Les en novelle av en av Roy Jacobsens favorittforfatter, Dorthe Nors. Foto: Agnete Schlichtkrull
«Nors er en sann mester, anbefales på det varmeste!» Roy Jacobsen
Hegren er en novelle i samlingen Kantslag som kommer på norsk den 27.juli. Da denne stod på trykk i The New Yorker var det første gang en dansk forfatter fikk æren av å presenteres i tidsskriftet.
HEGREN
Jeg vil ikke fóre fugler, og hvis man absolutt skal fóre fugler bør man gjøre det i Fredriksberg Have. De har tamme hegrer i Fredriksberg Have, og ved å plassere benkene i parken med stor avstand forsøker parkvesenet å unngå at man tiltrekker fugler i det samme området. Det er problemer i den enden av parken der alkoholikerne sitter, særlig med ender, men jeg går aldri den veien og hegrene kan man se over hele parken. Om hegren i seg selv er det bare å si at den på avstand har noe ved seg, men det samme gjelder ikke når man kommer tett på. Den er for tynn, og særlig tamhegren ser feilernært ut. Det er naturligvis alt det brødet som gir dem diaré og dermed er skyld i at flesteparten av hegrene i Fredriksberg Have ikke orker å fly. I vinter så jeg én sitte og henge på rygglenet til en av benkene med den lange tynne halsen sin. Føttene dens var helt hvite, og den reagrete knapt på at jeg gikk forbi. Måten vinden tok i halsfjærene på den fikk meg nesten til å gå tilbake til den og sette meg ved siden av den. Det er den måten lidelsen trekkes ut på, det er den måten det aldri helt tar av på, og jeg vil ikke ta i fugler, verken levende eller døde fugler. Man skal ikke leke med dem, og man skal ikke ta i dem med de forurensede hendene sine, og hvis det ligger en død fugl skal man verken røre den eller avføringen. Det brukes engangshansker, og fuglen skal ned i en plastpose, som når man fjerner hundebæsj, og så skal posen lukkes igjen og kastes ut sammen med husholdningsavfallet, eller også skal fuglen graves ned. Det kan ikke være så vanskelig å finne ut av med den kunnskapen som er tilgjengelig.
For å unngå hegrer i store mengder samt den latterlige mannen som ofte står på stien til den kinesiske paviljongen og fórer dem med sild under påstanden om å kunne snakke med fuglene, går jeg oftest tur rundt Damhussøen. Ved Damhussøen gir de tingene en hegre har å si ingen mening, og for øvrig har hegrer vanskelig for å lage kolonier ved Damhussøen på grunn av de nærliggende boligfeltene, den sosiale trafikken og syklistene. Det er lett å se på innsjøen at den er ødelagt av syklister med alle de vrakene som ligger og skvulper i vannkanten. Det ligger mange misvisende gjestander overalt, og foruten sykler fant de engang en partert kvinne i en koffert i innsjøen. En hel kvinne i små stykker pakket inn i fryseposer. Det var en person som var ute og gikk med hunden som fant kofferten, eller hvis rett skal være rett var det vel hunden. Det er alltid mange hunder rundt Damhussøen, og jeg kan tydelig se akkurat denne hunden for meg når jeg går turen rundt. Det er en golden retriever, og den løper urolig frem og tilbake foran kofferten, som ligger halvveis skylt opp på land. Golden retrieveren har en hemmelig trang til å rulle seg i åtsler, helst fugler og døde mus, men hvordan skulle den kunne kjenne forskjell. Jeg kan se den for meg, og jeg kan se eieren for meg i det øyeblikket erkjennelsen treffer ham, og jeg kan forestille meg at han tenker på det øyeblikket da lokket ga seg hver gang han skal ut og reise, akkurat som hunden aldri har blitt den samme igjen. Ting smitter. Ting vil ut gjennom sprekkene. Det er sånn de er, tingene, og jeg vet fra en tidligere kollega at kvinnen i kofferten ble drept og partert i en leilighet på Vesterbro, og at den kvinnelige veterinærstudenten som bodde i leiligheten under flyttet kort etter, selv om beboeren i etasjen over ble pågrepet og dømt for mordet. Man kan ikke klandre henne for det. Hun har nok tenkt på alle de gangene hun har gått forbi ham i trappen. Det har nok vært som om oppgangen var infisert, som om enhver form for rasling i huset minnet henne om den natten da hun helt tydelig hørte at de romsterte der oppe. Men det er så mye som romsterer om natten, det lukter og bråker av så mye: Det rasler av duer på loftet, av trekkfugler, og hegrene fra Fredriksbergs Have kan av og til sees som grå fjærkresakser på himmelen over Valby. Den er et klossete dyr i luften, og Hegremannen på stien til den kinesiske paviljongen kunne si det til dem, når han likevel står der og fyller dem med snakk.
