Debutant Kjersti Bjørkmo er skeptisk til sammenblandingen av kapitalkrefter og kultur. Foto: Anna J. Granberg
Jeg har vært på debutantseminar på litteraturfestivalen på Lillehammer. Debutantseminaret er en årlig seanse i festivalen, hvor man samler de skjønnlitterære debutantene fra året før, med gratis opphold på Nansenskolen, hvor debutantene får mulighet til å bli bedre kjent med hverandre og får forelesninger av andre forfattere og forhåpentligvis hvor man får tenkt noen nye tanker og får litterær medvind inn i sitt neste bokprosjekt. Debutantseminaret er kort sagt en god ting. Og jeg vet at det finnes personer som har lagt mye arbeid i forberedelsene og planleggingen av dette, for at seminaret skal bli så bra som mulig.
Når jeg likevel nå velger å dvele ved en detalj jeg ikke synes var så kul med årets seminar, som jeg tross alt er veldig lykkelig over å ha fått være med på, er det fordi jeg tenker at dette også leder ut i en større samtale. Samtalen om hvem sine premisser litteratur og litterært arbeid og selvforståelse skal tuftes på. Og det berører også, slår det meg mens jeg skriver dette, noe av det jeg oppfatter er kulturminister Widveys våte drøm for kulturen.
Eller, for å si som en venn av meg en gang sa: Jeg vil ikke at alt i verden skal bli som alt annet i verden.
På tirsdags morgen kom vi fra alle landets kanter, med tog og buss og bil og møttes med de små trillekoffertene våre på Nansenskolen. Tidlig i seminaret fikk vi vite at DnB som er festivalens hovedsponsor skulle få tildelt et kvarters tid av programmet senere på dagen. «De har med seg en gave de har lyst til å gi dere debutanter», ble det opplyst. «Kanskje det er sjokolade», tenkte jeg dovent, for jeg liker sjokolade.
Utpå ettermiddagen – etter at vi har vært gjennom flere programposter og diskutert hva det er som gjør litteraturen viktig for oss, og hva det er som gjør at man ikke gir opp – kom to blide karer fra DnB. De hadde med seg en powerpointpresentasjon. Den handlet om veiledning for de som skal starte for seg selv i næringslivet. Og om en bok de har laget som heter «Oppstart». Den boka skulle vi få, «vi er jo en slags bokdebutanter sammen med dere», sa de. Jeg bladde litt vilkårlig i den og det første jeg leste var «Økonomer har vurdert at smilet ditt har en verdi». Fiffig.
De fortsatte med info om et telefonnummer, en oppstartshjelpelinje, som man kan ringe til om man ønsker veiledning fra banken. Der kan du drøfte dine oppstartsideer og næringslivsdrømmer.
Videre var det noe om kundegrupper, markedsanalyse og generell bærekraft. Om motivasjon, eller pengebegjær, og om hva som skal til for å få en bedrift lønnsom over tid. «Og dere debutanter er jo i en slags bedriftsoppstartsfase», sa de.
Jeg satt med kulrunde øyne og så på de gøyale plansjene deres og kjente at hjernen min hadde ingen steder å gjemme seg.
DnBs hovedbudskap og det som tidligere var omtalt som «gave» til debutantene denne ettermiddagen var dog dette: «Bli med på DnBs skrivekonkurranse!» Kun for dere som er på debutantseminaret. Tre premier på tretti, tjue og ti tusen penger. For den som skriver en tekst med tema «Oppstart». «Merk dere at alle bidrag kan brukes fritt av DnB i etterkant av konkurransen.»
…og med et sikkert snodig anstrengt og et til nå ikke verditaksert smil hadde jeg kun én klar tanke i hodet: «Over mitt sultende lik, DnB.»
Jeg er kanskje ikke i posisjon til det, men jeg skal glatt innrømme at jeg ble fornærma av hele greia. Ja, jeg har skrevet en diktsamling. Jeg er i gang med min neste. Jeg har brukt mange år på å prøve å skrive meg inn til noe som er sant. På å avsløre tilløp til koketteri i språket mitt. Og på å likevel finne spurver og rotter og ekorn og pekende oldinger inni der. Jeg har brukt dag, dag og natt på å skrelle bort lag på lag med tillært svada, og gud hjelpe meg jeg har også mye av det i meg, for å se om jeg kunne finne en kjerne, noe ubeskyttet, en grell og avslørende ensomhet og kanskje en håndfull gleder, og nå satt jeg på Nansenskolen på Lillehammer med skjoldet senket og ble truffet av hva som i mine øyne er en næringslivstsunami av svada og nedvurdering av hva vi faktisk var samlet der for. Jeg ble rasende. Jeg ble overrasket over hvor rasende jeg ble.
Jeg anerkjenner at ikke alle følte det sånn, og dette er ikke en kritikk av de av mine meddebutanter som måtte finne på å delta i konkurransen, man kan gå til tannlegen for slike summer og likevel ha råd til å reise på ferie, men satan! I løpet av et kvarter hadde DNB klart å oppsummere den motsatte bevegelsen av alt jeg ønsker å få til med skrivinga, og for så vidt av alt jeg ønsker å oppnå ved å lese litteratur også, det er nesten så jeg burde takke dem for klargjøringa.
Og etter svadatsunamien ville de ta bilde av oss. Tretti smilende forfatterdebutanter foran en stabel av Oppstartsboka og en stor DnB-vegg av papp. Mens de ventet på at vi skulle stille oss opp så jeg meg selv for meg som en pent dandert poet på et fat, med et eple i munnen, papirrosetter på framlabbene og en logo i panna, så jeg reiste meg opp og gikk ut av rommet, fra hele seansen. Vi var flere som gikk.
Jeg har ikke noe særskilt imot DnB i og for seg, noen ganger har jeg til og med penger på kontoen jeg har hos dem, og ellers lever vi liksom hver våre liv, og de karene som kom for å snakke med oss var så blide og stolte over gesten og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at de er trivelige mennesker. Men neste gang foreslår jeg at de gir den tekstkonkurransen til etablerte navn som Roy Jacobsen og Dag Solstad. Ingvar Ambjørnsen og Cecilie Løveid. (Vilkårlig valgte navn fra min side.) Folk som står støtt i sin posisjon. Mest fordi det hadde vært morsomt å se hva som skjer.
—
Fotnoter:
Festivalens debutantseminaransvarlige var lydhør og snar til å få ringt og klargjort overfor DNB at ikke alle som hadde stilt opp på det bildet var komfortabel med det, og at det ikke måtte brukes til noe, da hun fikk høre om det inntrufne.
Dag to av seminaret hadde forfatterforelesninger av høy kvalitet. (Det samme gjelder Kjersti Annesdatter Skomsvolds innlegg i forkant av DnB-tildragelsen)
På festivaloppholdets siste dag satt en festivalpreget og noe bakfull gjeng i frokostsalen og leste høyt fra Oppstartsboka mens vi lo så tårene trillet.
Takk for seg.