Caroline Kaspara Palonen. Foto: Randi Grov Berger
De skal ikke sove hos meg. De skal overnatte på hotell. Men de kommer hit først. Pappa har ringt, og flyet er forsinket. Jeg er spent på hva de vil si om rommet, om byen og livet mitt her. Jeg håper de kommer til å være positive, selv om jeg snart er for gammel til å bo i kollektiv. Jeg merker det, for jeg lar meg irritere over stabelen av pizzaesker på kjøkkenet. Den har passert meg, og jeg er 173 centimeter høy. Det er ikke min jobb å bære ut eskene, for det er ikke jeg som har spist pizzaen. De er førsteårsstudenter. Det er så mye håp og skjult redsel i dem at jeg blir nervøs av å dele etasje med dem. De fleste flytter til bedre steder etter en stund. De vil ha store rom med knirkegulv, rosetter, stukkatur og doble dører. Jeg satser på at han med pizzaeskene flytter snart, men det er ikke avgjørende. Jeg har slått meg til ro med lysstoffrørene og institusjonstapeten her. Hver gang jeg er hjemme på juleferie er det pinlig å fortelle alle jeg treffer at jeg fortsatt ikke er ferdig med oppgaven. Jeg sier alltid at jeg satser på å levere til våren. Jeg ser at de ikke tror på meg. Mamma og pappa har sagt at de skal komme ned hit på besøk. De har sagt det flere ganger. De har sagt det så mange ganger at jeg har bodd her i flere år uten at de har besøkt meg. Mamma liker nok ikke tanken på å reise med fly. Pappa liker neppe tanken på å befinne seg i et urbant rom langt borte fra snekkerboden, prosjektene og arbeidet sitt hjemme. De setter ikke pris på et godt måltid ute. Mamma sier alltid: Det her lager vi bedre hjemme, og hun sier det uansett hva hun får servert. De få gangene jeg har hatt henne med på kafé, har hun tatt seg et glass vann og spurt om vi skal dra hjem snart. De har ikke interesse av butikker og utstillinger. De liker å være hjemme. De vil stable ved. De vil ruske i blomsterbed og snakke om hvordan været er i dag, og om hvordan det til sammenligning var i går, eller dagen før. Jeg skulle ønske jeg var ei som strødde rundt meg med trivsel og nips. Det hadde passet i dag, for foreldrene mine kommer, og jeg vil at de skal tenke at jeg har det fint her. Det eneste jeg strør er bøker, ord og rot. Jeg samler alle skrivesaker og en tube med håndkrem, og legger det i skrivebordsskuffen. Mamma kommer til å definere det som rot hvis jeg lar det ligge fremme. Jeg vil ikke gi henne den muligheten. Basketballen min ligger ved skrivebordet. Jeg sender den under senga. Jeg står klar for å ta den imot i tilfelle den triller ut på gulvet igjen. Den gjør ikke det. Jeg ruller sammen gulvteppet mitt og bærer det ut på verandaen. Jeg rister det over bakgården med alle tingene som studenter har dumpa her før de har reist videre. En grå sky av støv blir liggende igjen i lufta over alt skrapet. Jeg lukker munnen for å holde støvet ute, men det er allerede i kroppen, og nå slipper det ikke ut. Jeg skulle nok ristet teppet litt oftere. Jeg må slutte å vente med alt til jeg skal ha besøk.
