Clik here to view.
Amalie Kasin Lerstang (Foto: Synne Øverland Knudsen)
Hvert år blir en litterær debutant plukket ut som vinneren av Tarjei Vesaas debutantpris. I år var det Amalie Kasin Lerstang med romanen Europa, og med denne æren følger også en forpliktelse. Debutanten må holde et foredrag på Norsk Litteraturfestival. Her følger foredraget. Vi gjør oppmerksom på at det er skrevet for å bli fremført høyt. Faktisk så ble deler av det sunget av forfatteren selv.
Da jeg fikk oppdrag om å holde dette foredraget ble jeg fortalt at Vesaas-vinner i forfjor hadde snakket om å det være tospråklig, mens fjorårets Vesaas-vinner hadde danset til «Final Countdown». Rammene var med andre ord, svært åpne. Skrivingen kommer fortere til meg når jeg har en begrensing, men her kunne jeg altså skape rammene selv.
Samtidig fikk jeg en annen intervjuforespørsel der tema var skriveregler, disse litt forslitte tipsene som alle vet at man ikke skal høre på, men som mange mener mye om uansett. Å skulle snakke om dem føltes avslørende på et vis, at jeg ved å si noe om skrivereglene også ville si noe om meg. Så slo det meg at det kanskje var akkurat den rammen jeg hadde lett etter til dette foredraget, at jeg kunne ta utgangspunkt i skrivereglene og se hvor de førte meg.
I skrivingen er vi alle foreldreløse, men en rekke steforeldre har gjort sin inntreden; noen liker vi og hører på, andre hater vi sterkt og intenst, en av dem forstod vi først senere at hadde rett hele tiden. Skrivetips fungerer kanskje aller best idet vi har mistet fullstendig troen på oss selv, og det gjør man, uansett hvor bra alt kan virke for det ytre øyet. Forfatternes skrivetips avslører dem. Det avslører deres litteratursyn. Man kan kanskje si at alt som skrives og sies om litteratur bare er avsløringer av ulike litteratursyn. Men kan man, med utgangspunkt i andres skrivetips, avsløre seg selv? Sine egne meninger og ideer? Kan et lite liv komme til syne?
I skrivingen er alt lov, sier man. Av og til er det eneste man trenger for å være fri, en regel.
1.
Johnathan Franzen: Write in the third person unless a ¬really distinctive first-person voice ¬offers itself irresistibly.
Hun har kjøpt en caps og stappet håret oppi den. Vannet her er blåere enn rilletapeten hun så ofte har stirret inn i hjemme. Svetten renner. Hun vil aldri reise tilbake. Det er to skumle ting som venter henne der; den ene er selvangivelsen. Grøss.
Clik here to view.
Bestill boken.
I morgen er det 17.mai og da vil hun trenge kameleonevnene, bevise for seg selv at hun fortsatt klarer å snakke om alt med alle. At det fortsatt går an å være til foran mange mennesker. Være slik hun var da hun var barn og helt opp til 19-årsalderen ¬– uselvbevisst. Det går an å være det veldig lenge, og det vil gi en mange fordeler.
Mange beholder den hele livet, i alle fall en rest av evnen, men da er den aktiv, den heter å gi faen. Den skal nok hjelpe mange i
fremtiden, de som klarer å holde på den for å være fri i sitt arbeid.
Det er derfor hun har kjøpt seg capsen, for å tvinge frem egenskapen fra da hun var ung, her hun ligger på rullesteiner og skriver, håret oppi capsen, som er helt lik den hun hadde som barn. Hun har sett seg selv med den på bilder og moren har fortalt at hun nektet å ta den av. Til morens store fortvilelse skulle capsen bæres i bursdag, bryllup, begravelse. Moren lovte å aldri kaste den, capsen ligger fortsatt på loftet i en pappeske, har hun fått vite her nede, på rullesteinene.
Man ber menneskene snakke og man vil de skal snakke om noe viktig. Man hører på menneskene snakke og man vil aller helst lære noe av dem, når man hører på dem. Noen er utelukkende på jakt etter noe å si seg uenig i, andre vil høre på menneskene for å kunne si ”mm”, ”jah”, ”jah”, for å vise at de forstår, at de også bærer dette mørket i seg, eller at de tilhører hverandre, særlig når menneskene de hører på snakker om døden. «Mm, mm, jah, jah.» Men de fleste vil bare forstå litt mer, bare bittelitt, eller tenke en ny tanke.
