Hvor henter du inspirasjonen fra? Det må vel være et av de mest fryktede spørsmålene en forfatter kan få. Sitter jeg i lotusstilling på et svaberg i solnedgangen omringet av aromaterapilys mens jeg skribler ned gullkorn med gåsefjærpenn? Nei. Jeg prøver å huske hva min indre tenåring likte å lese. Hør for deg litt harpemusikk her for å bringe oss tilbake til åtti-nittitallet
:
Bøker som endte midt i en setning for at leseren skulle tenke ut slutten selv, døde venner og slektninger, «pappas nye kjæreste» – en 70-tallssky av traurighet hang over ungdomsbokhyllene langt inn i nittitallet. Men det fantes lysglimt. En bok hadde et mystisk opptak – på kassettspiller, selvsagt – hundre år gamle kjærlighetsbrev, en forsvunnet egyptisk statue og merkelige planter som reagerte på følelser. Boken var Maria Gripes Tordivelen flyr i skumringen. Hørespillversjonen har senere blitt kåret til tidenes beste radioteater, og det var nok flere enn jeg som satt klistret foran radioen hver lørdag.
Kaldt nedover Ryggen var en annen bok jeg leste om og om igjen. Samlingen av spøkelseshistorier var satt sammen av André Bjerke, og til tross for de makabre 70-talls illustrasjonene (som forøvrig kan traumatisere hvem som helst, se bilde), var fortellingene av den klassike, gotiske Edgar Allen Poe-aktige typen. Men Spøkelset fra Canterville skilte seg ut. I motsetning til resten av boken som er rene mareritt-leksikonet (på en bra måte!), så er denne historien av Oscar Wilde faktisk morsom. En rik amerikansk familie flytter inn i et engelsk herskapshus. Problemet er bare at huset er hjemsøkt, men gjenferdet er den som skal bli mest frustrert. All skrangling med kjettingene ignoreres og blodflekkene gnikkes effektivt vekk med flekkfjerner. Emma, hovedpersonen i den nye boken min, Hvileløs, har litt av den samme pragmatiske holdningen når hun prøver å hjelpe gjenferdet Alex, og kunne sikkert ha skrevet en håndbok i ”hvordan å leve med gjenferd” etterpå.
Clik here to view.
I engelsk-hyllene på skolebiblioteket fant jeg ”Something Wicked This Way Comes”. Boka av Ray Bradbury, som handlet om et omreisende tivoli fra helvete, ble den første engelske boken jeg leste og ga meg smaken på horrorsjangeren (i tillegg til karusell-fobi).
Neste naturlige trinn på horror-stigen var Stephen King. Bøkene hans er ofte basert på et stort ”What if?”-spørsmål. Hva om du kunne se inn i fremtiden, hva om du ble innesnødd på et hotell gjennommarinert av ondskap, hva om Kennedy overlevde, også videre. Mitt ”hva om”-øyeblikk kom da jeg tenkte; Hva om en av alle dem man går forbi på gaten hver eneste dag er gjenferd? Hvordan ville det se ut? Hvordan ville jeg reagert? Jeg bestemte meg for å spinne videre på idéen, og dermed kom gjenferdet Alex til verden, sammen med Emma – den eneste som kan se ham og hjelpe ham med finne ut hvem han er.
Jeg var nylig på et arrangement med Tor Åge Bringsværd, som sammen med Jon Bing introduserte flere enn jeg til science fiction og fantasy i oppveksten. Han ble intervjuet om skriveprosessen og sa noe som rørte meg; noen forfattere begrenser seg ikke til naturlovene. De søker etter noe mer.
Å ha nysgjerrigheten til å utforske det som ligger utenfor det vanlige, grå og hverdagslige – det er hva jeg lærte av å lese disse mer eller mindre makabre bøkene. Jeg håper jeg kan spre den samme nysgjerrigheten i mine egne bøker.
HER ER BOKA: Hvileløs av Tina Trovik
Innlegget Tina Trovik: Om Hvileløs dukket først opp på Forlagsliv.