«Biestrid i New York» var overskriften til en tosiders reportasje i Dagens Næringsliv den 17. august 2012. Og så fulgte ingressen: «Trøbbel: To år etter at New York åpnet for birøkt på hustakene, plages byen av overetablering, birøkterkrangler og husløse bisvermer.»
Bienes boligmangel var prekær. New York var overbifolket. Dette syntes jeg var for galt, og ville gjøre noe med det. Dermed ble jeg kjent med Max, en liten gutt i sin beste alder. Han bare dukket opp i hodet mitt, og var akkurat den rette for oppgaven som ventet.
Max bor sammen med pappaen sin i 20. etasje på Waldorf Astoria, New Yorks fineste hotell. Her får Max seks bikuber. Pappaen er sjefkokk på hotellet, men jobben henger i en tynn tråd. Hotelldirektøren synes han lager så kjedelig mat, og ber pappa skjerpe seg dramatisk. Ellers får han sparken.
Det er da Max får denne honningsøte idéen som blir både bedre og verre enn noen kunne ha forestilt seg. Alt dette kan du lese om i Biene i New York, skrevet av meg, Lena Lindahl, og vakkert illustrert av Endre Skandfer.
Når jeg skriver bøker, så liker jeg at de har noe med virkeligheten å gjøre. Men virkeligheten kan av og til trenge noen dytter, man må åpne opp for moroa ellers når den ikke alltid frem. Derfor blander jeg virkeligheten med fantasien. Selv om det skjer de utroligste ting med Max og biene på Waldorf Astoria, så blir det ikke vanskelig å tro på det når omgivelsene er riktige og andre fakta henger på greip.
Endre Skandfer har blant annet ved hjelp av Google Earth og hotellets hjemmesider konstruert et troverdig miljø, både inne på hotellet og utenfor. Har du noen gang vært på Waldorf Astoria eller i New York, vil du sannsynligvis kjenne deg igjen. Jeg tror til og med du vil merke suget i magen når du ser hotellet fra ett nattlig fugle… nei, selvfølgelig biperspektiv.
Pappaen heter Chef Gastrolon. I virkeligheten heter hotellets sjefkokk David Garcelon, og ja, utseendet ligner såpass mye på bokas kokk at det ikke er helt tilfeldig. David Garcelon har også seks bikuber i 20. etasje. Den som sjekker restaurantmenyen hans, vil se at han bruker honning i enkelte av rettene sine. Den honningen er selvfølgelig svært kortreist, nemlig fra takterrassen.
For å kunne skrive riktig om bier, har jeg snakket med birøktere i blant annet Norges birøkterlag og Honningsentralen om hvordan bier lever, og hva det vil si å være birøkter. En biolog ved Norsk institutt for naturforskning beskrev for meg hvordan blomster trenger bier for å lage frø, og at pollen er blomstens sædceller. Jeg har lest om bier og blomster, og besøkt bikuber med disse fantastiske skapningene som vi mennesker er så avhengige av. Direkte eller indirekte pollinerer de opp mot 30 prosent av maten vi spiser.
Jeg har undersøkt hvilke blomster bier liker, og hvilke muligheter de har i området rundt hotell Waldorf Astoria. Faktisk fikk jeg hjelp fra selveste hagedirektøren i Central Park. Hun fortalte at biene i parken særlig er glade i de 375 amerikanske lindetrærne som blomstrer sent i juni og tidlig i august. De kaller dem honningtrær, for biene produserer en honning av blomstene som er så lys og smakfull. Dessuten planter gartnerne ut villblomster spesielt for biene og andre pollinerende insekter.
De hjelpsomme birøkterne kunne også fortelle hvor kjapt biene greier å produsere honning, og når Max kunne høste den. Hvor mange flyturer måtte biene egentlig ta for å lage en kilo honning? 60 000! Wow! Dessuten: hvor langt kunne biene fly for å samle nektar? Står Metropolitan Opera i passe avstand i forhold til 20. etasje på Waldorf Astoria? Ja? Men da er det jo bare for Max å holde seg til planen og la det stå til!
Om dette høres veldig komplisert ut, så er det det absolutt det. Bier er komplekse. Men for å kunne skrive enkelt og lettfattelig om temaet for barn, er det helt nødvendig å tilegne seg kunnskap. Det er krevende å skrive for barn. Jeg trenger overblikket for å kunne velge ut hva jeg vil servere mellom permene. Dette betyr ikke at historien i «Biene i New York» handler om tekniske utredninger vedrørende birøkting og bilivets biologiske mangfold. Vår historie handler om å tenke stort selv om man er liten.
Og ja, byhonning skal visst være ekstra mineralrik og god, særlig fordi byblomstene ikke utsettes for sprøyting i særlig grad. Dessuten er det biologiske mangfoldet i storbyer svært variert, biene sanker nektar fra mange ulike blomsterarter. Kjennere mener man kan smake forskjell på honning fra de ulike bydelene.
Sjefkokk David Garcelons favorittrett med honning er hotellets hjemmelagde iskrem fordi «du kan virkelig smake honningen», sier han, og bedyrer at honningen er det eneste søtningsmiddelet i den. Juli er den nasjonale iskremmåneden, så da lager de bøttevis av honningiskrem på Waldorf Astoria. «Biene våre beiter i en radius på opp til 3 miles (4,8 km) til steder som Central Park. Derfor smaker honningen forskjellig hver eneste gang den høstes.»
Sier David Garcelon. Eller var det chef Gastrolon, pappaen til Max? Og får han beholde jobben sin på New Yorks flotteste hotell? Hva slags honningsøt idé er det Max får? Sist, men ikke minst: greier de å redde biene i New York?
Vel, det er bare en måte å finne ut av det på. Er det ikke?
Smakebit fra boka:
Innlegget Lena Lindahl: Om Biene i New York dukket først opp på Forlagsliv.