Hun har ikke helt skjønt hva de ønsker hun skal si. Og hun må for guds skyld ikke si akkurat det, at hun ikke helt vet hva hun skal si. Det er som en forlover i bryllup som begynner talen med ”Jeg er en dårlig taler”, og siden er det ingen som hører etter.
Hva synes hun er viktig? Hva kan hun lære andre? Akkurat nå føles det som om den eneste klare kunnskapen hun har tilegnet seg i livet er hvor forferdelig og umulig det er å skrive på rullestein. Ikke en eneste roman kan ha blitt skrevet på dem, varme og vonde som de er der de trøkker seg gjennom håndkle og inn i rumpeballene. Hva kan hun overhode vite, hun med en rød trekant svidd inn i nesebeinet av solen, hun med barnecapsen på, her, tyve år senere.
2.
Hemingway: The first draft of everything is shit.
Hun leser alt. Først Donald, med pappa på sengekanten. Så alt av Roald Dahl, SVK, gutten som blir en mus og gjemmer seg under bordet, stakkar. Heksenes hansker over de begredelige, krøllede neglene, verdens største fersken. Harry Potter. Hun er ikke så interessert i hester, så Ponniklubben utgår, men TL-klubben har noen hørt om. De melder seg inn i den, hele gjengen. Pakkene er enorme høydepunkt i livet, særlig sommerpakka, den med skoledagbok i. Den hun finner igjen mange år senere og under punktet ”Hva skal du bli når du blir stor?”, står det skrevet ”forfatter”. Det synes hun er litt flaut nå, tenker at den 11-åringen som skrev det latet som.
De leste alt, uendelig mange dårlige bøker ble slukt med stor interesse. De leste sammen. Bestevenn Silje satt i den ene stolen, hun i den andre, så sa de: ”Skal vi lese litt sammen?” og så gjorde de det, helt til Silje utviklet dødsangst av alle bøkene om jenter som døde av leukemi, TL-klubben var spesielt glad i å sende dem de bøkene. Silje slutta. Lesing var en farlig affære, såpass skjønte de. Da satt hun igjen alene med bøkene, var glad i å dra på fisketur med pappa, men bare for å parkere stanga ved stolen, slå opp boka og vente på napp.
Hvordan begynner noe? Det er jug uansett, men om man skal skissere opp løgnen: Det starter med lesingen. Sammen med pappa på sengekanten, sammen med Silje i stolen. Lagde aviser med Silje, lange radioprogrammer på kassett, både Cher og Baby-Spice gjestet studio. Allerede var de opptatte av sin egen samtid. Silje syntes ”Historier fra virkeligheten” i damebladene var så forferdelig triste. De hadde skjønt formen, hvordan alle historiene var bygget opp likt, endte i det samme melankolske refleksjonen om at livet må gå videre. Hun og Silje var 12 og spilte inn en historie på båndopptaker, sa annenhver setning, siden skrev de inn historien på data. De skrev om et par på motorsykkel på et harry sted i Europa som tok matchende kjærlighetstatoveringer på overarmen mens de var der. Mannen døde i en ulykke på veien, nå satt dama igjen med fantomsmerter i overarmen og skrev historien på det som ville vært førtiårsdagen hans, dagen hun bestemmer seg for å fjerne tatoveringen sin med laser. «Jeg har bestemt meg. Idag skal jeg fjerne tatoveringen.» Lidelsen, smerten, fremgangen.
Damebladet ville trykke den. De skulle få 1000 kr. hvis de skrev under på at historien var sann. De signerte. Lærte at løgn kan gi avkastning, om man sier at den er virkelig.
Når man er ung er det små ting som utgjør forskjellen. Det er hva de voksne sier en er flink til man bestemmer seg for å bli god i. Som når onkelen i konfirmasjonstalen sier: ”Gå alltid til bøkene, for de er alltid der for deg” og man føler seg sett, på sine egne premisser. Man rekker ikke si det til ham.
