Illustrasjon: Per Dybvig (Klikk på bildet for å se det større!)
Med høstens bildebok Jegeren. En fortelling fra skogen i setter
Per Dybvig et sannsynlig punktum for et univers han har utforsket gjennom
forskjellige teknikker og uttrykk over flere år. Punktumet markeres
med en separatutstilling i Galleri Opdahl 4. september–20. september,
når samtlige originaltegninger – 78 stykker – stilles ut i forbindelse med
lanseringen av boka.
Dybvigs kunstnerskap er allsidig og vokser i stadig nye retninger. Han tegner,
maler, illustrerer barnebøker og lager animasjonsfilmer. ii) I fjor utvidet
han nedslagsfeltet med bl.a. et stort utsmykningsarbeid på Godlia skole i
Oslo, der han tegnet rett i betongen med en liten vinkelsliper. Andre stunt
innebar å gyve løs på bordflater, trebenker og pinnestoler, først med øks og
deretter svipenn. Som Dybvig selv formulerte det i et portrettintervju med
D2 i fjor vår: «Jeg liker ikke når ting blir for fint. Fine ting på stygge ting.
Det liker jeg.» iii)
Betong og pyrografi, altså. Det var det nye hos Dybvig i 2014.
Til høsten debuterer han som bildebokskaper. Jegeren er en kompleks og
surrealistisk bildebok som skildrer et univers i ubalanse, balansert slik en
betydelig kunstner kan. Her blandes og brytes stilarter til et mylder av
nivåer som etablerer en særegen internlogikk full av snubletråder.
I Jegeren tegner Dybvig med syltynn, svart tusjpenn. 0,13 millimeter,
som en nål. Detaljrikdommen er rå, presisjonsnivået likeså. Antall
pelsstrå hos de grotesk-vakre dyrene utgjør et svimlende antall streker mot
arket.
Illustrasjon: Per Dybvig (Klikk på bildet for å se det større!)
Dette er tegninger som krever presisjon og tid. Likevel virker
strekene satt raskt og lett, uten nøling. iv) Kraften og energien de er tegnet
med, er typisk for Dybvig, men i boksammenheng representerer det ekstremt
detaljerte noe nytt. v De fleste originalene er tegnet i en blokk på 26
x 36 centimeter. For at de tynne strekene ikke skal gro igjen når boka blir
skannet og deretter trykt, gjengis alle originalene i et 1:1-format. Separatutstillingen
til høsten vil vise tegningene i samme rekkefølge som boka og
slik dokumentere et unikt 1:1-løp.
Dybvig har uttalt at inspirasjonen til de siste årenes arbeid
stammer fra et tresnitt av Georg Pencz. Pencz’ tresnitt, datert til 1535,
bærer tittelen «Hasen fangen die Jäger» («Harene fanger jegeren») og er
av den lett makabre, humoristiske sorten. Her er rollene snudd på hodet:
Jegeren er tatt til fange og henger bundet etter armene i et tre, mens harene
smilende forbereder festmåltidet.
Om Dybvigs animasjonsfilm Hunter, Hare, Dog, vi) tegnet med
svart fettstift og med engelskspråklig voice-over av Craig Whitson, har
kunstkritiker Trond Borgen presist skrevet: «Jeger, hunder og harer opptrer
i et absurd eventyr hvor en lakonisk fortellerstemme dels forsterker, dels
motsier der vi ser – fabelformen perverteres til en komedie om eksistens,
farget av beksvart humor. Norske folkeeventyr og klassiske westernmyter
finner og sprenger hverandre ettertrykkelig.» vii)
Når jeg nå sitter med det omfattende materialet til Jegeren og
gleder meg til å sende det i trykken, er det slående hvor godt Borgens
beskrivelse treffer. Her er både dyr og jeger(e). Velkjente, hardkokte rekvisitter
som sigaretter og pistoler. Vanvittig vakre, enorme blomster som
ikke kjenner noen begrensninger. Majestetiske fjellandskap. Oppløsningen
av det realistiske. Forskyving av perspektiv og målestokk. Og denne
gangen, som ofte hos Dybvig, skjer det noe nytt: en håndskrevet tekst, som
både supplerer og bryter med tegningene.
