Har du barn – og kanskje særlig gutter – på barneskolen, kjenner du sannsynligvis godt til barnefotball. Det er trening og kamper på løkker og bittesmå grusbaner, er du heldig, får du kanskje spille på det gamle kunstgresset et par ganger i løpet av sesongen. Det regner hver gang det er kamp (hvis det ikke er stekende sol, og da har keeperen, som egentlig ikke vil stå i mål, glemt capsen), og så taper de i alle fall. Og det gjør de jo egentlig alltid – gjerne tosifra.
Det er nemlig ikke lett å spille fotballkamp med kun fire utespillere, selv om to av dem er gode. De andre to husker kanskje ikke hvor på banen de spiller, eller at de må ha på leggskinner for i det hele tatt å få spille, og så er det minst en som har glemt at det var kamp i dag – eller hvor kampen er. Og motstanderne er jo alltid mange flere, de har egen saftbærer, de har en trener som ikke kommer løpende i dress fem minutter etter at kampen har begynt – kanskje han til og med har sånn tavle med magneter som viser hvordan man skal spille – og så kan de dette med å ikke sikte på keeperen. Det hjelper visst.
Misforstå meg rett, jeg er veldig glad i barnefotball! Det er strålende å se en bitte liten rød- og hvitkledd terrier spurte av gårde over banen, 
drible den ene etter den andre og stusse ballen rett i krysset – eller rett utenfor, og møte jubelen fra resten av laget og de frammøtte foreldrene. Det er ikke mye som er bedre enn å få hjem en gjennomvarm og svett tiåring som kommer smilende på sparkesykkel, med skitten drakt, skrubbsår på kneet og sin femte cupmedalje (alle helt like, med unntak av årstallet, selvsagt) rundt halsen. Det er så klart morsomst å vinne, men det spiller egentlig ikke så stor rolle. Fotball er gøy samme hva, og nesten alle gutta er med!
Sånn er det i alle fall på fotballaget vårt. Og jeg får liksom den samme følelsen når jeg leser Lars Mæhles bøker om Knoterud FK. De er enda dårligere, faktisk, de har ennå ikke vunnet en eneste kamp! Men de er venner, de har ståpåvilje og fotballstøvler, og et støtteapparat rundt seg som ville gjort de fleste smågutte- og jentelag misunnelige. Selv om deres mest iherdige og trofaste supporter er blind.
Forfatter Lars Mæhle og illustratør Steinar Moldestad har laget til sammen 9 fotball-leseløver om 
Knoterud FK, gutter 9: Stian, Thomas, Renate (hun er bestemann, og jente), Johnny K (hovedperson og jeg-forteller), Kula, Markus, Sahir, Jan Tore og Mohammed. Og selvsagt trener Larsa og grandtante Gudny, altmuligdame og sjåfør. Fotballbøker handler selvsagt om fotball, og de fleste handler om å bli god til å spille fotball. Bøkene om Knoterud FK handler også om fotball – og gleden ved å spille, være et lag og oppleve ting sammen. De er litt som barnefotball ellers, mye grus og skrubbsår, mye rart, mange overraskelser og mye å le av. Og for leserne, som kanskje aller helst ville vært ute på løkka og øvd seg på å trikse, så er det mye god fotball her!
Den (foreløpig?) siste boka har nettopp nådd butikkhyllene – på vei ut til en fotballspiller nær deg? Denne gangen drar hele laget til Molde og Rosenes Cup, og hvem møter de der, om ikke selveste Ole Gunnar Solskjær! Kampen mot Clausenenga er en av de mest spennende kampene jeg noen sinne har lest om – og resultatet er nærmest et under. (Jeg sier ikke hva det blir, du – og fotballspilleren – må lese selv.)
Det blir stadig sagt at fotball er en sport for alle, fotball er inkluderende, alle kan spille – på sitt nivå. Et supert mål! Og jammen er ikke også Knoterud-bøkene for alle: Alle kan lese – på sin målform! Bøkene kommer nemlig ut parallelt på bokmål og nynorsk, og det er en veldig hyggelig ting å gjøre for et forlag. Flere fotballspillere = flere lesere?
Nå er sesongen 2013 i gang, laget vårt skal spille sesongens første kamp neste tirsdag, og denne gangen skal vi vinne! I alle fall halvparten av kampene. Kanskje. Og hvis vi ikke vinner, så fortjener spillerne is likevel – hvis det ikke regner, da.
God kamp – og god bok!
Les anmeldelse av Solskjærs rose her.