De aller fleste kunstuttrykk inneholder elementer av død.
I bøker, filmer og tv-serier er det som regel noen som har dødd, noen som skal dø, noen som bør dø og noen som ikke bør dø. Dødstematikken bærer ofte fortellingen. I krimlitteratur er døden ofte upersonlig, den er noe som setter handlingen i gang, og når flere karakterer etter hvert dør er det hovedsakelig for å drive handlingen fremover, ikke fordi leseren skal bli følelsesmessig berørt. I motsetning til i fortellinger om kjærlighet, for eksempel, hvor et dødsfall kan bære en hel fortelling og vise hvordan mange liv kan endre retning som konsekvens av en enkelt hendelse.
Av og til kommer døden plutselig, og som lesere og seere blir vi overrasket, og kanskje litt irriterte. Det skjedde meg for eksempel da jeg så avslutningen av forrige Downton Abbey-episode, hvor Matthew ble liggende blødende igjen etter en bilulykke etter akkurat å ha blitt far for første gang. Men allikevel, i en av scenene rett før, der han sitter sammen med Mary og barnet, fikk jeg en litt uggen følelse og tenkte langt bak i hjernen at dette ser nesten ut som en avskjedsscene. Jeg vet ikke om han reddes av manusforfatterne, men den dramatiske overlessingen irriterte meg.
Av og til er døden i fortellingen ventet, og jeg blir berørt og følelsesmessig engasjert. Og av og til skjønner man at noe kommer til å skje, men man skjønner ikke helt hva. Dette er for meg ofte det mest interessevekkende fortellergrepet. Og gir meg positive overraskelser. Ikke fordi jeg liker at noen dør, men fordi jeg kan zoome bakover i teksten eller filmen og finne holdepunkter som blir synlige først etter at noe har skjedd senere.
Av og til når jeg leser en bok og det plutselig kommer et vendepunkt jeg ikke har forutsett, sier jeg oppgitt til meg selv, herregud, det der burde du jo ha sett komme, det burde jo ikke være noen overraskelse! Og så sitter jeg og kjenner meg litt smådum og oppgitt, akkurat som når man har lest en dårlig krim og føler seg som en looser fordi man virkelig ikke har skjønt hvem som var morderen før det røpes i bibliotekscenen, og når man tenker etter var det ganske opplagt allerede fra kapittel 2.
En slik opplevelse hadde jeg her en kveld da jeg begynte å nærme meg de siste femti sidene av Per Pettersons magisk gode roman fra sist høst Jeg nekter. Romanen handler om Jim og Tommy, to menn i femtiårene som var bestevenner helt fram til en hendelse når de er 18 år får dem til å gli fra hverandre. Hendelsen leder Jim inn i en depresjon og han prøver å ta sitt eget liv ved henging, men blir reddet i siste sekund. Han klarer seg bra inntil han et år før vi møter ham rammes av panikkangst og blir sykemeldt. Vi følger ham den siste dagen av sykemeldingsperioden, han får beskjed om at han ikke får flere penger. Samme dag treffer han og Tommy hverandre kort igjen for første gang på 35 år, og romanen trekker opp fortid og nåtid i en perfekt komposisjon.
Men altså tilbake til Jim. De siste kapitlene har overskriften Siste natten. Nei! Tenker jeg høyt, kjære Per, ikke la det skje noe ille her nå, jeg vil at det skal gå bra med dem, Jim og Tommy er vennene mine! Jeg har vel egentlig gjennom lesningen tenkt at de vil møtes, at det vil skje en forsoning, selv om det er en mørk bakgrunnshistorie som trekkes opp. For de er ikke langt fra hverandre rent fysisk, og kanskje vil tilfeldighetene at de møtes igjen før boken slutter. Jeg får lyst til å lese siste side, men klarer å holde meg. Men så går Jim inn på en bensinstasjon og kjøper Cola. Og så sier han noe slikt som at ” Jeg kommer jo allikevel aldri tilbake til denne bensinstasjonen.” Nei nei nei tenker jeg igjen, noen må redde Jim! Jeg har ikke lest slutten ennå, men da jeg forlot ham i går kveld, lå han og så i taket og konkluderte med at det ikke ville holde å feste en krok der.
Jeg vet ikke hvordan det går, det er fremdeles noen sider igjen. Dette er knallgodt gjort, fordi jeg blir holdt i uvisse og fortellingen har fremdeles mange åpninger.
Slik er det ofte også i for eksempel sykehusserier. Og det er her jeg simpelthen er nødt til å oute meg som en avhengig fan av Grey’s Anatomy. I denne ukens episode slåss Meredith og Christina for hver sin pasient, den ene er hardt skadet i en sykkelulykke, den andre har en livstruende hjertelidelse som må fikses gjennom to kompliserte operasjoner. De er i hver sin by, og holder telefonkontakt, oppdaterer hverandre, støtter hverandre og oppmuntrer hverandre. Begge er engasjert til det ytterste i pasientene sine og setter alle andre hensyn til side. Hele episoden tenker jeg: En av pasientene kommer til å dø, men hvem? Jeg tenkte at poenget ville bli brukt til å vise hvordan legene våre ville reagere på tapet av pasienten. For det som er så godt i denne serien, er at alle hendelsene henger sammen, det finnes ingen tilfeldigheter, ingen morsomme påfunn, ingen enkelthendelser som ikke passer inn i den store fortellingen. Samtidig som Christinas mål er å redde hjertepasienten sin, er bi-prosjektet hennes å forhindre at «dinosaurkollegaen » Dr. Thomas får sparken. Etter flere scener med glitrende samspill mellom Christina og Dr. Thomas får jeg en fornemmelse av at det kanskje er han som skal dø. Og jeg får rett. Pasientene overlever. Dødsfallet til kollegaen sender Christina rett hjem til Seattle og til Merediths dør. Det er klart hun måtte hjem til Meredith. Men hun måtte lære noe først. Noe om seg selv.
«Alle dør,» sier hun, før episoden avsluttes. Og jeg tenker: Og så elegant kan det gjøres! Filmes. Skrives.