eller jo, jeg hater gutter, men jeg hater ikke deg!
Kriss pakker dyna tett rundt føttene mine.
– Du vet hva det betyr! hvisker han.
– Hm?
– Vi kommer til å bli gift. En vakker dag, som de sier i fortellingene.
– Særlig.
– Vi er som skapt for hverandre, fortsetter Kriss.
– Jeg har varm mage og du har kalde føtter.
Jeg fniser, selv om jeg allerede sover. – Dobbeltessene, gjesper jeg, og legger armen under puta.