Jeg finner meg ofte overveldet av tekst, fortelling og stemning. Det er i sånne tilfeller jeg sliter med å finne egne ord for å formidle opplevelsen. Det holder ikke å si at boken jeg har lest er god, eller å ty til klisjeer av typen ”fantastisk”, ”nydelig” og ”fin”. Kanskje mest av alt fordi det jeg har lest kan ha vært både rystende og smertefullt. Men hvordan skal jeg få noen til å lese en bok på den måten? Hvordan fortelle at noe som er ubehagelig å gå inn i, er vel verdt innsatsen?
Les denne – den vil gjøre deg nummen av oppgitthet og sette deg ut i dagevis!
Andre ganger er det stillstand og lavmælt handling som er utfordringen. Hvordan uttrykker jeg entusiasme over en bok som egentlig ikke handler om noe spesielt – og samtidig handler om alt. Slik hadde jeg det da jeg leste James Salters Alt som er – en bok jeg fikk i gave, og som deretter ble liggende. Det var helt tilfeldig at jeg så plukket den opp, åpnet den og begynte å lese. Men da jeg vel hadde begynt, var det en leseropplevelse av de sjeldne. Jeg befant meg i tåkehavet i Stillehavet et sted, helt på slutten av andre verdenskrig, for så å få historiene til en rekke av personene om bord på skipet – alt i en akse rundt hovedpersonen Philip Bowman. Og slik fortsetter det. Vi følger Philip Bowman og møter menneskene han møter på sin vei gjennom voksenlivet. Førti år av et liv, i en stil som kan ligne på Stoner av John Williams – også den en roman jeg elsket, men strevde med å fortelle hvorfor.
Jeg tilbrakte en virkelig god uke sammen med James Salter, og lot meg også fascinere av at Alt som er ble utgitt da forfatteren var 87 år gammel. En punktum for et langt skriveliv, og litt av en finale. Jeg ser for meg at han har skrevet på denne boken i løpet av et langt liv, og endelig samler alle trådene og leverer det fra seg. Han har skrevet et liv og levert det fra seg, før han bokstavelig talt trakk sitt siste sukk.
James Salter døde i 2015.
Men jeg strever med å formidle hva denne boken er. Kan jeg si at boken er mesterlig skrevet (og oversatt), at fortellerstilen er elegant og at den gir meg følelsen av å holde historie mellom hendene, og at den gjorde meg nysgjerrig på det menneskelige sinn? Holder det? Kan jeg si noe om hvor til dels usympatisk jeg finner hovedpersonen, men at jeg likevel ikke kan unngå å like ham?
Hvor mange ganger kan jeg som formidler si det samme uten at det mister sin effekt?
Jeg ønsker at de som leser skal lese gode bøker – jeg brenner for dette – men utfordres stadig vekk av det.
På den mer smertefulle siden har jeg i disse dager lest romanen Vi som hadde en familie av Bill Clegg. En roman som tar utgangspunkt i en nesten utenkelig tragedie. Å miste våre nære og kjære er sannsynligvis det verste vi kan tenkes å utsettes for, og det er denne tanken som blir med meg som leser hele veien gjennom denne romanen. Hva hadde jeg gjort hvis jeg hadde mistet de som står meg nærmest – hvordan hadde jeg klart å fortsette å leve?
Når det er utgangspunktet for denne virkelig gode romanen, hvordan skal jeg da formidle verdien av leseropplevelsen. At det er vondt, og likevel gjør så uendelig godt. Jeg kan nevne fortellerstilen – som i likhet med Salter lar en rekke stemmer slippe til med sin fortelling. At boken kan leses som et mysterium, hvor du må ha alle pusselbiter på plass før du finner en slags lettelse til slutt. Jeg kan fortelle at dette var en roman jeg leste i et strekk, og at jeg følte meg litt rikere og mer takknemlig etter at jeg hadde lest den ferdig.
Og det er slik det ofte er. At jeg i frustrasjon leter etter ord for å beskrive forfatternes ord, setninger som skal si noe om en fortelling. Og jeg får mest av alt lyst til å rope MEN LES DA!, selv om jeg innser at det ikke er slik jeg best når frem.
Det er også i disse situasjonene jeg åpner meg opp for hva litteratur er for meg.
Jeg kan sette stor pris på god underholdning og virkelighetsflukt. Men aller mest setter jeg pris på at det jeg leser gjør noe med meg, setter meg på nye tanker og utfordrer meg. For det er muligvis motstanden som har endt opp med å gjøre meg til et lesende menneske, tross alt.
Og i disse tankene, i denne frustrerende prosessen med å undre meg, finner jeg plutselig at jeg likevel har funnet ordene for ordene og setningene som formidler fortellingene, og kan bare håpe at det er inspirerende for andre lesere der ute.
LES GODT!
Denne teksten har også vært på trykk i magasinet 55pluss #1, juni 2016.
Innlegget Å mangle ord for å beskrive ord dukket først opp på Forlagsliv.