I den sjette kriminalromanen om Mikael Brenne, havner advokaten i trøbbel når han må forsvare en voldsdømt forfatter. For den tidligere forsvarsadvokaten Tvedt startet forfatterkarrieren med det helt forståelige ønsket om å drepe en klient.
Eilefs Landhandleri lå mørkt og stengt. Døren til baren på Bristol lot seg ikke rikke. På Håndverkeren ryddet de opp etter et lukket selskap. Chris Tvedt (62) endte opp på Kaffistova. En filial av Vestlandet midt i Oslo sentrum, sterilt som kafeteriaen på en moderne gassferje. Menyen er på nynorsk, byr blant annet på «dampa laks med grønsaker og sandefjordsmør» eller «sjølvplukk frå varmedisken». Tvedt har takket nei til kaffe, har mest lyst på Coca Cola. Han havnet utpå i går, sier han, skulle egentlig holde seg i skinnet for å være frisk og opplagt. I stedet sitter han her – fyllesyk, men ved relativt godt mot.
Forfatteren er i disse dager aktuell med kriminalromanen «Den som forvolder en annens død». Der Kripos-etterforskeren Edvard Matre var gjenstand for hans tre foregående romaner, har Tvedt denne gangen vendt tilbake til forsvarsadvokaten Mikael Brenne. Tvedts forrige roman med Brenne som hovedkarakter, Dødens sirkel, sikret ham Riverton-prisen i 2010.
– Mikael Brenne har ligget på hyllen i noen år, men jeg har lenge visst at jeg skal ta ham frem igjen. Han har aldri vært pensjonert, jeg måtte bare skrive de Matre-bøkene først, forteller Tvedt.
– Jussen og meg var en god match, jeg likte blandingen av retorikk, språkglede og tolkningsvitenskapen som lå i bunnen for faget. Det er et logisk og strengt oppbygd fag, men det er språket som er redskapet, og sånn sett er det ikke fjernt fra å skrive krim.
Det onde åndsmenneske
I Den som forvolder en annens død, tar Brenne saken til den voldsdømte tidligere svartmetallmusikeren Josef Mardal, som i løpet av årene bak lås og slå har funnet ny suksess som forfatter. Mardal kommer på nytt i politiets søkelys, mistenkt for å ha tatt livet av sin litterære mentor. Kan Mardal – som har sonet sin straff og tilsynelatende gjenoppstått som et nytt og bedre menneske – ha gjort det han er beskyldt for?
– Det finnes eksempler fra virkeligheten på forbrytere som har skrevet bøker og senere blitt benådet. Norman Mailer støttet prøveløslatelsen til Jack Abbott, som kort tid etter løslatelsen gikk hen og drepte en mann. Den østerrikske nobelprisvinneren Elfriede Jelinek sto bak en kampanje for å få benådet en mann ved navn Johann Unterweger. Etter løslatelsen drepte han tolv kvinner. Jeg ville skrive ut fra den naive troen i kulturmiljøer at mennesker som skriver gode bøker, med intelligens og innsikt, også er gode mennesker, forteller Tvedt.
Brenne er også den av Tvedts kriminalhelter som er mest lik ham selv. Den tidligere forsvarsadvokaten skrev bøkene om Edvard Matre sammen med konen Elisabeth Gulbrandsen, men Brenne har han beholdt for seg selv.
– Mikael Brenne kommer åpenbart fra meg, han springer ut fra min egen hverdag, mine egne opplevelser, mine egne rettssaker. Vi har til og med kontor i samme gate og i samme bygg. Men Brenne er unektelig både tøffere og mer uredd enn meg – og så har han adskillig bedre drag på damene, forteller Tvedt med glimt i øyet.
Les også:
Kjempekritikk i Dagbladet til Chris Tvedts nye krim
Kjøp «Den som forvolder en annens død» her
Chicago-frykten
Tvedt vokste opp blant nyoppførte boligblokker på Landås i Bergen. Han var et fryktsomt barn, husker han, brukte mye tid og krefter på å unngå å få juling, kommer bare på én slåsskamp han var involvert i mot barneårene. Motstanderen het Anne. Tvedt tapte.
