Edvard Hoem er en av våre største romanforfattere, og han er også dramatiker, salmedikter og Shakespeare-gjendikter. I denne ukens BokPod forteller han om da han var i Krfu og senere i AKP, om ungdomsromanen han brente og påvirkningen fra Shakespeare.
I denne uken ble det klart at BokPod ble nominert til Gullboken – bokbransjens svar på Amanda og Gullruten. BokPod er en av Norges mest populære podcaster. Til nå har over 300.000 hørt på et av intervjuene, og hver uke nå skjer det over 9.000 nedlastninger. Det fine med en podcast er at du når som helst kan lytte til intervjuene på din mobil eller pc. Det er bare å gå inn på iTunes og søke etter BokPod eller du kan lytte på BokPods nettside her.
«Vår tids Bjørnson»
Edvard Hoem (f. 1949) for vår tids Bjørnson. Også Hoem skriver i mange sjangre og har også 
vært en aktiv samfunnsdebattant. Han debuterte i 1969 og har siden vært svært produktiv som romanforfatter, For Kjærleikens ferjereiser (1974), Prøvetid (1984), Ave Eva (1987) og Mors og fars historie (2005) ble han innstilt til Nordisk Råds litteraturpris. For Mors og fars historie mottok han Melsomprisen og Petter Dass-prisen, og han ble også innstilt til Kritikerprisen. I 2007 ga han ut den kritikerroste Faderen. Peder Bjørnson forsvarer seg. Frå 2009-2013 gav Hoem ut biografien om Bjørnstjerne Bjørnson i fire bind. Edvard Hoems bøker er solgt til ni land. I 2011 ble han tildelt statsstipend. I 2013 fikk Hoem Språkprisen 2013, før han i 2014 ga ut sin første roman på ni år, Slåttekar i himmelen, og i 2015 kom fortsettelsen Bror din på prærien.
En gullrekke med forfattere
På BokPod ligger det intervjuer med Roy Jacobsen, Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Ingvar Ambjørnsen, Frode Grytten, Tomas Espedal, Karin Fossum, Herbjørg 
Wassmo, Kim Leine, Tom Egeland, Kolbein Falkeid, Ketil Bjørnstad, Lars Saabye Christensen, Anne B. Ragde, Lars Ove Seljestad, Jon Michelet , Erlend Loe, Tove Nilsen, Beate Grimsrud, Vetle Lid Larssen, Jo Nesbø, Linn Ullmann, Frid Ingulstad, Erik Fosnes Hansen, Agnes Ravatn, Merethe Lindstrøm, Per Petterson, Lars Amund Vaage, Einar Økland, Gro Dahle og Jon Fosse. Intervjuer for BokPod er Hallgeir Opedal.
SMAKEBITER FRA INTERVJUET:
Du får noen få smakebiter fra intervjuet her, men selvsagt bør intervjuet høres i sin helhet på www.bokpod.no eller på iTunes. (Edvard Hoem er i sitatene forsøkt gjengitt slik han snakker og ikke med mitt bokmål.)
Om hvilke bøker bestefaren mente var viktige
Det var fire bøker i verden ein måtte ha: Bibelen, Landstads reviderte salmebok, Almanakk for Norge og Nordahl Rolfsens lesebok. De som hadde det, behøvde ikkje fleire bøker enn det. Det var bra nok det. Det var nok å lese, du skulle ikkje lese så mye heller. Det var nok å gjøre. Så ein leste litt i Bibelen og i Nordahl Rolfsens lesebok, så hadde du det helt fint. Og eg må jo seie at nokon gonger så tenkjer eg at han hadde heilt rett.
Om dokumentarromanen
Det er to slags sanning brukar eg å seie. Den eine er den som er dokumentarisk og så er det den fiktive. Og der i den fiktive så er det på ein måte slik at du kan ikkje vite heilt kva Eilert sa eller gjorde da han kom på prærien. Men da skal jo Eilert ikkje berre vere Eilert, han skal jo vere ein representant for unge menn som reiste av gårde. Og leseren tenker ikkje da: «Sa han virkelig det?» Det trur eg ikkje leseren tenke. Leseren veit at vi ikkje har lydbandopptak av det som foregikk på Dakota eller Alberta-prærien eller da Ola snakka med indianarane eller kva som helst. Bøkene mine er jo romaner, men av ein eller annan grunn så virkar det som du ikkje må tulle med faktiske ting.
Om ungdomsromanen han brente
Eg skreiv ein roman då eg var 15 – 16. 70 sider husker jeg. Den fant eg igjen for noen år siden, så brente eg den opp. Kom på at eg kunne dø av hjarteinfarkt same natt. Og om noen skulle finne dette pinlige, hysteriske overerotiserte makkverket av ein ungdomsroman, så ville det vere ei skade. Eg angrer på det.
Hva Shakespeare-gjendiktinger har betydd for forfatterskapet
Ein lærer å ta en viss realistisk posisjon. Ikkje å undervurdere seg sjølv, men å vite at det er ein standard i verden som er litt annleis enn det gjengse. Eg husker eg for mange år sidan møtte ein kanadisk forfattar som sa: «Compared to Shakespeare are we all minor writers.» Og det er vi. Så det kan vere greit å vite utan at ein skal la seg slå tilbake av den grunn. Det andre er dette nådelaust stramme i Shakespeare, og det tredje er selvfølgelig språket. Kor utruleg viktig språket er, det der skiftet mellom tempo som han ofte gjør. Noen ganger kjører han sånne lange, sakte, flytende ting, og så som i Romeo og Julie så er det ti minutter fra de møter kvarandre til har bestemt seg for at de skal til sengs, men de må bare gifte seg først. Og sånne ting kan eg dra nytte av når eg skal skrive sånne store romaner. Du må tenke mer symfonisk, enn du må tenke teater. Store partier kan flyte ut, og så kan du komme med sidetema og opptakter. Det er noe med komposisjonen som har vært veldig nyttig der. Temposkiftet. I store fortellinger må det være sånn.
Hør Edvard Hoem i ukens BokPod på hjemmesiden til Bokpod eller på iTunes.
Du finner alle episodene av BokPod på Cappelen Damms nettsider eller i din foretrukne podcast-app.
Innlegget Hør Edvard Hoem i ukens BokPod dukket først opp på Forlagsliv.