Jegeren er strukturert slik at venstresidene består av «lettere»
tegninger, mye hvitt ark og kort, håndskrevet tekst, mens høyresidene har
mer detaljerte og mettede tegninger, uten tekst.
På første oppslag sitter et pelskledd, lite dyr med ryggen til i
halvprofil, øverst på en stor, vaiende stilk. Foran dyret troner en overdådig
plante, både vakker og truende. Den særegne botanikken slår ut i full
blomst på høyresiden, der noe à la en kjøttetende plante brer seg ut over
arket.
Illustrasjon: Per Dybvig (Klikk på lenken for å se det større!)
Man får en umiddelbar følelse av at her gjelder det å være på
vakt. Og hva annet stikker så vidt fram fra den pelskledde skapningen der
på stilken, enn munningen på et gevær …
Utover boksidene sitter mange slike små, lunefulle luringer på
lur, oppi trær eller planter og i grunnen hvor som helst – med sneipen godt
plantet i kjeften og våpen parat.
Slik er livet her. Hvem som helst kan få smake en kule, hvor som
helst og når som helst. Deal with it, King, Mink-enka, Elvsula, Noksåstygt-
gjort-gjengen, Jorten (m.fl.).
Teksten i boka er tydelig inspirert av folkeeventyrene, men som
i tegningene fins det nok av overraskende sprang. En setning kan f.eks.
starte på nærmest romantisk vis for så å slå brått over i det surrealistiske:
«Kveldsdisen kom sigende der han satt i feik-treet og ventet sammen med
filt-fuglene.» Som i tegningenes surrealistiske brudd og forskyvninger
insisterer teksten gjerne på seg selv, påminner leseren om at den, som alt
det andre, er konstruksjon. Det er heller neppe tilfeldig at teksten insisterer
på naturen som feik, siden nettopp naturen (fjell, blomster, trær) er mest
realistisk og slående vakkert tegnet. Slik punkterer teksten med et skjevt
flir det aller vakreste i tegningene.
En annen interessant forskyvning finner sted i bokas mest
eksplisitt voldelige setning, hvor det hevdes at noen faktisk er drept, ikke
bare lever under trusselen av det: «De hadde blitt pint i hjel bak låven rett
etter budrunden.» Setningen er like snål som den er typisk for Dybvigs
metode. Flere steder henter teksten plutselig elementer fra vår egen samtids
hverdag og skaper et skarpt brudd med bokas univers for øvrig. Ikke bare
er ord som låve og budrunde originalt nok å stille sammen, i dette tilfellet
får de en ekstra og voldsom dimensjon ved at de knyttes til påståtte drap,
som også tegningen later til å støtte opp om. For ganske riktig er det
tegnet en låve bak de tre lite tillitvekkende dyrene. Og henter man fram
lupen eller bøyer seg over arket, ligger det ikke tre bitte små skygger der på
bakken, rett ut bak låven?
Apropos låve. De få menneskeskapte rekvisittene utgjør et temmelig
pussig utvalg. Her fins ikke spor av ruvende konstruksjoner i betong
eller stål, men heller sånt som en låve (inkl. visning og budrunde), en vaktbu
(som brenner ned), et vertshus (oppi et tre) og en bar (nedi bakken).
Påfallende mye er av tre, selv en ljå eller en pistol. Yndlingsrekvisitten er
likevel de obligatoriske sigarettene. De dybvigske karakterer lever post enhver
røykelov, for ikke å si hinsides hvilken som helst lov. Fordums regler
virker revet i fillebiter, sosialdemokratiet forkastet – for å si det forsiktig.
Her er det tilsynelatende tilbake til naturen. I full fart og i ny forstand.