Hun går til norsklæreren i første klasse på videregående og spør om de skal skrive noveller. Det skal de, men ikke før i tredje, sier han, hun blir lei seg. Hun kan skrive noveller også når det ikke er en skoleoppgave, men det har hun ennå ikke skjønt, for det har ingen fortalt henne. Hun skriver i notatbøker, lange brev til venner, de begynner å sende en svart bok mellom seg i timene. Men selv om tekstene starter med små utlegninger om døden fra 16-åringens perspektiv, ender tekstene alltid opp med å handle om gutter. Hun håper noen har brent den boka. Leser bok under pulten i norsktimene, kanskje i protest mot de manglende novelleoppgavene. Vet at norsklæreren ser det, men han sier ingenting. Hun går uansett på dramalinja, hva kan du forvente av de latsabbene der. Leser all mulig dramatikk, finner Sarah Kane, og skjønner at så fortvilet kan man også være. Da hun begynner på folkehøyskolen stjeler hun det oversatte Crave-manuset fra folkehøyskolens lille biblioteket. Skriver utdrag ned i notatboka:
”C:
La den dagen råtne som jeg ble født inn i
La det svarte i natten skremme vettet av den
La stjernene mørkne når natten går til grunne
Gid den aldri fikk se en morgen åpne øyet sitt
Fordi den lukket ikke døren til skjødet på min mor
B:
Jeg har vondt i ryggen.
C:
Jeg har vondt i hodet.
A:
Jeg har vondt i hjertet.
C:
Bølger hulker som pulsslag.”
Den første skissen av hvert eneste menneske er shit. Men også de dårlige bøkene kan vise vei inn i litteraturen. Nå kjøper hun med god samvittighet vampyr-bøkene den femtenårige niesa ønsker seg til jul, og føler hun hjelper henne med noe viktig. Andre bøker vil niesa selv finne frem til, senere, den dagen hun selv går på trynet.
3.
Dorothy Parker: If you have any young friends who aspire to become writers, the second greatest favor you can do them is to present them with copies of The Elements of Style. The first greatest, of course, is to shoot them now, while they’re happy.
Plutselig sitter læreren foran henne og snakker om teksten hennes som om den er en roman. Er han gæren? Det kan hun ikke få til, kan hun vel. Hun har hengt seg opp i hvorvidt man er kvalm eller ikke i tredje måned, og er ikke det viktig kanskje, han sier: ”Drit i det, nå må du skrive deg gjennom”. Gjennom? Tror han på at det en dag kan bli ferdig?
Det er små, små ting man trenger å høre før ideer planter seg i hodet. Ideer er enkle å plante, vanskelige å rive ned.
Han sier hun må holde på trykket hele veien. At den ikke må ramle ut, men dunke seg vei helt til slutten. Hun har ikke skrevet mer enn femti sider. Han er veilederen hennes hele høstsemesteret, hun har valgt bort reklamen og kan skrive i tre måneder. I januar spør han om han kan lese den igjen, bare fordi han har lyst.
”Husk at dette er den beste månedsbetalingen du noen gang kommer til å få for skrivinga di”, sier en annen lærer. Hun har stipendet fra Lånekassen, reiser til utlandet en måned og skriver seg gjennom.
4.
Geoff Dyer: Don’t write in public places. In the early 1990s I went to live in Paris. The usual writerly reasons: back then, if you were caught writing in a pub in England, you could get your head kicked in, whereas in Paris, dans les cafés… Since then I’ve developed an aversion to writing in public. I now think it should be done only in private, like any other lavatorial activity.
skjermen. Stedene hun skriver, husker hun. Ser opp og rundt, forstår at hun har holdt blikket til en annen litt for lenge, men hun så ikke på ham, hun så for seg et annet sted.
