Image may be NSFW.
Clik here to view.
I dagens BokPod forteller Anne B. Ragde om det å være psykotisk i skriveprosessen, hvordan hun har pusset opp fasaden for Cappelen-penger og en lansering som druknet i all viraken rundt Al-Qaida og Lars Saabyes suksess.
Anne B. Ragde (født 1957) debuterte i 1990 med romanen En tiger for en engel, og har senere utgitt flere romaner og novellesamlinger, bl. a. … før jeg kommer tilbake (1994), Bunnforhold (1997), Arsenikktårnet (2001) og Fosterstilling (2003). Hun har også skrevet flere bøker for barn og ungdom, og for biografien Sigrid Undset (2001) ble hun tildelt Brageprisen. I 2004 kom den kritikerroste romanen Berlinerpoplene som hun fikk Riksmålsforbundets litteraturpris for. I 2005 kom oppfølgeren Eremittkrepsene som ble tildelt Bokhandlerprisen og Den norske leserprisen. Høsten 2007 utkom Ligge i grønne enger, som er tredje og avsluttende bok i trilogien om familien Neshov, og salget av trilogien i butikk og bokklubb passerte en million. Samme høst ble TV-serien Berlinerpoplene den mest sette dramaserien på NRK etter årtusenskiftet. I 2009 ble Berlinerpoplene kåret til en av tiårets beste romaner i VG. Høsten 2014 utkom romanen Jeg har et teppe i tusen farger. For denne ble Ragde nominert til Bokhandlerprisen. Anne B. Ragdes bøker er oversatt til 22 språk.
BokPod er timelange intervjuer av Norges viktigste forfattere som lanseres hver onsdag morgen. Image may be NSFW.
Clik here to view.
Det er svært lett og gratis å lytte. Du kan gå inn på iTunes og søke etter BokPod eller du kan lytte på BokPods nettside her. Det legges også ut bonusmateriale på facebook og Instagram: @bokpod.no. På BokPod ligger selvsagt også de tidligere intervjuene med Roy Jacobsen, Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Ingvar Ambjørnsen, Frode Grytten, Tomas Espedal, Karin Fossum, Herbjørg Wassmo, Kim Leine, Tom Egeland, Kolbein Falkeid, Ketil Bjørnstad og Lars Saabye Christensen som du kan høre på når og hvor du vil.
Her er noen sitater fra intervjuet, men det bør selvsagt høres i sin helhet.
Om realisering og privat restlager hjemme
Så går det til resirkulering. Ja, det går til nye bøker, men bare tanken på at det her skal bli Jo Nesbø-bøker, gjør at jeg må lagre dem.
Om karakterens profil
Utgangspunktet er en person jeg starter med. Jeg begynner med et mennesket, alltid menneskene, og jeg blir kjent med menneskene på forhånd, ikke sant. Jeg skriver en «back-story» på dem, alltid, alt av interesser og hang ups og liker og ikke liker og mat, tv-program og måten de snakker på, hva de mener, hvilke hemmeligheter de har, ja de har jo ingen hemmeligheter for meg da. En fullstendig profil på personene. Så jeg kjenner dem ut og inn, så for meg er de helt levende, ikke sant.
Om å gestalte menn
Jeg syns det er veldig behagelig å være i menn, for da blir jeg ikke forstyrra av Anne. Men med en gang jeg er inne i en mann, så føler jeg meg så fri som forfatter. Da kan jeg boltre meg rundt i alle fornemmelsene, og man er jo først og fremst menneske. Dernest sitt kjønn. Det er min mening i hvert fall, og da når du er i et annet kjønn, så kan jeg være så mye mer det mennesket føler jeg. Så jeg liker veldig godt å gestalte menn.
Om Method-writing
Skuespillerne kaller det jo method-acting, og jeg driver med method-writing. Det er ikke noe mer mystisk enn som så. Folk sier liksom Herregud, du klarer vel ikke å være den personen. Næhei, for det klarer vel ikke en skuespiller heller, da kanskje? Skuespillere får Oscar for å være den eller den personen. Og når du har den teknikken jeg har med method-writing, så er det klart at jeg er den personen jeg skriver om. Klart jeg er det, og det er fantastisk spennende. Da tar jeg på mascara nesten i blinde. Jeg prøver å gjøre meg selv så uklar, for jeg vil ikke se meg selv. Jeg er jo ikke meg da altså, og det er klart det er slitsom, Når jeg skriver, så er jeg nesten psykotisk. For jeg har ikke bare bygget et luftslott, jeg har flyttet inn i det også. Jeg flytter inn i handlingen og personene. For jeg må jo tro på det selv, ellers hvordan skulle en leser tro på det hvis ikke jeg tror på det. Jeg går ikke bare rundt og tenker det her dikter jeg opp. Dette er hundre prosent virkelighet for meg.
Om bøker hjemme
Det var bøker overalt hjemme. Mamma leste bestandig – alltid en bok. Alltid på bordet lå det en oppslått bok. Mamma brukte ikke bokmerker eller eselører. De lå oppslått overalt.
Om Arsenikktårnet og 11. september
Forlaget trodde jeg skulle få et skikkelig gjennombrudd, men jeg hadde jo lansering av Arsenikktårnet 12. september etter tvillingtårnene, ikke sant. Da hadde jeg lansering, jeg. Ikke en gang jeg tenkte på det, at jeg endelig skulle jeg lansere Arsenikktårnet – historien om min mamma og mormor. Det var jo vanvittige tider. Og så kom jo Halvbroren av Lars Saabye Christensen fjorten dager senere og tok den nisjen der. Jeg druknet eller hele lanseringen druknet i all viraken rundt Al-Qaida og Lars Saabyes suksess.