JEG HAR AKKURAT avsluttet en reise gjennom det sørøstlige Europa, fra Bucuresti til Beograd, Budapest, Bratislava og Wien. Jeg reiste dagen etter Brexit og overalt hvor jeg kom har britenes utmarsj fra Europa vært det stående samtaleemne. For nesten alle har spørsmålet fått en dimensjon langt ut over the nittygritty av tap og vinning.
Folkeavstemningen 23. juni ble et politisk jordskjelv. Uroen rundt den europeiske gjeldskrisen er skrudd mange hakk opp. Nasjonalismen hadde løftet seg ut av historiens skygger og tatt illevarslende skritt inn i morgendagens landskap; nå ble problemet momentant mer synlig. Ekkoet fra 1930-årenes Europa er en disharmonisk akkord under debattene.
Mens den politiske oppvasken gikk sin gang i London, minnet de andre EU-landenes ledere hverandre intenst om unionens opphav og hensikt. Bakgrunnen er den grusomste perioden i kontinentets historie, og målet har vært entydig fra første dag: ved å samle Europas nasjoner i et forpliktende skjebnefellesskap skal en hver spire til konflikt rykkes opp med roten. Første mål var å legge rustningsindustrien under felles ledelse. Neste skritt var å sikre en balansert sosial utvikling.
Det gikk i grove trekk som det skulle. Enkelt var det ikke, men det overnasjonale samarbeidet vaklet seg frem gjennom et landskap fylt av uante nasjonale snublesteiner, og det gikk i riktig retning – inntil gjeldskrisen traff som et kanonskudd i 2010 og avslørte at verken teoriene, målene eller midlene holdt vannet ute når det virkelig gjaldt. Prosjektet sto plutselig i fare for å synke, og folkets tillit til det bestående ble svekket så det monner.
MISTILLITEN HAR blomstret. Holdninger har endret seg. Overalt der jeg reiste nordvestover i Europa har nasjonalismen tatt spenntak i nedgangstidene.
I Beograd har regjeringen fått fornyet mandat fra velgerne til å fortsette tilnærmingen til EU med medlemskap som mål. Men samtidig har den ultra-nasjonalistiske fløyen partiet styrket sin posisjon betraktelig. Den motarbeider med nebb og klør at Serbia skal inngå i det vestlige samarbeidet. I stedet gjør den alt for å styrke båndene til Russland, noe Vladimir Putin utnytter for alt det er verdt. Det politiske Serbia ser altså ut til å være splittet mellom to helt uforenlige visjoner.
I Kroatia har Patriotisk Koalisjon sittet med regjeringsmakten i et drøyt halvår. Det er en nasjonalistisk, EU-fiendtlig bevegelse, som kritikere hevder har med seg farlig tankegods fra Ustasha-bevegelsen, partiet som var alliert med Hitler under 2. Verdenskrig og sto for deportasjon av 10.000-vis av jøder og sigøynere til nazistenes utryddelsesleirer. Pressefriheten er innskrenket (noen sier den er utryddet), den økonomiske veksten synker, arbeidsledigheten stiger. Per i dag er den oppe i 17.5 prosent, og uroen øker.
Budapest er en av Europas vakreste hovedsteder. Buda ruver mot horisonten på den ene siden av Donau, Pest hviler med det storslagne parlamentet på den andre. Her sitter Viktor Orbans regjering med nær sagt all makt. Partiet Fidesz fikk to tredjedeler av plassene i parlamentet ved valget for seks år siden, og Orban brukte makten til å endre grunnloven. Valglovene ble endret for å holde opposisjonen på avstand, rettsapparatets uavhengighet ble redusert og pressens frihet utfordret. Orban har kalt forsøkene på å fordele ansvaret for flyktningproblemene mellom de forskjellige EU-landene for ”idiotiske”. Hans mange kritikere mener han har avviklet demokratiet som styringsform.
På samme måte styrker ytterliggående krefter fotfestet over hele Unionen, i Frankrike, Polen, Nederland og etter hvert Tyskland. Vi snakker om bevegelser som vil rive ned det som med politisk flid og diplomatisk finesse, stahet og overbevisning, er blitt bygget opp etter 1945.
ALT DETTE TRUER det store europeiske prosjekt, og de andre EU-landene vil for enhver pris stoppe nedbrytingen. Derfor ber de regjeringen i London gjøre kort prosess og melde seg ut først som sist. De ser gode grunner til å hindre at EU skal bli hengende over uvisshetens avgrunn med alle de negative virkningene det kan få. Fremfor alt vil de unngå at det britiske eksemplet skal styrke utbryterne i andre medlemsland.
Spørsmålet blir om sjokket over Brexit kan være akkurat den vekker EU-lederne trengte for ta grep om en utvikling som åpenbart har gått av hengslene. Tonen i de politiske korridorene er i hvert fall betydelig skjerpet den siste uken. Overalt hører jeg en påfallende mer årvåken, alarmert oppmerksomhet om de destruktive kreftene – pluss noe som minner om ren angst for at de skal få enda mer næring.
Innlegget Brexit kan drive EU ut av selvtilfredsheten dukket først opp på Forlagsliv.