Barndommen utspilte seg i en tid preget av optimisme og fremtidstro. Landås var et sted hvor familier flyttet for å unngå kummerlige kår. For dem var en treroms på Landås som et paradis å regne sammenlignet med nedslitte bygårder i sentrum, uten både vannklosett og vaskemaskin. Likevel var Landås annerledes. Her gikk ingen i buekorps, i stedet rekte Tvedt og vennene gatelangs på kveldene, knuste gatelykter, forholdt seg til rivaliserende gjenger.
– Som med alle drabantbyer på den tiden, var det røffe forhold. Jeg hadde en kjæreste som bodde i den ene enden av Adolf Bergs vei, som på folkemunne bare ble kalt «Chicago». Jeg tenker av og til at det å skrive krimbøker er en måte å bearbeide alle de tingene man er redd for. Jeg har aldri noen sinne vært så redd for et sted som jeg var for «Chicago». Det var et strøk med masse sosialboliger og slaur, som hadde det som sin greie å banke alle de litt mer borgerlige ungene som var dumme nok til å rote seg inn på deres enemerker. Selv om jeg var dårlig til å slåss, var jeg grådig god til å sosialisere. Det var et talent som ble født av angsten. Evnen til å gli inn i miljøer og bli kompiser med folk ble velutviklet i drabantbyen, forteller Tvedt.
– Mikael Brenne kommer åpenbart fra meg, han springer ut fra min egen hverdag, mine egne opplevelser, mine egne rettssaker. Vi har til og med kontor i samme gate og i samme bygg. Men Brenne er unektelig både tøffere og mer uredd enn meg – og så har han adskillig bedre drag på damene.
De røde sokkene
Tvedts hotellfagutdannede far vokste opp i USA, tok hyre som sjømann og reiste hele veien til Norge for å hilse på besteforeldrene sine. Året var 1939, timingen var dårlig. Han reiste aldri tilbake til USA. Moren var hjemmeværende.
– Etter hvert har jeg skjønt hvorfor hun holdt seg hjemme. Det var en lenge begravd familiehemmelighet at min morfar var NS-medlem og ble landssvikdømt etter krigen. For min mor fikk det den konsekvensen at hun gikk ut av arbeidslivet, lukket døren etter seg og holdt en så lav profil som overhodet mulig. De var så forskjellige, foreldrene mine. Faren min var sosial og kom lett i kontakt med nye mennesker. Han hadde en hang til røde sokker, og hver gang de havnet i skittentøyskurven, forsvant de bare. Jeg vet at moren min kastet dem. Hun hatet dem. De røde sokkene illustrerer hvordan foreldrene mine var – moren min ville gjøre hva som helst for å slippe å bli lagt merke til, faren min ville skille seg ut, forteller Tvedt.
Sen debut
51 år gammel debuterte Tvedt som krimforfatter. Forfattergjerningen det foreløpig siste leddet i hans søken etter seg selv. Fire år ut i en seksårig arkitektutdanning i England, erkjente Tvedt at han aldri ville bli en dyktig arkitekt, og flyttet hjem. Deretter fulgte studier i sosialantropologi, psykologi og et påbegynt hovedfag i litteratur. Til sist begynte han på juss, godt voksen, allerede far. Det var litt mer sleng i Lånekassen den gangen.
– Jeg begynte å studere juss fordi jeg tenkte at det var noe jeg kunne tjene penger på. Jeg fullførte studiet på tre og et halvt år. Jeg var god til én ting, og det var å studere. Jussen og meg var en god match, jeg likte blandingen av retorikk, språkglede og tolkningsvitenskapen som lå i bunnen for faget. Det er et logisk og strengt oppbygd fag, men det er språket som er redskapet, og sånn sett er det ikke fjernt fra å skrive krim, sier Tvedt.
Som nyutdannet jurist jobbet Tvedt ett år som politiadvokat i Haugesund. God trening, men i følge ham selv helt utelukket som videre yrkesretning.
– Jeg vil gjerne at forbrytelser avsløres og forbrytere straffes, men det var noe med posisjonene. Den tiltalte i en straffesak er et ensomt og hjelpeløst menneske. De havner i kvernen. Som aktor har man hele politistyrken bak seg, etterforskningsressurser, jurister, man behersket spillet og arenaen, og tiltalte er lost in space. Jeg har et romantisk bilde av at det er kulere å være den ene personen som står på tiltaltes side. Jeg tror det havner om legning, og ikke om overbevisning – jeg følte meg mer komfortabel med å si til i alle fall meg selv at jeg var på den svakeste parts side, sier Tvedt.
