OPPVEKSTEN. JEG TENKER MYE PÅ DEN. Når den slutter, hva den gjør med folk, hvem som former den. Hva er det jeg husker fra min egen oppvekst, og hva av det jeg husker er reelt? Den røde votten som dukket opp igjen etter at snøen smeltet i mars det året jeg fylte fire. Var den egentlig rød? Var jeg egentlig fire, eller var jeg åtte? Er det bare noe noen har fortalt meg? Den grønne bilen som ikke hadde sikkerhetsbelte engang, flengen i stoffet over isoporen i barnesetet som jeg satt i. Men vent, hadde den sikkerhetsbelte, likevel? For får jeg ikke fornemmelsen av å være klemt fast under det trange beltet, når jeg tenker på den grønne bilen til faren min? De solvarme madrassene i hagen til besteforeldrene mine, lukten av fuktig gress under dem. Følelsen av saltvann i halsen etter timene på stranda om sommeren. Snøen i nakken og synet av en storebror som løper unna en vinter. Eller løp han unna? Stod han ikke bare der og skubbet meg vennlig i skulderen etterpå?
Tenker på datteren min
Oppveksten min er full av sånne minner. Uklare fragmenter, sannheter og rene løgner om hverandre. Opplevelser jeg ikke er sikker på om er mine, eller andres, og om jeg bare har adoptert dem i fantasien. Ingenting håndfast. En flytende saus av vaghet.
Og så tenker jeg på datteren min. Hun har nettopp fylt ti, og er i full sving med sin egen oppvekst. Hun har alt rukket å få minner lik mine, flytende, vikende, men skal fremdeles oppleve mye som skal feste seg til den voksende huden, gro i de gradvis tyknende knoklene. Noen skal feste seg som insekter, alltid krypende i margen, andre som myke kyss i nakken. Noen av dem vil for alltid være knyttet til feil faren hennes og jeg ikke en gang vet at vi gjør, andre igjen til en visshet om at hun er elsket, og derfor fortjener sin plass i verden. Men samme hvor mye han og jeg påtar oss æren, er vi tross alt bare to av veldig mange voksne som daglig går i bresjen for henne og bidrar til at oppveksten hennes skal være god.
Alle de andre voksne
For det er dette jeg tenker mest på, når jeg tenker på oppvekst. Drit i de tåkelagte minnene. Drit i om det jeg husker er sant eller ikke. En gang i blant treffer jeg på de voksne. De er fremdeles de voksne. Smånervøst hilser jeg på dem, og blir åtte år igjen, og får lyst til å vise dem hva jeg kan, eller søtten, og slår blikket skamfullt ned i et par sekunder, med vissheten om at de kjenner meg alt for godt. Det er dem som var rundt meg i oppveksten. Det er mamma og pappa, først og fremst. Og jeg kunne ha skrevet en bok om deres betydning i mitt liv (hører dere, mor og far?). Men, det er ikke dem jeg tenker på, når jeg tenker på de voksne. Det er alle de andre. Det er foreldrene til vennene mine. Det er onklene og tantene mine. Besteforeldrene. Lærerne. Fotballtrenerne. Sikkerhetsnettet som, totalt usynlig for meg før jeg ble forelder selv, upåtrengende passet på at veien frem til selvstendighet var god å gå på.