Europa skrives på en hytte på Lifjell, på råtne grupperom på Westerdals, på mammas veranda, i grusomme åpne landskap i NRK-bygget, i et rotete leilighet i Paris som oversvømmes av middagsrester og sigarettstumper som seg hør og bør, på et nattog til Berlin, i en park i nord-Spania, i en leilighet med utsikt over Bislet Stadion, i et hus midt i skogen, på Kulturhuset, på Nasjonalbiblioteket, på Liebling, på Deichman avd. Majorstua, på Universitetsbiblioteket under de grønne lampene, i en campingbil i Nederland, på Internasjonalen, på Fuglen, på Blings, på HF-biblioteket, i Elverum, i en flisbelagt leilighet i Roma, på et hotellrom i Haugesund, men aller mest på de 24 kvadratmeterne i Ullevålsveien, på skrivebordet, på senga, på sofaen, på do.
5.
Margaret Atwood: Prayer might work. Or reading ¬something else. Or a constant visual¬isation of the Holy Grail that is the finished, published version of your resplendent book.
Kjære redaktør. Kjære redaktør.
Kjære Redaktør, jeg har det godt! Takk for alt som jeg har fått. Takk for svar på e-poster om natten, takk for dine oppmuntrende smsene og at du ringer og spør hvordan jeg har det. Du er god, du holder av meg! Kjære Redaktør, gå aldri fra meg, ei heller nå i innspurten, hvor jeg tenker at jeg er en ynkelig usikker patetisk liten bajs. Pass på liten og på stor skrivefeil og Redaktør bevare Morritz og mor og alle menneskene i romanen. Kjære Redaktør, du som er i himmelen! Led meg ikke inn i fristelse, men frels meg fra det sentimentale! Tilgi meg disse brokede deler av et lite liv som jeg forsøker å gjøre til litteratur. Forlat meg min skyld, slik jeg også forøker å forlate mine skyldnere. La din vilje skje i forlaget som i de gode tilbakemeldingene. Og frels meg fra det elendige! For riket er mitt, men ikke makten og æren i all evighet. Amen.
6.
Olga Ravn: Vær forberedt på, at dine ekskærester siger, at du har stjålet deres sætninger. Vær forberedt på, at de rent faktisk er af den mening, at det er dem, der har skrevet dine bøger.
Det tikker inn en mail i innboksen da det blir offisielt at hun skal debutere. ”Hei og gratulerer. Hvis det står noe om meg i boka, hadde jeg satt pris på at du sa det til meg på forhånd, jeg vet jo at du tok bruddet tungt.” Hun svarer tilbake: ”Det trenger du ikke være redd for.” Siden har hun ikke hørt noe.
7.
Jonathan Franzen: You have to love before you can be relentless.
Et lite utdrag fra ”Hur ser din färg rött ut?” av Sonja Åkesson:
”Jag sitter och ’tänker på kärlek’
(och på det som visst kallas ’lidande’
och på det som visst kallas ’gemenskap’)
och på hur dum jag är på allt det där
och på att jag ingenting vet
om den ’verklighet’ som du upplever
ingenting om ’sältan’, ’konsistensen’
’temperaturen’
på de bilder som du suger märgen ur
du för dig
(och på vad det tjänade till
om jag visste)
’Kärlek!’
Vilket ämne!
Jag vet ingenting om ’kärlek’.”
8.
Michel Houellebecq: I don’t believe much in the influence of politics on history. I think that the major factors are technological and sometimes, not often, religious. I don’t think politicians can really have a true historical importance, except when they provoke major catastrophes Napoleon-style, but that’s about it. I also don’t believe individual psychology has any effect on social movements.
Hun synes ofte hun leser formuleringer ala: ”Han var nok en større forfatter enn han var en tenker.” Som om det er to ulike ting, å skrive og å tenke, at det kun er gjennom de akademiske tilnærmingene til et tema at tenkningen oppstår. Tenker ikke Sonja Åkesson? Jammen, det gjør hun jo, og det er vel de fleste enige om.
Man kan lære seg det politiske språket, som alt annet. Kanskje er det bare feighet som gjør at man vil si at litteraturen også kan være politisk. Fordi det er lettere å skjule seg der enn bak en flyer-stand på Karl Johan. Den politiske romanen // den politiske romanen // den politiske romanen, som et mantra gjennom avisene i tide og utide. Kanskje ville ikke så mange fått vondt smak i munnen av begrepet om man omdefinerte det.