Illustrasjon: Per Dybvig (Klikk på bildet for å se det større!)
Grunnstammen i Jegeren består av dyr og natur. At dyrene har
en fremskutt posisjon, er slett ikke uventet fra en kunstner som er spesielt
kjent for sine originale dyrepersonligheter. Denne gangen er dyrene mer
eiendommelige enn noensinne og ikke umiddelbart gjenkjennelige som
arter fra vår verden. Disse dyrene lukter nok mest av hare, hund og fugl.
Men ikke bare det. Her er alle blandet med noe. For eksempel – hm – litt
okse, litt rotte, litt gnager, eller hva med litt gnu?
Dybvigs dyr er gitt klare menneskelige egenskaper. De går på to
bein, kjederøyker med én labb og har pistol i den andre. Enda mer påfallende
er det at mange av dyrene har tatt naturen opp i seg.
Her vokser stammer og greiner ut der horn skulle vært –
Fugler har klesklypeliknende nebb –
Et pelskledd bein glir over i en plankestubb –
Sånne ting. Slik er livet her.
Man må lete etter ord for å kunne gripe og beskrive det som stiger
fram på sidene. For hva skal man egentlig kalle det når et dyr man ikke
helt skjønner hva er, vokser opp fra en tjukk trestamme, som på sin side
ikke vokser på naturlig vis, men er spikret til bakken med en slags sokkel?
Hva er dette? En slags … apokalyptisk, aparte form for spedalskhet?
Her fins hybrider i diverse surrealistiske sammenstillinger, med
3-i-1-favoritten dyr–menneske–natur som gjennomgangsfigur: dyret med
både menneske og natur i seg.
Illustrasjon: Per Dybvig (Klikk på bildet for å se det større!)
En av de mest fryktinngytende illustrasjonene i boka er dominert
av et beist som bør gjøre en hvilken som helst suspekt karakter misunnelig.
Eller engstelig. En høyreist, kompakt skikkelse med lange, vaktsomme
ører. Rundt 69 % hare. Et ondt, fokusert blikk. To hoggtenner stikker ut
av kjeften, som hos en dødbringende slange. En pistol, både truende og
samtidig komisk, tilsynelatende laget av tre og med to løp som peker i hver
sin retning. Gransker man forbeinet/armen som holder denne merkelige
dobbeltløperen, så glir pelsen over i dress. Beina ender i noen strutseliknende
føtter, halen er ribbet for pels og står ut som en klo. Og bak dyrets
pelsløse hale, underspilt og uanselig: mennesket. En korpulent mann med
bowlerhatt og pistol i hver hånd. Mer komisk enn farlig; en tafatt Adam på
vei ut av soga. Til venstre for det hareliknende beistet, i en mindre fortettet
strek, ser vi to dyr glefse i seg rått kjøtt, uten tanke for særlig annet enn
akkurat det.
Som i Pencz’ tresnitt røsker Dybvig normaliteten opp med rota.
Hierarkiet mellom menneske og dyr, hvem som jakter hvem, er kastet om
på. Mennesket virker engstelig, passivt og tilsidesatt, uten særlig annen
mening og annet håp enn å kunne overleve dagen, unnslippe dyrenes vold.
Imens klamrer det seg til sigaretter og våpen som best det kan.
Å skulle sjangerplassere Dybvig er et omfattende og kanskje
fåfengt detektivarbeid, på linje med å artsbestemme dyrene hans. Jegeren
er en bok der sjangre smelter sammen og brytes ned. Her fins elementer fra
folkeeventyret, fabelen og western, som vris og vendes på. Bygges noe opp
– f.eks. forventninger, struktur eller logikk – så brytes det ned for et godt
ord (og/eller en god strek). Der fabler og folkeeventyr har en tydelig moral,
trekker Jegeren nonchalant på skuldrene.
Våpen, brutalitet og børst leder tankene mot hardkokt- og
noir-sjangeren. Her fins flust med alfahanner, mer seg selv nok enn leder
for en flokk. Samhold er ikke direkte fraværende, men virker å være mer av
den flyktige, tilfeldige sorten.
