Tirsdag
Over døra til Shell-stasjonen henger det store plastskjellet. Det beveger seg litt i vinden. Hengslene er trege, de skriker, akkurat som måsene som flyr over kaia, de skriker også, hyler, hviner. Annika har Shell-uniformen på, hestehalen hennes vipper når hun sier hei. Fra det halvåpne vinduet bak henne kommer det høye smell, flaggstangsnora pisker mot stanga ute på kaia, rytmen er hurtig og jevn. Jeg peker på skolebrødene.
– To av dem, sier jeg.
Annika åpner forsiktig en papirpose og henter en tang for å ta bollene med.
– Skal du noe i sommer du, da?, spør Annika.
– Jørn og jeg har snakket om å ta en tur til Sverige, sier jeg.
Det er nesten sant. Jørn har sagt at han vil være hjemme og bygge grunnmur på huset når han har fri, men at vi kan finne på noe hvis han blir ferdig med den.
– Høres koselig ut det, da, med Sverige, sier Annika.
Hun legger skolebrødene ned i papirposen, etterpå blir hun stående med en finger pekende ut i lufta mens hun leter etter det riktige stedet å trykke på kassaapparatet. Hun har nettopp begynt å jobbe her. Det er bare en sommerjobb. Til høsten skal hun visst til byen og studere.
– Skal du ned på kaia?, spør Annika.
– Jeg tror ikke det, sier jeg.
– Kanskje den ligger litt etter rute også, sier hun, når det blåser sånn.
– Ja, sier jeg, men i det samme hører vi ulet fra tåkeluren. Annika ser ut vinduet.
– Det er en av de gamle båtene i dag, sier hun.
Hun tar frem en plastpose og legger bollene nedi. Det har allerede kommet små flekker på papirposen fra vaniljekremen.
Jeg bøyer hodet bakover og kikker på skjellet over døra mens jeg lukker jakken i halsen. Hengslene er rustne. Jeg lurer på om noen sjekker dem med jevne mellomrom. Om de har et skjema hvor man krysser av og skriver dato når det er gjort, sånn som man gjør med brannslokkingsapparater og heiser. Så krysser jeg den åpne plassen, tar snarveien mellom Felleskjøpet og pallefabrikken.
Stablene med paller har plastfilm rundt seg, noen av endene har løsnet og blafrer bortetter asfalten som lange, blanke bånd. Bak meg hører jeg det uler i tåkeluren fra Hurtigruta igjen, da legger den til kai.
Etter Coop Mega, der veien med de vanlige husene begynner, blåser det mindre. Det er bergene som tar av for vinden. Deler av dem ble skutt vekk for å rydde plass til tomtene, berget runder seg mykt helt til den plutselige, skarpe sprengningskanten.
Arvid og Lillians hus ligger i slutten av veien, Arvid har begynt å male, det er store, grå felter på de hvite veggene. Du skal nå alltid ha det samme som naboene, hørte jeg Arvid si til Lillian for noen kvelder siden. De satt ute på verandaen under varmelampa og røykte slik de pleide etter at ungene hadde lagt seg. Lillian lo og sa at hun faktisk alltid har likt grå hus, at det ikke hadde noe med naboene å gjøre. Jeg kan jo ikke noe for at de også liker grått, sa hun.
Miriam kommer fem minutter for sent.
– Jeg måtte dusje først, sier hun, det ble overtid i dag.
Hun fester det fuktige håret på toppen av hodet og synker ned i sofaen. Vi har fulgt med på serien i snart ett år. Hver tirsdag, klokka ni. Krusene, kaffekanna, skolebrødene og Mariekjeksen står på salongbordet. Vi har føttene på bordet og dypper kjeksen i kaffen. Det handler om å ta den opp før den går i oppløsning og legger seg som en grumsete masse i bunnen av koppen.
Miriam holder en pute foran ansiktet når det er skummelt.
– Si fra når jeg kan se igjen, da. Flere ganger tror hun at hun har skjønt hvem morderen er;
– Nå vet jeg hvem det er!, og rett etterpå:
– Nei, forresten. Når episoden er slutt, sier Miriam at hun ikke orker å vente en hel uke på fortsettelsen.
Hun strekker seg etter skolebrødet sitt med et sukk.
– Det ser veldig godt ut, sier hun.
Skolebrødene har sett helt like ut siden vi flyttet hit for fem år siden. Miriam og jeg delte en sokkel i byggefeltet over Shell-stasjonen, vi spiste skolebrød flere ganger i uka, det var rabatt hvis vi kjøpte fire i slengen. Til å begynne med hadde det vært morsomt å bo sammen, men etter noen måneder begynte vi å krangle. Jeg åpnet gardinene for å slippe lyset inn, mens Miriam trakk dem for igjen. Mørkt og koselig, pleide Miriam å si når hun satt i sofakroken og spiste knekkebrød i lyset fra TV-skjermen. Miriam ville også ha TV-en på hele dagen slik hun var vant til hjemmefra. Hun ble nervøs hvis det var for stille i huset. Jeg klarte ikke konsentrere meg om leksene, skrivepulten min stod i et hjørne i stua, det var ikke plass på soverommet.
Jeg gikk på allmennfag, Miriam tok helsefag, hun påstod at de nesten ikke hadde lekser der. Hun satt ofte oppe om nettene, jeg hørte musikk og dempa stemmer fra stua, om morgenen forsov hun seg, jeg prøvde å vekke henne før jeg dro. På en bålfest den våren sa jeg til henne at jeg hadde funnet meg en ny hybel. Vi satt i fjærekanten og drakk øl, Miriam begynte å gråte.
Det går bra, Miriam, det vet du, sa jeg. Miriam snufset. Og før eller siden måtte vi uansett ha flyttet fra hverandre, sa jeg. Vi kan jo ikke bo sammen for alltid. Miriam roterte ølboksen sin ned i sanda. Skuldrene hennes ristet litt før hun satte i å hulke, det lød som en slags uling. Men hvem skal jeg se serier med, da? ulte hun. Og så begynte jeg å le, jeg klarte ikke stoppe. Miriam slo meg på overarmen, hardt, flere ganger, før hun også begynte å le. Hun hikstet og hulket samtidig, hun fikk nesten ikke puste. Til slutt la vi oss bakover på sanda og holdt oss på magen, så mye lo vi.
Det finnes gulbrune bilder av Miriam og meg, vi er babyer og ligger på en solseng, en paraply skygger for sola. Det er bare et par måneder mellom oss, foreldrene våre var naboer. Vi har alltid vært sammen.
Denne teksten er et utdrag fra «Vi bare kjører, så ser vi», i SIGNALER 2016.
Innlegget SIGNALER 2016: Hilde Stålskjær Osen dukket først opp på Forlagsliv.