Man kan ta eierskap over begrepet. Si: Denne romanen er politisk for meg. Det kan handle om en asylsøker eller en truckfører på kaia, om vær som driver oss vekk fra hus og hjem, om klassekamp og rasisme, eller om en ung kvinne som ikke vet hva meningen med tilværelsen er, en av de så mange er lei av å lese om. For meg er dette politikk, det kan man bestemme og forsøke å la det gi gjenlyd i romanen. Kall dem generasjon, kall det hva du vil, men en rekke mennesker går rundt i et vakuum der frihet er den største dyd og alle grenser og rammer er opphevet. Og hva gjør det med dem? Og hva gjør de med verden rundt seg? De lever ulikt fra sine foreldre, forutsetningene har blitt noen helt andre på kort tid, de har det bra og opplever fortsatt ingen mening i noen relasjoner og er ikke det bekymringsverdig og er ikke det presserende og til sist kan det ikke også være politisk å skrive om? Hvis man mener den livsfølelsen også bør sees i sammenheng med politikken individene lever under. Da må også teksten møtes av lesninger som tar den på alvor. Internett har kommet for å bli, kjære venner. Men hva det gjør med oss, med måten vi diskuterer på, ser oss selv på, er på, lever på, elsker hverandre på, det er ikke konsekvensløst, og hvorfor skal det ikke skrives om nå og hvorfor skal det ikke kunne leses politisk selv om svarene ikke leveres på et sølvfat? Vil du ha et partiprogram finnes det på Karl Johan til høsten.
9.
Kurt Vonnegut: Be a sadist. No matter how sweet and innocent your leading characters, make awful things happen to them—in order that the reader may see what they are made of.
Tilfeldighetene (les: manglende arbeidskonsentrasjon, prokrastinering) vil ha det til at hun går rundt i sin leilighet og taler dansk til sej selv, laver de bløde ord fylde op sin mund, laver sej kaffe, ikke. Hun vil være en dansk dame, nei vent, hun vil være en dansk forfatter, kjønn: kvinne, kanskje. Hun har lest for mye Politiken, Informationen, etc, hun vil kunne skrive whatever i sin tekst, teenagepige. Plutselig virker de norske debutantene så selvhøytidelige og kjedelige, så grå. Hvor er deres rød lipstick, hvor er deres attitude? Og verst av alt: HVOR ER HENNES EGEN?
Danskene har Olga Ravn, Amalie Smith, Asta Olivia Nordenhof, og alle vet at det med lipsticken bare var tull, det er ikke derfor de synes, selv om alle også vet at det med lipsticken måske kan hjelpe, men det er fordi de er dyktige. Og lar seg selv være det. Hennes egen skriving føles like tafatt som en brukt tampong i møte med Olga Ravns blå ”Celestine”, teksten glitrende fra coveret. Asta Olivia Nordenhof, på bokcoveret et dirty rom, Asta sittende henslengt i sin Adidas-bukse med en sigg mellom fingrene, hun har drømt om henne siden forrige sommer. De blogger, skriver for avisen, er skrivelærere og ikke minst; de virker viktige. De virker lyttet til. Tilstede i samfunnet.
En svensk journalist skriver om danskene, og hva er galt med svenskene egentlig, spør journalisten, når en dansk poet klarer å selge fire opplag av sin debut, mens hun selv spør seg hva som er galt med Norge egentlig, når svenskene og danskene klarer å være så hardcore, så hemskt duktiga. Josefine Klougart er født i 1985!!! Her er det bare tiden av veien.
Hun skynder seg til macen, rabler ned noen setninger med attitude, ja, sånn må det være. Play cool. Og hun har ikke sminka på en gang, huff.
Hun er like fierce som danskene, det er bare ingen som har skjønt det ennå. Fierce: 1) a. hostile and violent, especially by nature or temperament, b. characterized by or showing hostility. 2) Extremely powerful or destructive. 3) Intense in activity or feeling; vigorous or ardent. Kanskje hun ikke er fierce fordi ikke har oversatt noe? Det virker som om de unge, fierce driver med det for tiden. Det måtte bli fra svensk eller dansk eller engelsk, fransken holder bare til å tolke det spåkona på gatehjørnet forteller mens spåkona sprer kortene i en vifte, god nok franskkunnskaper til at hun forstår at i følge spåkona, eller er det skjebnen, så kommer den neste bokutgivelsen hennes til å få blandede kritikker. Jaja. Hun var full på rødvin da hun trakk kortene med høyre hånd, hjertesiden. En beruset skjebne er aldri til å stole på.
