Gardsøl er en bok om øl, men det er også en slags detektivfortelling. Som alle gode historier begynner den med en liten detalj, som senere viser seg å være første ledetråd til noe stort og hittil uant. I dette tilfellet var ledetråden en colaflaske i plast som inneholdt en grumsete brun væske.
Flasken kom fra noen venner, som hadde besøkt en gård i Stjørdalen, der ølet var blitt brygget. Da jeg åpnet flasken hadde jeg vært ivrig ølentusiast i omtrent 10 år. Jeg hadde reist rundt i hele verden som en slags oppdagelsesreisende i smak, for å prøve ut hva slags øl folk hadde i USA, Storbritannia, Russland, Japan, Kina, Tyskland og Belgia.
Selv om jeg hadde reist mye og smakt mye var jeg ikke forberedt på dette ølet. Det lignet ikke på noe jeg hadde smakt før, og jeg fikk en liten anelse om hva dette ølet faktisk var: en slags flytende dinosaur, en overlevning fra den tiden da alle norske gårder brygget sitt eget øl.
Generasjonsbrygging
For ølet i flasken hadde lite til felles med de ølene du kan kjøpe i butikken eller på polet. Bryggeren hadde ikke lest noen av de nye bøkene om hjemmebrygging av øl. Han hadde lært å brygge av sin tante, og hun igjen hadde lært av hans bestemor. Og maltet (kornet) ølet var brygget på hadde han ikke kjøpt, men laget selv etter århundrers gammel skikk i Stjørdalen.
Jeg ble helt besatt etter å finne ut hva slags øl dette var, og la ut på min mest eksotiske ølreise noensinne. Utrolig nok gikk den til bygde-Norge, det man kanskje skulle tro var det mest usannsynlige stedet i verden å finne uoppdagede ølhemmeligheter.
Det jeg oppdaget var at i bygde-Norge brygget folk etter urgamle metoder som fikk profesjonelle bryggere til å måpe. Hver region hadde sine egne smaker og sine egne bryggeteknikker. Etter moderne bryggeteori skulle mye av dette ølet vært udrikkelig. Men det var det ikke. De beste var fullt på høyde med det beste som har vært brygget kommersielt i Norge.
Urgamle gjærstammer
I gamle dager hadde alle gårder i Norge sin egen gjær, for den gangen var ikke gjær noe man kunne kjøpe. Nå oppdaget jeg til min forbløffelse at mange steder på Vestlandet levde disse urgamle gjærstammene, som kalles kveik, fortsatt. Ikke bare var de gamle, men de lager en smak på ølet som ingen utenlandsk gjær kan gjøre dem etter. Og dette har altså folk hatt i kjøleskap og frysere uten at noen har visst det. (Det er sant! Les boken hvis du ikke tror meg.)
Boken er en utforskning av det som er de virkelig norske ølene, som nesten ingen har visst om. Den oppdagelsesreisen ledet videre til enda en oppdagelse, tilbake til en tid da alle var pålagt å brygge, først ved lov, og siden av strenge sosiale regler. For øl var påkrevd til alle markeringer av noen betydning, enten det var jul, barnefødsel, hestekjøp, arveoppgjør, eller bryllup. Øl måtte man ha for å by gjester i tunet når de kom til gards. Ølet, viser det seg, var så sentralt i norsk bygdekultur at det nesten er umulig å forstå i dag.
Boken gir et lite glimt inn i en verden som i dag er nesten helt glemt, men ikke helt borte.
Innlegget Jakten på det norske ur-ølet dukket først opp på Forlagsliv.