På den ene siden er de usikre, kravstore til seg selv, og sårbare ovenfor prestasjonskulturen. På den andre siden fulle av drømmer og et sterkt ønske om ”å få være seg selv”. Nettopp dét, kan synes vanskeligere enn noensinne, skriver forfatteren av boken Forbedringsindustrien, Hans Erik Næss, i dette innlegget.
Koht og kidsa viser i likhet med tidligere programmer der unge bretter ut livene sine (FML, Jeg mot meg, Sykt perfekt), et sammensatt bilde av norsk ungdom. På den ene siden er de usikre, kravstore til seg selv, og sårbare overfor en kultur der prestasjoner snart er alle tings mål. På den andre siden er de fulle av drømmer og hormoner, der mening ikke kan defineres med tall.
Hva har vi så lært av disse seriene? I Dagbladet for en tid tilbake kunne vi lese hva programleder Christine Koht mente var viktigst. Blant annet ønsket unge å få være seg selv. Samtidig kan det argumenteres for at nettopp dét er vanskeligere enn noensinne.
Les også: #hverdagspsyk – psykologene råder: Møt motgang med selvomsorg!
Fokus på psykisk helse
Denne til tider voldsomme dragningen mellom to poler har ført til stort fokus på unges psykiske helse. Blant annet har det oppstått elevbedrifter som ”Generasjon prestasjon”. Dets mål er via foredrag og workshops å snakke om problemstillinger knyttet til psykisk helse. I 2015 tok forskerne Anne Torhild Klomsten og Marit Uthus til orde i Bergens Tidende for å innføre psykisk helse som fag i videregående skole: ”I dette faget kan elevene få hjelp til å bearbeide tanker og følelser som de sliter med, når de betrakter seg selv sammenlignet med andre jevnaldrende.” Stadig flere norske kommuner tilbyr nå ”psykologisk førstehjelp”.
I tillegg til å bevisstgjøre unge om psykisk helse, må vi sette søkelys på hvordan de har havnet i en stressende situasjon til å begynne med.
Slike ideer er sympatiske. Men det er samtidig urovekkende at få ser det problematiske i det å iverksette tiltak som lindrer disse problemene, i stedet for å gripe tak i det som skaper dem.
Hvordan havnet vi her?
I tillegg til å bevisstgjøre unge om psykisk helse, må vi sette søkelys på hvordan de har havnet i en stressende situasjon til å begynne med. Statistisk sentralbyrå har noen interessante tall som kan belyse dette. Nordmenn jobber mindre: 2381 arbeidstimer per person i 1930 mot 1417 timer i 2007. Underveis i samme periode er reallønnen er nesten åttedoblet. Det har gitt oss mulighet og råd til å realisere en identitetsmessig frigjøring som tok av med kulturopprøret på 1960-tallet. Med utspring i USA ble autoritetene utfordret, individets rettigheter satt på dagsorden og eksperimentering med alternative livsstiler en vei ut av konformitetstyranniet.
På begynnelsen av 2000-tallet var det ikke lenger kult å skryte av mangel på engasjement.
Ungdom ble egen tid, en egen kategori, som fascinerte og skremte på en og samme tid. En konsekvens var at norsk ungdom på 70- og 80-tallet i mindre grad fant tilhørighet i sted, religion, familie og fedreland, og heller søkte mot popkulturen. Anført av NRKs ungdomsprogrammer Halvsju og Midt i smørøyet begynte de å snakke om seg selv i stedet for politikk. På 1990-tallet fikk de på grunn av globalisering et nytt kildetilfang til å finne ut hvem de var. Programmer som for eksempel U snudde opp-ned på vante forestillinger om norsk ungdom. ”Ironigenerasjonen” plukket fra hverandre store ideologier og satt småflirende igjen mens lillebrødrene og søstrene deres snart skulle oppleve et annet verdensbilde.
På begynnelsen av 2000-tallet var det ikke lenger kult å skryte av mangel på engasjement. Verden ble hardere, mer kynisk, mer konkurransepreget. Sakte, men sikkert ble dagene et puslespill der meningsfylte aktiviteter og det etter hvert ikke ble akseptert at det manglet noen biter. Til slutt, altså i dag, endte vi opp med en generasjon som har alle muligheter og nærmest blir gitt dårlig samvittighet av foreldre, skole, og samfunn hvis de ikke utnytter dem. Jakten på bekreftelser og anerkjennelse for sine valg blir viktigere enn det man opplever underveis. Ikke rart Ungdata-undersøkelsene – som Koht og kidsa nevner – viser at de er en vellykket, men tidvis ulykkelig, generasjon.
Bevisste på seg selv
Det varierte persongalleriet i Koht og kidsa fremfor alt at dagens unge er svært bevisste på sin egen identitet. Samtidig avsløres en strevsom selvmotsigelse: Identitet, som i utgangspunktet er noe unikt for hvert individ, ender altfor ofte opp som en komposisjon av svar på andres krav.
En grunn til at det er slik, enten arenaen er russedåp i Stavanger eller en eurytmi ved Oslo by Steinerskole, er at dagens unge knapt nok har noe fristed fra identitetskonstruksjon. Muligheten til å vise frem og lagre hvordan man har levd, og lever, er en digital utgave av det sosiologen Erving Goffman på 1950-tallet kalte inntrykkshåndtering – en målbevisst strategi for hvordan andre skal oppfatte en selv (i motsetning til selvpresentasjon, der man fremstiller seg selv slik man ønsker å bli oppfattet).
Dagens unge preges av at de er svært individualistiske, men samtidig svært avhengig av andre.
Ingen trylleformel
Så hva er alternativet? Det finnes dessverre ingen trylleformel. Det vi ikke trenger er en ”forbedringsindustri” som utelukkende fokuserer på hvordan dine prestasjoner i løpet av hele skoleløpet kan bli bedre, slik at kan ”bli hva du vil” senere i livet. I England ble Young Happy Minds startet av norske Martine Kveim og britiske Yvonne Biggins i 2015. Målet, gjennom et ti ukers kurs, er å lære barn i 7-13-årsalderen ”å bli den beste versjonen av seg selv”. I Norge tilbyr de Panorama Camp til de mellom 13-18 år, der yoga, boksing og lykkekurs står på timeplanen. Og hva er galt med det? Kanskje ingenting.
Men å forutsette at identitetsforståelsen handler om å utfylle et selv som ikke er komplett dersom du ikke tilfredsstiller målene på lykkenivå, kan skape nye rom for usikkerhet snarere enn å bygge en grunnmur for selvstendighet. Årsaken er at dagens unge preges av at de er svært individualistiske, men samtidig svært avhengig av andre. De er også perfeksjonister når det gjelder rasjonelle mål, som det å få gode karakterer eller å spise riktig for ”å få nok energi til skolen” – ikke fordi det smaker godt. De samler på øyeblikk i stedet for deler til servise.
En løsning på hvordan avskaffe ”Generasjon prestasjon” som vil ha ”alt på styr” spiser altså fort opp den andre. Å forandre et helt samfunns måter å idealisere, kategorisere og vurdere både oss selv og hverandre på er heller ikke gjort over natta. Men klarer vi å overbevise unge om de kan klare seg fint uten å være den beste utgaven av seg selv til enhver tid, og at den gylne middelvei faktisk er et godt sted å være, blir det også lettere for dem å forstå de strukturelle problemene som skaper psykisk uro – og lære seg å unnvike dem.
Kjøp Forbedringsindustrien her
En versjon av denne kronikken stod først i Romerikes Blad 15. oktober 2016.
Innlegget Til vår kjære ungdom dukket først opp på Forlagsliv.