Nigel Farage står midt i TV-bildet som inkarnasjonen av erkebritisk middelklasse. Han har kamel-farget frakk med pikant velur-krage og holder (i pakt med sitt innstuderte middelklassepreg) en halvtømt pint o’bitter i venstre hånd – alltid. Munnen er fiksert i et dels sarkastisk, dels oppgitt, dels hånlig smil. Det skal uttrykke det vi alle selvfølgelig vet, at etablerte politikere er minst like ubrukelige som de er upålitelige.
Nigel Farage er leder av UKIP, partiet som har britisk utmeldelse av EU som fanesak. Men selv om han gjerne vil være det, er han ikke Nei-generalen. Han er bare en av de mest synlige passasjerene på EU-motstandens karusell. De tyngste meningsbærerne i denne brokete flokken, vil knapt nok nedlate seg til å ta Mr. Farage i hånden om de noen gang skulle komme i nærheten av ham. For de som virkelig drev David Cameron til å utskrive nyvalg var de mest konservative av alle konservative briter, de som helt sikkert hadde stemt i med Winston Churchill, da han i 1947 sa til sin livlege at: ”Jeg elsker jo franskmenn og belgiere og fransk kultur og vin og ost og alt det der, men det er da ingen som kan finne på å tro at jeg ville degradere England til å samarbeide med dem?”
De føler seg høyt hevet over den gemene kontinentale hop.
Nigel Farage er ikke medlem av Parlamentet. Partiet har bare en representant – som selvsagt også vil ha Storbritannia ut av EU, men ikke av samme grunn som Farage. Douglas Carswell heter UKIPs medlem av Underhuset, og han ser for seg Storbritannia i rollen som vestens Singapore – et frihandelsområde med favnen vidt åpen for kapital og migrasjon. Farage kjemper for det motsatte, nemlig at de britiske øyer skal være en uinntagelig borg med tykke murer mot omverdenen.
Noen motstandere sier ”look to Norway”, men det blir stadig færre av dem.
I Labour går flertallet inn for fortsatt medlemskap, men en liten gruppe parlamentsmedlemmer har flagget at de vil stemme nei uansett. De har helt andre motiver enn UKIPs to fløyer, først og fremst at det skal åpnes for en sosialistisk økonomi, fritt for diktat fra markedsliberalister, i EUs indre marked. Noen motstandere sier ”look to Norway”, men det blir stadig færre av dem. Folk begynner å forstå at Norge har latt seg binde av EUs lover og regler uten å kunne påvirke dem.
David Camerons mål er å partiet sitt samlet og vinne folkeavstemningen, to politiske fluer i samme smekk. Det forutsetter at hans avtale med EU virkelig vil overbevise folk om at det blir nye betingelser for det britiske medlemskapet.
Omtrent en tredjedel av Torys parlamentsgruppe vil trekke Storbritannia ut av EU – uansett. Men både de og tilhengerne har gjort det klart at de ikke vil ha en gjentakelse av den opprivende krangelen rundt Maastricht-traktaten i 1990-årene, der kjernespørsmålet var Eurosonen og oppgivelse av nasjonal myndighet. Det betyr at de ikke er innstilt på å sette hardt mot hardt under folkeavstemningen. Den holdningen kan forandre seg når den karismatiske Mayor of London, Boris Johnston, nå kaster seg inn på nei-sidens lag – med all sin burleske retorikk og karisma. Profilen på nei-sidens modell blir ikke noe renere og klarere på den måten, men den prosentvise sjansen for at den skal vinne er blitt adskillig større.
De siste meningsmålingene viser at den store vet-ikke-gruppen i det alt vesentlige er innstilt på å godta alt Cameron definerer som en brukbar løsning. En av New Stateman’s spaltister skriver at ja-siden styrker sin posisjon for hver dag – dels fordi de økonomiske kurvene peker oppover for tiden, dels fordi motstanden mot immigrasjon ikke har slått ut til fordel for nei-siden, og dels fordi nei-siden mangler både overordnet ledelse og sentralt mål.
Selv om det blir flertall for ja-siden den 23. juni – la ingen innbille seg at Storbritannia noen gang vil bli noe annet enn et annerledes EU-medlem. Den koloniale fortiden og isolasjonen på en øy i Nordsjøen har gitt britene et eget syn på seg selv, samtidig som de andre europeerne også oppfatter dem som noe for seg selv.
Men dette er også en viktig del av ’det europeiske’. EU trenger britene som kritisk røst, og britene trenger EU som marked og politisk forankring.
Innlegget Splittet nei-front i Storbritannia dukket først opp på Forlagsliv.