Pappa går fremst med koffertene. Mamma går foran meg. Jeg går sist. Skulle jeg ikke gått først? Skulle jeg ikke vært den som viste vei opp disse trappene? Jeg bor helt øverst, sier jeg. Jeg kjenner at jeg nesten er litt stolt av å bo i tredje etasje. Pappa er rask opp trappa. Han er sterk. Lar seg ikke tynge av et par kofferter. Mamma. Kåpa henger løst rundt livet hennes. Hun har blitt tynnere, og hun går saktere. Jeg har et annet tempo i kroppen. Jeg får lyst til å presse henne oppover. Jeg har energien som trengs. Jeg kan hjelpe. De slipper meg ikke forbi før vi er på den øverste trappesatsen. Jeg låser opp døra. Det er mange skopar i gangen. Jeg tror noen av dem har blitt stående igjen etter studenter som har bodd her tidligere. Jeg ser at mamma og pappa blir usikre på hvor de skal plassere sine par. Bare sett dem her utenfor døra mi, sier jeg. Mamma og pappa gjør som de får beskjed om. Vi går inn på rommet mitt. Det virker så smalt når vi står her alle tre. Jeg har aldri tenkt det før, at det er for smalt. Jeg har lagt et sengeteppe over senga mi. Rikke har sagt at det er min farge. Jeg visste ikke at jeg hadde en egen farge. Hun har aldri sagt det om klær, men sengeteppet mitt, det samsvarer med den jeg er, og det er noe. Det er meninga at senga skal fungere som sofa på dagtid. Dere kan sette dere der, sier jeg og peker bort på senga. Bortsett fra kontorstolen min, som nå står skjøvet inntil skrivebordet, er det ingen andre steder å sitte. De setter seg på senga. Jeg ser en grå skogbrann på vei oppover tinningene til mamma og pappa. Den herjer stille. Den har spredd seg litt siden jeg så dem i sommer. Pappa tar av seg jakken og legger den ved siden av seg. Mamma beholder kåpa på. Jeg ser hvordan mamma luter litt fremover nå som hun ikke har ryggstøtte tilgjengelig. Jeg gjør også det. Jeg trodde skrivinga hadde ført til denne dårlige holdninga, men mamma skriver bare oppskrifter og julekort, så nå skjønner jeg at jeg har den fra henne. Bak mamma og pappa henger en plakat av en solnedgang som jeg har festet med grønn festemasse. Den fungerer ikke som den skal på det ruglete tapetet. Jeg pleier å få plakaten i hodet et par ganger i løpet av natta. Det har også hendt på dagtid, og nå ber jeg om at den må bli hengende på permanent basis, eller i hvert fall så lenge dette besøket kommer til å vare. Pappa spør om de kan få se maleriet jeg skriver om. Jeg tar frem History of Art, den er stor, og tjukk og blå. Teksten langs ryggen er gullfarget. Jeg syns den er så fin. Det stikker en neonrosa merkelapp ut fra boka. Jeg slår opp på side 198. Det er der maleriet jeg skriver om, er avbildet. Jeg hadde egentlig ikke trengt den lappen, for jeg har slått opp på det samme sidetallet så mange ganger at jeg vet nøyaktig hvor jeg må stoppe for å finne det. Jeg gir boka til pappa. Han må ta i mot den med begge hendene. Pappa lener seg over bildet. Det må ha vært krevende å male dette, sier han. Ja, det er ikke så mange som tenker at det til å begynne med bare var ei tom treplate, sier jeg. Det er imponerende, sier pappa. Han gransker det litt til, stryker sakte over det, som om det var den reelle treplata han hadde foran seg, og så gir han boka til mamma. Hun ser raskt på det. Jeg sier at jeg er så lei av den grønne kjolen. Det er noe med den fargen, sier jeg. Mamma sier at hun syns det er en nydelig farge. Pappa sier at det ikke er så rart at jeg er lei den, siden jeg må forholde meg til maleriet hver dag, og siden fargen er såpass intens. Det overrasker meg ikke at mamma liker den så godt. Hun liker skog. Jeg skulle ønske kjolen var blå. At Jeanne hadde valgt en blå