Som forsvarsadvokat sto Tvedt side ved side sammen med mennesker tiltalt for vold, voldtekt, incest, narkotikaforbrytelser, «enda flere narkotikaforbrytelser, og alle de trøttsomme biltyveriene, naskingene og fylleslagsmålene». Om han ikke var en god menneskekjenner før juss-studiene, ble han som advokat i alle fall interessert i den menneskelige psyken.
– Jeg er nysgjerrig på mennesker, det er drivkraften man må ha som advokat. Hva er det som skjer inni dem, hva får dem til å tikke? Det er nærmest en skrekkblandet fryd å prøve å finne ut hva det er. Det er kanskje ikke en så edel nysgjerrighet, men den har alltid vært der, alltid drevet meg. En god advokat bør i det minste prøve å komme til bunns i det, men det triste faktumet er at det ikke alltid finnes et svar på hvorfor enkelte mennesker stikker ned tilfeldige mennesker på gaten med kniv. De som blir tiltalt for sånt, har ofte ikke en god forklaring på hvorfor det ble som det ble. Det er både utilfredsstillende, men også skremmende. Det er vanskelig å verge seg mot ting som er irrasjonelle og uten årsak. Folk er ikke rasjonelle – men det er krimlitteraturen, hvor kabalen alltid går opp, hvor det alltid finnes et svar, forteller Tvedt.
– Jeg ville skrive ut fra den naive troen i kulturmiljøer at mennesker som skriver gode bøker, med intelligens og innsikt, også er gode mennesker.
Kampen mot likegyldigheten
Tvedt praktiserte som forsvarsadvokat i nesten tjue år, før han mellom linjene i papirarbeidet begynte å ane konturene av sinnstilstanden han hadde fryktet: Likegyldigheten. Ingenting er verre enn forsvarsadvokater som har sluttet å bry seg, og det konstante kravet om å holde høy profil, kjempe om klienter og komme med utspill i media, gnagde ham ned.
– Må ikke være glad i eller sette pris på klientene sine som mennesker, for det er ikke alltid så lett – men man må bry seg, på ett eller annet nivå. Man må tenke at de gjerne må dømme klienten hvis han har begått denne forbrytelsen, men før de dømmer ham, skal de vite noe om den tiltalte. De skal vite hvem de dømmer. Når man begynner å bli utbrent og kynisk, bør man kanskje komme seg ut.
En enkel idé
Tvedt kom seg ut. Han begynte å utbrodere en idé som hadde surret i hodet hans i noen år – og inn kom Mikael Brenne.
– Ideen jeg fikk den gangen var enkel: Jeg satt på kontoret og hadde mange klienter som ventet utenfor, og jeg tenkte at det hadde vært stilig å skrive en bok om en advokat som tok livet av en av klientene sine. Det var der det begynte – det helt forståelige ønsket om å drepe en klient innimellom, forteller Tvedt og humrer.
– Det som gjorde det til en bok, var at jeg tok ideen et skritt videre, og lot Mikael Brenne først drepe en klient, for så å blir forsvarer for mannen som ble tiltalt for drapet. Jeg mener det fortsatt er en genuint god idé, sier Tvedt.
Det var da. Den som forvolder en annens død er Tvedts niende kriminalroman på elleve år. Han har indirekte lagt skylden for karrierebyttene sine på det han mistenker kan være en manglende stayer-evne. Men hva så med forfatterskapet? Kan han gå tom for pågangsmot der, også?
– Jeg får et støt av angst når du nevner det nå. Det er sikkert mulig, om enn ikke for en annen grunn enn at man tross alt blir eldre, og jeg er en godt voksen mann. Mye tyder på at mange forfattere mister de kreative evnene sine på ett eller annet tidspunkt. Den tid, den sorg – så lenge jeg er åndsfrisk, tror jeg ikke at jeg vil gå tom for ideer og plott, sier Tvedt.
Han heller i seg den siste colaslanten.
– Skulle jeg gå tom, kan jeg alltids spørre konen min.
Kjøp «Den som forvolder en annens død» her
Innlegget Forfatterforbryteren dukket først opp på Forlagsliv.