Forfatterportrett © Theo Cote
22. mai ble det kjent at den amerikanske forfatteren og oversetteren Lydia Davis er tildelt årets Man Booker International Prize!
«‘I was recently denied a writing prize because they said I was lazy,’ heter det i en av Lydia Davis‘ kort-korte fortellinger. Vel, ikke nå lenger. Davis har nettopp blitt tildelt den femte Man Booker International Prize ved en seremoni i Victoria og Albert Museum i London. Hennes oppfinnsomme arbeider, som er varsomt utarbeidet og vanskelige å kategoisere, fikk prisen foran ni sterke internasjonale forfatternavn. Dommerne, Professor Sir Christopher Ricks, Elif Batuman, Aminatta Forna, Yiyun Li og Tim Parks, anerkjente at å utarbeide knappe, filosofiske og originale tekster, samme hvor korte de er, ikke er for de late, men krever tid, håndlag og hardt arbeid.»
Denne knappe, men konsise, beskrivelsen fra pressemeldingen gir en god oppsummering av Davis’ forfatterskap. Helt fra jeg ble introdusert for tekstene hennes første gang, har hun vært en av mine absolutte favorittforfattere. På en unik måte klarer hun å kombinere enkelhet og dybde, og viser med tydelig klarhet at knapphet i form kan være vel så virkningsfullt som ordrikhet.
Lydia Davis skriver korte tekster. Noen er så korte som en linje, noen nærmer seg novellen i formen. Felles for dem er at de trigger og setter i gang refleksjoner, mange av hendelsene og situasjonene hun beskriver er så hverdagslige at de fleste kan kjenne seg igjen i dem. Hun klarer å sette ord på flyktige tanker og fornemmelser som få andre forfattere jeg har lest. En av tekstene i Det hun visste. Utvalgte fortellinger, heter «Lykkelige minner». Er det ikke slik, sier Lydia for eksempel i en av tekstene sine, at et lykkelig minne raskt kan forandre seg til å bli et ikke lykkelig minne? Om vi tar forelskelse, som vel kan være et soleklart lykkelig minne: når den tar slutt, eller man blir uvenner med den man var forelsket i, da er det vel ikke lenger et lykkelig minne?
Og kan vi ikke alle kjenne oss litt igjen i denne situasjonen:
Åndsfraværende
Katten skriker utenfor vinduet. Den vil inn. Du tenker på hvordan det å leve med en katt, og en katts krav får deg til å tenke på enkle ting, slik som en katts behov for å komme inn, og hvor godt det er. Du tenker på dette, og du er for opptatt med å tenke på det til å slippe inn katten, så du glemmer å slippe inn katten, og den blir stående utenfor vinduet og skriker. Du innser at du ikke har sluppet inn katten, og du tenker på hvor rart det er at mens du tenkte på kattens behov og hvor godt det er å leve med en katts enkle behov, slapp du ikke inn katten, men lot den fortsette å skrike utenfor vinduet. Så, mens du tenker på dette og hvor rart det er, slipper du inn katten uten å vite at du slipper inn katten. Nå hopper katten opp på benken og skriker etter mat. Du innser at katten skriker etter mat, men du tenker ikke på å mate den fordi du tenker på hvor rart det er at du har sluppet inn katten uten å vite det. Så innser du at den skriker etter mat og at du ikke mater den, og mens du innser dette og synes det er rart at du ikke har hørt den skrike, mater du katten uten å vite at du mater den. (Fra Det hun visste. Utvalgte fortellinger. Norsk oversettelse ved Johanne Fronth-Nygren.)
Her kan du høre Lydia lese noen av sine ultrakorte tekster:
Lydia Davis har utgitt syv samlinger med korte fortellinger, blant andre Break it Down (1986) (finalist til PEN/Hemmingway Foundation Award for Fiction), Almost No Memory (1997), Samuel Johnson is Indignant (2002) og Varieties of Disturbance (2007) (nominert til National Book Award for Fiction), i tillegg til en roman; The End of the Story (1995). The Collected Stories of Lydia Davis kom ut i 2009. Hun regnes som en av de viktigste amerikanske prosastilistene og ble i 2003 tildelt et MacArthur Fellowship. Hun er i tillegg en annerkjent oversetter av moderne franske forfattere, deriblant Marcel Proust, Gustave Flaubert og Maurice Blanchot.
I tillegg til Det hun visste (2011), er Kuene (Flamme forlag 2013) utkommet på norsk. Cappelen Damm planlegger utgivelse av hennes nye samling «Can’t and won’t. Stories. » i 2014.