Med sitt mylder av karakterer og både tekstlige og tegnete avstikkere
fremstår Jegeren som en polyfon bildebok. Plott så vel som karakterer
nærmest renner ut mellom fingrene på leseren, slik mange av tegningene
liksom renner nedover sidene, en stadig tynnere strek som ofte går i oppløsning
før hele kroppen er tegnet ut.
Selv om man får inntrykk av en unntakstilstand, har boka et
luntende og hverdagslig preg. Det hersker en naturlig avslappethet til at
ting er som de er. Boka er preget av skikkelsenes «hverdagslige» sysler; små,
abrupte innblikk som finner sted på et lite areal, i spennet mellom det stillestående
og det når-som-helst-eksplosive. Her drikkes og spilles det, like
gjerne som å være konstant på alerten eller bygge utspekulerte, sadistiske
feller.
I kontrast til det skjødesløse og hjerteløse står det hudløse. Noen
dyr har en gripende ømhet over seg, der de står med hodet vendt mot
himmelen og forlabbene overgitt langs siden, som på jakt etter svar eller
nåde. Andre ser rett på betrakteren, røyker på en sigarett, med et gåtefullt
blikk som hos et nyfødt barn. Ett sted er det til og med en som gråter
åpenlyst («Hitmann satt på skuddhold og gråt.»). Det sårbare tilfører boka
en nødvendig balanse, gir leseren en empati for disse snåle, harde og skjøre
skikkelsene; avarter i et vanstyre eviglangt fra et naturlig kretsløp slik vi
kjenner det, østenfor sol og vestenfor måne av hva jorda en gang var.
Det er noe med naturen –
For mens dyr og menneske driver med sitt, trenger naturen seg
på, sprenger seg fram, tyter ut overalt, eter seg vei. Heller enn at dyrene tar
naturen opp i seg, er det kanskje motsatt: Naturen tar dyrene opp i seg.
Kan hende gir det mening å plassere Jegeren til en tid like før
et avgjørende sammenbrudd. Der noen vil gjøre alt som står i deres makt
for å overleve, mens andre for lengst har resignert, i en stille, innadvendt
aksept eller utagerende voldsomhet eller skjødesløshet. Og rundt dem alle
– og i dem – er naturen. Jo lenger man trenger inn i bokas univers, desto
sterkere føles dette nærværet av natur (og fraværet av kultur).
Illustrasjon: Per Dybvig (Klikk på bildet for å se det større!)
Hos Dybvig er naturen både majestetisk og kald. Fjellene troner i
bakgrunnen, blomstene står i full, nærmest ukontrollerbar flor. Det er som
om skikkelsene opptrer på en sommerlig tundra, der kun de øverste lagene
av jordskorpa har unnsluppet permafrosten. Naturen representerer noe bestandig,
noe som er der, uansett hva, noe som alltid vil tilpasse seg en eller
annen form. Men kanskje nettopp derfor gir boka en følelse av at naturen
holder på å gå under. At når den er så levende, så allestedsnærværende at
den til og med vokser i og ut av dyrene, så er det fordi den snart bryter
sammen?
Først skal den blusse opp en siste gang, slik et menneske kan gjøre på dødsleiet,
i et siste, fåfengt håp?
Hever vi blikket til vår egen tid og verden, føles Dybvigs bok
merkelig relevant. Det er for lengst påvist at de store klimaendringene i
betydelig grad er menneskeskapte, med så overveldende konsekvenser at
stadig flere forskere tar til orde for at jorda er over i en ny geologisk epoke:
antropocen. Begrepet kan oversettes med «menneskets tidsalder» og har
vært i bruk siden 1980-tallet, men ble først i 2000 lansert som betegnelse
for en mulig ny geologisk epoke av den nederlandske kjemikeren og nobelprisvinneren
Paul J. Crutzen. viii)
Hvilken geologisk fase jorda befinner seg i, og menneskene med
den, får bli opp til naturvitenskapen å avgjøre. Hos Dybvig er vi for lengst
over i tidsalderen etter «menneskets tidsalder», kanskje faktisk i brytningen
mot perioden etter der igjen, i overgangen fra de nye dyrenes tidsalder til
den nye naturens tidsalder – og hva som eventuelt følger deretter.