Egentlig er hun en svensk hiphoper, Silvana Imam, harde ringer og spyttende ord, store hetter. Vil at skjønnlitteraturen skal kunne være så direkte som hiphopen kan være, si ting akkurat slik det er. Vil kunne stå på scenen og lese opp slik Silvana står foran publikum og roper ut i roperten: ”Jag är inte straight, jag är lesbisk, walla”!
Hun er så langt fra fierce. Hun er for dårlig og helt ute å kjøre, hun har ikke peiling på hva hun driver med. Hører på hiphop i øreklokkene før opplesinger for å føle seg tøffere. Hun later som, men hun avslører seg selv på papiret, kjærligheten lekker gjennom, oioioi! Det kan du ikke skrive! Hun går gjennom teksten med hard hånd og forkaster alt som kan ligne sentimentalitet. Ber redaktøren si ifra hvis han ser en setning som er det, takler ikke sentimentaliteten, ikke ennå. Er redd for å være en ”ung kvinne som skriver”. ”Livet er ikke Mummikopper avbildet med vsco-camera for meg”, sier hun, orker ikke søtt liv og vil ikke at teksten skal vise det heller. Svart skal det være, sånn må det bli skal det være noen vits.
Siden skjønner hun at den destruktive kvinnen visstnok er det unge kvinner skriver om om dagen, hun har bare levd opp til konvensjonene forbundet med debutantrollen, står det. Så var hun altså bare en del av en trend likevel. Hun tok feil da hun syntes alle unge skrev søte romaner om kjærlighet og blomstrede gardiner, å skrive om det ville tydeligvis vært kontroversielt. Ikke hardt og kjipt, ukjærlig, de skriver at den unge, destruktive kvinnen tydeligvis er blitt en myteomspunnet figur. Og det er jo ikke rart, ”de unge kvinnenes” og hennes verden er skyggelagt av Sylvia Plath, Anne Sexton etc etc etc. Det står at de overlater til leseren å tolke romanen inn i et samfunnsperspektiv. Kanskje hun og ”de unge kvinnene” har forventet for mye av leserne?
Harde og direkte, som rapperne. Men så er det også kjærlighet rapperne skriver fra.
10.
Olga Ravn: Vær i hele dit liv indstillet på, at du i næste måned måske må tage et ufaglært manuelt arbejde. Det skal du ikke være nervøs for, det er bare livet. I det hele taget kunne det være godt, hvis du formår at udvikle en uinteresse for penge.
Hun står i barnehagen da de ringer. Hun har vunnet Tarjei Vesaas Debutantpris. Hun har tatt telefonen på et lite bakrom hvor printermaskinen og vaskemidlene står. Står med nesa inn i en utedress som lukter surt og blir jævlig glad. Ringer redaktøren sin, han kan feire i kveld allerede. Så går hun opp på kjøkkenet og fortsetter å skrelle gulrøtter og poteter til suppa barna skal spise i morgen. Koser med barna, skifter bleier, vasker rumpene. Leker ”Alle barna hopper” og alle barna hopper og hun hopper med de små hendene deres i sine.
Når er man noe? Er man skuespiller hvis man står i rød badedrakt i Vestkantbadet på Sollid plass og publikum betaler og tar av seg på føttene for å komme inn og se på? Hvis man får penger fra Norsk Kulturråd for å innlosjere seg selv og publikum i en stue, late som om man har en helt autentisk nyttårsmiddag med kalkun og saus og rosenkål og det hele? Er man skuespiller da?