På tross av at leiligheten min ligger på Fredriksberg Allé, går jeg gjerne det ekstra stykket ut til Damhussøen for å slippe opphopningen av fugler, og når det gjelder parterte kropper har jeg gått rundt innsjøen det meste av livet mitt uten å finne noen. I sin tid løp vi rundt den, for lærerne på Vigerslev Allés Skole hadde den ideen at vi kunne gjøre det i gymnastikktimen. Jeg ser fremdeles barn som likner meg og min beste venn, tannlegens sønn Lorenz, løpe rundt innsjøen. Når en slik lang, tynn gutt løper forbi kan jeg se for meg hvordan Lorenz løp for å komme først ned til kroen. Når jeg ser barn som løper slik rundt innsjøen pleier jeg å stanse og smile til dem. Men etter en tur rundt innsjøen har jeg ikke lenger lyst til å stanse og smile av noen, heller ikke de unge kvinnene med sine steinansikter og de store barnevognene. De kommer alltid i flokk, store flokker av mødre, og de pisker opp en dårlig stemning hos hverandre, som gjør at ingen av dem vil se på en når de går forbi. Jeg går ut i gresset, tenker på hunden, kofferten, liket og på hvordan vetrinærstudinen mistet sin skråsikkerhet på en natt, og det krever jo ikke en doktorgrad å få barn. Jeg har sett håpløse mennesker få barn. Det krever ikke stort utover en viss grad av seksuell opphisselse, i hvert fall hos mannen, men ellers ikke stort, og det er i hvert fall ikke kvinnene med barnevognene som styrer kjemien i det. Hvis det er noen som styrer kjemien er det Vår Herre, men han har de sikkert også fått til å flytte seg. Det er ingen i den alderen som tror at de har bruk for det evige liv, og det er ikke noe som heter vikeplikt lenger, heller. Bare for meg, og den er ubetinget, og noen ganger når de har gått forbi ser jeg etter dem og mon tro hvordan det ville være hvis de svulmet opp, disse mødrene. De kunne bare begynne å vokse og de kunne vokse så mye at de til slutt ikke kunne være inni seg selv, og så ser jeg for meg hvordan de eksploderer: Kjøttrevlene i trærne og nedover skrenten mot innsjøen og blodet treffer svanene, endene og sothønene som kravler rundt i gresset. Det er en slik rasling, en rasling nede i gresset av slikt som gir hundene lyst til å rulle seg i skråningene. Jeg kan høre en slik rasling og jeg kan høre hvordan de små barna skriker i barnevognene. Jeg ser for meg hvordan Lorenz kommer løpende, tar tilløp, glir gjennom søla, før han løper videre rundt innsjøen på sine tynne, bleke bein, død for lenge siden, spist opp innenfra av syke celledelinger, brent og kremert, puttet i jorden, mens jeg holder meg gående mellom døde fugler, døde mødre, for å komme over til en av barnevognene. Jeg må passe på at jeg ikke mister balansen, og så stikker jeg en medbrakt kjeks ned i barnevognen til en av de små etterlatte som ser på meg med forundrede øyne. Jeg tar opp barnet. Jeg tar det høyt opp i luften, og i bevegelsen drysser smokk og rangle ut av det. Jeg vil ikke gjøre barnet noe vondt, jeg vil bare gi det en luftetur før jeg legger det tilbake og går hjem gjennom Fredriksberg Have.
Så satt hegren der i vinter. Den satt med skjegget blåsende i vinden og de lange bleke fingrene sine rundt rygglenet på benken. Ikke mulig å skremme, bare trett og blek i blikket, og den luktet av midden som bor i underfjærene og jeg skulle ha satt meg ned ved siden av den.
—
Kantslag består av femten uforglemmelige små noveller av den typen man leser og nyter og leser igjen, for så å anbefale til alle man kjenner. De er korte, kontante og hardtslående. Hun har et mesterlig blikk for hverdagslivets drama og mennesker som lever på kanten av samfunnet. Kantslag ble Dorthe Nors internasjonale gjennombrudd. Dette er en sort perle av en bok.
Dorthe Nors er født i 1970. Hun har utgitt en rekke romaner, men det var med novellesamlingen Kantslag hun fikk sitt gjennombrudd i USA. Den utgis nå også i Storbritannia, Sverige og Nederland i tillegg til Norge.