kjole istedenfor, men det hadde endret den symbolske betydninga. Det hadde endret alt. Mamma klapper igjen boka. Jeg pleier å være så forsiktig med den. Bruker å tenke at den er det aller fineste jeg eier. Jeg liker å ha den oppslått foran meg. Jeg snurrer på kontorstolen og legger den fra meg på skrivebordet. Jeg lar den ligge lukka. Jeg skyver den helt inntil veggen så den blir liggende på en måte som er helt ny. Jeg snurrer tilbake. Jeg spør mamma og pappa om de vil ha kaffe. Jeg skulle sikkert spurt om det med en gang. Skulle spurt før pappa spurte om maleriet. Pappa svarer ja takk, det hadde vært godt. Han ser seg rundt i rommet. Mamma svarer ikke. Hun ser på lysrøret som blinker. Jeg går ut for å ordne til kaffen. Det er ikke hyggelig på felleskjøkkenet, så jeg spør ikke om de vil være med ut og se. Det er bare et sted hvor jeg tilbereder maten min. Det har ingenting med meg og den jeg er å gjøre. En gang forsøkte jeg å gjøre det til noe mer. Jeg forsøkte å gjøre felleskjøkkenet hyggelig. Jeg ville gi det en tydelig identitet, så jeg kjøpte en liten duk med fantasidyr på, og så la jeg den på kjøkkenbordet. En dag da jeg kom fra universitetet, satt ei av jentene som jeg deler etasje med, oppå kjøkkenbenken. Hun hadde vært på trening. Jeg likte ikke at hun hadde plassert den svette rumpa si der jeg pleier å smøre matpakken min. Hun ventet på at vannet i kasserollen skulle koke. En pose med nudler lå klar på benken. Hun sa: Noen har lagt en duk her. Jeg tok meg friheten å kaste den i søpla. Det kommer bare til å ende i at den blir flekkete, og det er jo ingen som gidder å vaske noe her. Så dust å legge på en duk, sa jeg. Vedkommende som har lagt den der må jo være helt blåst, la jeg til. Ja, ikke sant, svarte hun. Hun åpnet pakken med nudler, kastet innholdet i ei skål, og så helte hun det rykende vannet over. Hun tok skåla i hendene. Snakkes senere, sa hun og gikk. Hun etterlot seg et rumpeavtrykk på kjøkkenbenken. Jeg fuktet en klut og tørket det vekk. Jeg finner frem tre kopper fra skapet og setter dem på et rødt brett. Det er ikke mitt, men jeg tar sjansen på at det går fint at jeg låner det. Det er ei spesiell anledning. Jeg kan si at det var ei spesiell anledning, hvis jeg skulle komme i bråk for bare å ha tatt meg til rette. Jeg heller det jeg tenker må være passe mengde med brunt pulver i min og pappa sin kopp. Jeg heller litt mer i mamma sin. Hun liker kaffen sin svak. Jeg vet ikke om hun vil ha kaffe. Jeg heller det rykende vannet i koppene og går tilbake til rommet mitt. Pappa har forflytta seg fra sofaen over til kontorstolen min. Han ser ut vinduet. Mamma tar en slurk av kaffen. Hun gjør en grimase. Setter koppen fra seg igjen på det lille Fretexbordet foran seg. Lone har flyttet hjem, sier hun. Jaha, sier jeg. Hun er ferdig utdanna sykepleier nå. Hun og mannen har kjøpt tomt ikke langt fra oss. Foreldrene hennes lurte på hva du gjorde, hva slags utdanning det er som krever så mange år. De lurte på hva du blir når du er ferdig. Jeg klarte ikke svare på noen av delene, sier mamma. Skal vi gå ut og se om vi finner et sted å spise? Så kan vi kjøpe et nytt lysrør med det samme, sier pappa. God idé, svarer jeg.
–
I Det er mitt hav møter vi Beatrice som skriver på en oppgave om et maleri. Hun flytter tilbake til Nord-Norge etter å ha fullført studiene. Kjæresten Viggo blir med til den lille hjembyen. Det er mitt hav er en roman om sorg, raseri og hjerterasling. Om det fjerne i det nære. Om mobilknusing. Om å prøve å forsone seg med det livet man har valgt ved hjelp av en florist, en skritt-teller og et forsøk på å tegne en død person tilbake.