Vi har bedt krimblogger Asbjørn Slettemark, om å ta en liten prat med Karin Fossum om hennes nyeste krim Hviskeren.
Les VGs anmeldelse av Hviskeren og kjøp boken her
Hør intervju med Karin Fossum i podcasten Bokpod
Nok en gang har Karin Fossum skrevet gåsehudfremkallende om mor, barn, familie og alt som kan skje i samfunnets tetteste organisme. I Hviskeren møter vi ensomme Ragna Riegel, som jobber på Europris og bor i barndomshjemmet i Kirkelina. Bak den hviskende stemmen, som ble ødelagt etter en rutineoperasjon som gikk galt, hviler en menneskeskjebne Konrad Sejer må grave dypt i.
Ragna Riegel er introvert, tankefull, lunt morsom, og med denne overraskende hviskingen. Hvor fant du henne?
– Fra 1973 til 1975 jobbet jeg på en institusjon i Bærum. Sjefen vår hadde ingen stemme, og avdelingen vi var på hadde et høyt støynivå. Jeg tenkte umiddelbart at dette kan da umulig gå godt! Men det gjorde det. Allerede etter et par dager tenkte jeg ikke mer over at hun hvisket. Men selvsagt måtte vi stå ansikt til ansikt og ha blikkontakt. Hun mistet heller ikke på noen måte sin autoritet som sjef, og det imponerte meg. Hvordan hun hadde mistet stemmen, det snakket hun aldri om, men hun hadde et stygt arr tvers over halsen. Vi ansatte gikk heller ikke omkring og spekulerte, vi godtok henne uten å dvele ved hennes handikap, og hun var en populær sjef. Inspirert av henne skrev jeg fortellingen om Ragna.
Relasjonen mellom foreldre og barn er sentralt i bøkene dine, hvorfor fokuserer du på dette i din psykologiske krim?
– Mange krimforfattere presenterer den forskrudde seriemorderen som menneskets verste mareritt. Det er imidlertid ikke mitt verste mareritt. Sjansen for at jeg skal støte på en, er vel lik null, så når jeg treffer ham i litteraturen, blir jeg ganske enkelt ikke særlig redd. Min største frykt er selvfølgelig at noe skal skje med barna mine, og det skjer ofte ting med barn. Det er innen familien den store dramatikken ligger. Jeg streker aldri opp store scenarioer, jeg liker det smått og tett.
I boken sier Sejer at det verste med jobben er «Småungene. Når det ikke er noe igjen av dem etter de voksnes herjinger». Er dette også den viktigste drivkraften til Sejer, å forsvare de forsvarsløse?
– Ansatte i politiet har ofte både barn og barnebarn selv. De berøres selvfølgelig hardt når noe skjer med småungene. Og så er det også noe med riktig gamle mennesker, at de alltid vil være et lett bytte. Det er nå engang forskjell på drap, selv om vi ikke liker å tenke sånn. Noen fremstår som ekstra brutale. To sterke, jevnbyrdige menn i fullt angrep på hverandre, der den ene til slutt bukker under, vil aldri kunne gjøre inntrykk på samme måte.
Konrad Sejer har vært med deg lenge, og i Hviskeren filosoferer han om livet etter døden. Hvor mange bøker har han igjen?
– Det vet jeg absolutt ikke. Men jeg skriver om Sejer så lenge jeg føler meg oppriktig engasjert i forbrytelsen, og menneskenes skjørhet. Om hvor lett vi veltes ut av det trygge og forutsigbare. Hvor kort distansen kan være fra fred til angrep.
Innlegget Dette er krimdronning Karin Fossums største frykt dukket først opp på Forlagsliv.