Før man blir antatt, når man ikke aner om teksten man har skrevet skal bli en roman, er det vanskelig å kalle skrivingen et arbeid. Den var det for en selv kanskje, og noen visste at man skrev, men så mange skriver, så det er lett å tenke at det er en hobby. Mye som skrives blir liggende trygt på de mange macer, og kanskje skulle dette også bare blitt liggende der. Distraksjoner kommer susende, og så ble det ikke tid. Man forsetter å skrive i notatbøker og på mac, men det har aldri vært en selvfølge at det skal bli noe som finnes for andre enn en selv. Forskjellen ligger i de andre. At noen planter ideen om at dette ikke bare trenger ligge på macen, men at det også skulle kunne leses av andre. Settes pris på av andre? Wow. At noen sa: Du kan. Hvis ikke noen hadde sagt det, på det riktige tidspunktet, hadde hun kanskje vært ferdig med en master i kinesisk på Blindern nå.
Man må ikke bli noe. Det tror hun ikke på. Mennesket er mer tilpasningsdyktig enn som så. Lykkelige på veldig mange måter, det fineste ved dem. Men man kan si: Jeg hadde vært ulykkeligere dersom jeg ikke fikk skrive. Jeg er veldig lei meg når jeg ikke skriver. Jeg blir stressa av det. Sur når jeg ikke får lest.
Folk spurte henne i mars 2014 hva hun drev med, og noen sa, jasså har du blitt forfatter, og hun svarte nei, det var vel litt for mye, men hun hadde skrevet en bok. Hadde en idé om at det kun er når man tjener masse penger på noe at man er det. Bankansatt, lærer, i barnehagen sier hun: Jeg er vikar i barnehage. Da kan hun rettferdiggjøre det hun driver med. Men så kjenner hun det plutselig, at hun har løyet. Rygg og magen og huet. Noen spør i mars 2015, og hun svarer: Jeg er nok forfatter. Nå er det point of no return, som de lært om på ungdomsskolen, og av og til må hun beklage det.
11.
Olga ravn: At skrive er en måde at tænke på. Poesien er det, skriften, en måde at være på. Der er ikke en romantik til at begynde med, men romantikken opstår.
Det skal ikke slutte, tenker hun. At hun er sikker på det. Har alle følt det sånn? Følelsen av at this is it? Det samme hun skrev i meldingen til kjæresten, etter at han hadde sett Michael Jackson-dokumentaren med samme navn. ”Is this it?”, skrev hun. ”It is”, svarte han. Men så var det ikke det, de gikk fra hverandre et år senere, det var derfor hun skrev boka, kanskje. Lå i senga sammen med Elskeren, Den Unge Werthes lidelser og Imot naturen. Vinduene i St. Olavsgate hadde blitt sprengt åpne den juli-måneden. Det ene er fortsatt umulig å lukke. Hva er det den grusomme verden er i stand til, for ingenting var umulig lenger. Som Vigdis Hjort skriver i Tredje person entall: ”…det er ikke den skikkelse i verdenslitteraturen hun unnlater å sammenligne seg med. Og det vet jo alle som har vært forelsket, at man ikke kan la være å sammenligne seg med verdenslitteraturen, at det er forelskelsen som får menneskene til å forstå verdenslitteraturen i den grad de forstår den, først ute av forelskelsen ser mennesket det tåpelige, narsissitiske, infatile i sine forelskede forestillinger, men forståelsen for verdenslitteraturen får de og beholder, så det er da godt for noe”, sitat slutt.
Is this is? Det tror hun denne gangen. Men det tror jo alle. Hun merker det på de eldre hun snakker med, forbeholdet i stemmen deres, de er vant til å se folk komme og gå, men hun vil ikke gå, hun skal være her for bestandig. Lyden i tonen deres som sier at hun fortsatt har mye å bevise, hun har mye å bevise og det er hun glad for.
12.
Asta Olivia Nordenhof: Jeg skriver, og jeg fjerner mig fra mine nærmeste, og der bliver ømheden størst.
Hun har begynt å se mindre til andre. Vennene hennes tror det er fordi hun har fått seg kjæreste, men det er ikke bare det, det er fordi hun skriver. Gjemmer seg bort, og forsøker å late som hun ikke ser mailene som tikker inn. Forsøker å skjule hvor dårlig stelt det er i leiligheten; oppvasktårnet i kummen og utover benkeplata, kattehårene bak sofaen, kaoset i klesskapet, rene og skitne klær konkurrerer om plassen, svett i en ullgenser, glemte trusa under buksa, glemmer ikke et sekund å stappe inn en ny snus når hun er ferdig med den forrige.