Kanskje er protagonist i Jegeren verken dyr eller menneske, godt
eller ondt, men naturen selv. Tolket slik fremstår Per Dybvigs bildebok
som en slags natur noir der menneske, dyr og natur smelter sammen til ett.
Enn så lenge. For naturen eter seg vei.
Noter:
ii) Som kunstner liker Dybvig store kontraster i valg av materiell og metode. Han
kan breie seg over store flater i et mylder av detaljer, som i separatutstillingen How
Flowers Behave, der han stilte ut store tusjpenntegninger helt opp mot 240 x 420
centimeter. I animasjonsfilmene bruker han svart fettstift, i en feit og forenklet
strek. Hans tegninger kan variere fra det hyperenkle til det ekstremt detaljerte.
Dybvig kan være både hard og lett på labben, gjerne i samme tegning, han er som
en pønketrommis og jazztrommis i én person. I likhet med dyktige trommeslagere
får han forespørsler fra mange, takker ja til noe, og holder seg helst i bakgrunnen
selv. Han har illustrert mer enn 80 barnebøker, men før høstens bildebok fins det
bare to heftede publikasjoner med ham alene: The Moscow Drawing Book (2013)
og The Vienna Drawing Book (2011). Begge består av enkle, hyperenergiske blyantskisser
utført i øyeblikket, på kafé, bar, i et veikryss – likegyldig hvor eller når,
så lenge noe eller noen har vakt hans interesse – mens personene som er tegnet, har
vært intetanende. Heftene er utgitt i samarbeid mellom Dybvigs to faste gallerier,
Galleri Opdahl i Stavanger/Berlin og Galerie Christine König i Wien.
iii) Benedicte Ramm. «Illustrerte klassikere». Portrettintervju i D2 03.04.2014
iv) Dybvigs måte å tegne på er sjelden vare. Skisser eller storyboard fins ikke, det er
rett på. Alltid. Føles noe feil, så kaster han arket, eller oftere: tegner på baksiden.
Og treffer der. Ikke sjelden kan en dybvigsk originaltegning ha noe avbrutt (og
ganske så fint) på baksiden. Opplev Dybvig fortelle og tegne i et intervju med
den tysk-franske kunstkanalen Arte.
v) I separatutstillingen outdrunk from neighbourhood, dead hare surrounded mot
slutten av 2014 stilte Galerie Christine König i Wien ut tegninger der Dybvig
videreførte uttrykket og universet fra How Flowers Behave. Her sto detaljerte, surrealistiske
dyretegninger i svart tusjpenn i fokus. Slektskapet mellom tegningene i
Jegeren og spesielt de mindre tegningene fra outdrunk-utstillingen er åpenbart. Det
som strengt tatt skiller dem, er konteksten. Bilder fra utstillingen her.
vi) Hunter, Hare, Dog, 2009/2010, 6:51 min. Fortellerstemme: Craig Whitson.
Tekst: Per Dybvig. Tekniker: Andreas Joner.
vii) Trond Borgen. 2014. Numer 2/2014: 34.
viii) Se forsker Henrik H. Svensens essay «Mennesker bestemmer Jordens utseende»
i Harvest. Ifølge Svensen er antropocen foreløpig ikke akseptert som en epoke av Den internasjonale stratigrafiske kommisjon,
så formelt sett befinner vi oss fortsatt i holocen. En egen arbeidsgruppe
jobber nå med å finne ut om holocen skal avvikles eller beholdes. Konklusjonene
skal være klare i 2016.
Teksten er i sin helhet publisert i Vinduet 2/2015