Linde Hagerup (f.1968) er intervjuet til spalten Barndommens nattbord, der en rekke andre forfattere og illustratører også har delt sine litterære barndomsminner.
Linde var bare 17 år gammel da hun kom inn på Skrivekunstakademiet i Bergen, som en av de yngste noen sinne. Ikke overraskende, kanskje, siden hun har uvanlig sterke litterære røtter å vise til. Det kryr av forfattere i familien Hagerup, der farmor Inger fortsatt troner øverst ved bordet. Kaja Korsvold har trukket linjen fra Inger til Linde, og slått fast at «.. den yngre Hagerup (…) består eksamen. I stil minner hun om bestemor..» Linde har skrevet for voksne, for ungdom og for barn. Hun holder også skrivekurs. Bøkene hennes er kritikerroste, og hun er prisnominert og prisbelønt. Sist høst lanserte Linde sin syvende bok, En bror for mye, illustrert av Jens A. Larsen Aas. Boken tar for seg fosterhjemsproblematikk sett fra et barns ståsted.
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Oj, det er mange! I den tidlige barndommen syntes jeg det var mest spennende hvis boka var illustrert. Det handler vel blant annet om at referanseflaten jeg hadde var begrensa, og da hjelper det å se teksten visuelt gjennom øynene til en illustratør. Men hvor skal jeg begynne? Dette må visst komme litt hulter til bulter: Bøkene om elefanten Babar! FOR en karakter. Jeg tenkte alltid at han minna litt om kongen vi hadde den gangen, Olav V. En litt distingvert, innimellom klossete, men tvers igjennom hederlig fyr. Og så var det Putte i blåbærskogen av Elsa Beskow. De illustrasjonene er helt ubegripelig vakre. De er et eget sted for seg selv som jeg drømte meg inn, et sted jeg ville bo og leve. Litt mystisk, litt skummelt, men også et varmt og vennlig univers. Av en eller annen grunn var jeg også veldig opptatt av Tante Brun, Tante Grønn og Tante Fiolett i denne perioden. Det var nok også mest på grunn av tegningene, for innholdet der var jo veldig fokusert på litt tilårskommen barneoppdragelse, noe jeg ikke nettopp opplevde særlig mye av. Og så var det Kittelsen. Folkeeventyrene har jeg aldri likt, men Theodor Kittelsen var en av de virkelig gigantene. Og utgaven vi hadde var så fin. Den hadde tykke, blanke sider, og illustrasjonene så nesten ut som om de var av silke,- SÅ stofflige var de.
Men nå roter jeg meg bare bort i illustrerte bøker.
Ellers: Alle klassikerne! Janson, Lindgren, Dahl, Prøysen, Kirkegaard. Jeg må også trekke frem Mathilda av Roald Dahl og Gummi-Tarzan av Ole Lund Kirkegaard som to favoritter. De handler om litt av det samme: Barn i dysfunksjonelle familier. Men de ender veldig ulikt. Jeg holder nok en ekstra knapp på Gummi-Tarzan, for han trenger virkelig all den støtten han kan få.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Jeg ble lest for i noen år. Bestefar insisterte på å lese folkeeventyrene, så det var på hans fang at Kittelsen fikk et rom hos meg. Mamma leste romanene. Hun var bibliotekar og hekta på Janson, Lindgren og Dahl. Det var ganske gøy. Jeg husker vi lo så vi hiksta av Danny og den store fasanjakten. Den scenen der alle de stakkars fuglene har spist rosiner med sovemedisin og plutselig begynner å falle ned fra trærne. Jeg tror vi fikk det samme bildet i hodet begge to. Akkurat det lo vi av lenge. Men Ole Brumm var hun ikke så flink til å lese, stakkar. Da ble hun så veldig melankolsk og måtte stadig vekk svelge tungt. Slutten fikk jeg aldri høre helt ferdig. Den begynner sånn: «For alltid skal en liten gutt og bjørnen hans leke sammen på….» Og der stoppa det. DA kom sammenbruddet. He he. Kan ikke si annet enn at jeg skjønner henne. Det er jo jævlig trist!
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Jeg mener helt alvorlig at bøkene vi leser som barn er noen av de viktigste bøkene vi leser noensinne. Man behøver ikke å lese alt og man behøver ikke å lese bare det aller beste hele tiden. Men man må lese og man må leses for. Jeg vil påstå at ut av den lesingen kommer en utvidet evne til abstraksjon og innlevelse. Det utvider språket, fantasien og analytiske evner. Alt dette bare fordi man leser bøker som barn.
At mine bøker er farget av det jeg har lest? Ja. Alt sammen fins der. Hver eneste bok jeg har lest har satt et eller annet avtrykk i den jeg er som forfatter. Sånn tror jeg det er med alle forfattere. Vi skriver det vi liker, men da må man jo først være klar over to ting: 1. Man må vite hva man liker. 2. Man må vite hva man ikke liker. Og for å svare på de spørsmålene må man lese.
Les Lindes eget blogginnlegg om En bror for mye og et mer omfattende intervju med henne her på Forlagsliv: Barn har ikke tid til å lese bøker som ikke virker.
Innlegget Barndommens nattbord: Intervju med Linde Hagerup dukket først opp på Forlagsliv.