Mødrene og fedrene
Det er mora til Anders, som lagde verdens beste boller med farget melis, og adjektivhistorier i barnebursdagene, som mest sannsynlig var med på å vekke min interesse for ord. Faren som var oppmann på fotballaget i alle år, som stilte opp med drikkeflasker fulle av iskaldt vann, baller i oransje nett, med pipa i munnviken og en klapp på skuldra uansett om vi vant eller tapte. Det er mora til Kaia og Karoline, som drev 4-H klubben gjennom skogene, over havet, inne i det peisvarme menighetshuset, gjennom teltturene og leirene, uten å vise tegn til tretthet. Mora og faren til Pernille, som lot meg være en del av familien i den lille hytta uten elektrisitet. Kortspillene de forgjeves forsøkte å få meg til å sette pris på, kanoen som veltet og sank midt ute på det lille vannet. Julegrøten de serverte i låven, og de tålmodige hendene i manen på hesten vi fikk lov til å sitte oppå. Det er faren til Stian, som vrengte bukkeskinn på oss ungene til vi var så store at vi kjørte ansiktene ned i grusen, og som deretter gikk over til å løfte oss etter ørene. Og mora hans, som stod bak og passet på at vi tross alt hadde det bra. Det er mora til Hege, som jobbet på Baker’n, og som nettopp fordi hun var mora til venninna mi, ga meg de bagettene som de skulle kaste fordi de ikke hadde fått solgt dem i løpet av dagen. Sannsynligvis er det en av årsakene til at jeg var en lubben trettenåring. Det er faren til Anette, som klarte å knekke nøtter bare ved å sette seg på dem, og vrikke med rumpa på en bestemt måte. Mora hennes, som ikke ble sint selv om en av oss knuste et arvestykke av en krystallbolle i forsøk på et breakdance-triks på stuegulvet. Det er faren til Thorbjørn, som tok oss med i skogen for å sage trær, og frakte dem tilbake til gården med hest og vogn. Tante Marit, som stupte fra det høyeste fjellet på badeplassen, som holdt meg fast i klemmer harde som vedkubber. Som fremdeles gir meg sånne klemmer. Det er Solveig i butikken til mormor, som lot meg sove på gulvet ved radiatoren, som vennlig tråkket over meg, og vekket meg med en hånd på ryggen når det var på tide å stenge. Og det er mormor, som lærte meg å svømme, som lærte meg at for å få til noe av verdi her i livet, må du jobbe som faen og lære kunsten å være tålmodig. Faren til Tomas, som var trener for fotballaget vårt, som ga oss alle muligheten til å skinne på banen, med eller uten talent. Mora til Lotte som smilte så varmt, og som alltid sa at det var fint å se oss. Det er mora til Simen, som bannet som et uvær, men strøk oss alle over kjakene, kanskje uvitende om at det var akkurat det vi trengte. Det er gymlærern vår, Kjersti, som lot meg passe ungene sine, og som inviterte meg inn til pizza og gullrekka på fredagskveldene. Bestemor og bestefar, som slukna foran tv’n klokka seks, som pleide å servere nystekte boller og tam brus ved spisestuebordet. Nabokona, Lilly, som hadde en undulat som het Koko, og som hadde åpen kjøkkendør og lot meg få grave i blomsterbedene om våren. Turid som alltid hadde noe godteri på lur, og mannen hennes, som jeg bare kalte Kong Harald, og som var en jævel til å svømme. Onkel Lars som tok meg med på fisketur etter fisketur, og tante Jorun, som takket vennlig for de vanvittig stygge leirfigurene jeg ga henne den første jula vi feiret sammen.
Og dette er bare noen av dem.
Tar av meg hatten
Oppveksten. Jeg har det fremdeles ikke klart for meg, når den slutter, hva den har gjort med meg, hva den fremdeles gjør med meg. Men jeg vet noe om hvem som har vært med på å forme den. Alle de voksne som stilte opp, som så meg, som så oss alle, som passet på at vi hadde det bra, som tok oss til siden og fortalte oss noen sannhetens ord når de så at vi trengte det. De som møtte opp på dugnadene, som stelte i stand 17.maifeiringene, basarene, juletrefestene. Nå forstår jeg at det faktisk krever en del logistikk og velvilje for å få til noe sånt.
Og jeg tenker jeg igjen på datteren min. På alle de voksne som står rundt henne. Det er mødrene og fedrene til vennene hennes. De nydelige ungjentene som lærer henne å utvikle ferdigheter i det hun liker best her i livet, å danse. Tanta hennes som har tatt henne til seg som sin egen, og som sørger for at hun får ta sin del i oppveksten til den helt ferske sønnen sin. Mine foreldre som lærer henne verdien av tålmodighet, og å jobbe som faen for å få til noe av verdi her i livet. Bestemoren hennes, min svigermor, som tålmodig lar henne få være med på å lage mat, som lar henne sitte på fanget og ordne håret hennes i timevis. Tante Marit som gir henne klemmer harde som vedkubber, onkel Lars som tar henne med på fisketur. Min mormor som er så stolt, så stolt av å være oldemor. Det er lærerne hennes, som ser henne i mengden av unger, og som viser henne at hun er et verdifullt menneske. Det er alle de voksne, som upåtrengende passer på at veien frem til selvstendighet er god å gå.
Jeg tar av meg hatten for dere. Jeg hadde ikke greid meg uten.
Innlegget En hyllest til de voksne dukket først opp på Forlagsliv.