Hun har skrevet et nytt manus. Hun skriver ut de 125 sidene og begynner å føre dem inn for hånd. Klipper i stoffet, bokstavelig talt, den siden må flyttes dit, forkast denne. Hun stryker halvparten. Snubler seg sakte fremover. Kanskje hun bør skrive kapitler? Kanskje de bør brenne ned huset? Kanskje dette passer som tittel? Kanskje verden vil hate?
Det er lett å leve seg inn i alle intervjuene hvor forfatterne sier: ÅÅÅ det er så vondt å skrive. Se min lidelse! Se mitt armod, akk og ve! Tårer kan til og med presse seg frem under foredrag om skriften, om konsekvensen av å velge å være et skrivende menneske. Men egentlig, når hun sitter foran macen, synes hun mer enn noe annet at det er gøy. Selv om det hun skriver ikke er særlig lystig. Lykken klarer seg jo så fint på egenhånd! Den trenger ikke hjelp, kanskje er den større enn det, vil holde seg for god for litteraturen, den er jo en arrogant jævel, lykken. Det er lett å synes synd på seg selv, gå seg vill i selvmedlidelsen, denne skrivingen, vårt akk så tunge cross to bear. Vanskelig er det, ensomt er det, tung og litt trist, ja. Men lidelse, det er det ikke. Det er alt det andre, det som får oss til å skrive. Det finnes millioner av mennesker som vil skrive bøker, men som ikke får det til. De få som får gjøre det, bør være glade. Det minner hun seg selv på når hun beveger seg inn i selvmedlidenhetståka. Hun gjentar: Dette er gøy, helt til insisteringen, mantraet, blir sant. Dette her for eksempel, da hun fikk vite om den lille haken som fulgte med prisen: SÅ JÆVLIG!, tenkte hun. Og så: Nei, så jævla gøy. Du kan skrive hva du vil! Og akkurat slik du har lyst til at det skal bli, kan du forsøke å lage det til, og sånn er det alltid, for selv om det finnes moralpoliti og kvalitetspoliti og forfinede snobber som alltid vet best så kan du alltid glemme dem. Alltid glemme dem i skriften og la dem fare, og der finner hun den, gi faen-evnen et sted under bremmen på capsen hun har kjøpt for å miste selvbevisstheten, hun kan gjøre hva hun vil! Hun hopper opp fra rullesteinene. Moren sier at hun har blitt solbrent på låra. Men hun står med ansiktet mot havet og ser bølgene og husker at de slår og slår som hulkende pulsslag over rullesteinene. Hun tenker: jeg skriver til dem som trenger det jeg trenger! Som lever i min samtid, med samme bekymringer og uforsonligheter som meg! Og noen vil alltid hate det, men noen kan man treffe, det vet jeg, lenge eller i et lite blaff, men bare den ene, det er nok og det er sant. Jeg drømmer ikke om verdensherredømme, tenker hun. Jeg vil bli sjukt flink på mine egne premisser, og verdensherredømme kan det virke som man kun får på andres. Nå er jeg her, jeg er solbrent, men jeg biter seg fast i litteraturens tapet, klorer meg fast i litteraturens sofa som en rastløs katt. Og jeg vil skrive slik menneskene snakker, om menneskenes ting, og så skal jeg bli dritgod på det, en vakker dag. Bedre og bedre! Slik jeg vil at det gode skal bli! Og de skal slakte og de skal spidde, før eller siden, det er jeg sikker på! Men la dem gjøre det! Stille seg laglig til for hugg, det er jo premisset for å kunne holde på! Men jeg forsvinner ikke!, tenker hun. De skal aldri bli kvitt meg! Jeg skal trosse selvforakten, og hvor er solkremen med faktor 30, jeg skal tåle solen, mor!
”Helt jævlig har dette blitt”, sier hun når hun kommer hjem. Hun spør om kjæresten hennes kan høre henne lese det og si om det er blitt helt jævlig. ”Jeg kan jo også høre etter om det har blitt bra”, sier kjæresten.
Les også: Ung, sint og prisvinnende – Intervju med Amalie Kasin Lerstang