Kirsti Blom (f. 1953) har skrevet en rekke bøker for barn og unge, og er en anerkjent foredragsholder. Hun har et varmt hjerte for klimaspørsmål, flora og fauna i polare strøk. Hun utgitt en hel polarserie, bestående av Fjellreven (2003), Hvalrossen (2005), Isbjørnen (nominert til Brageprisen 2007), Snø, is og klima (2008), Svalbardrypa (2009), Sjøfuglene i Arktis (2011) og Hvitkinngåsa (2015). Og i år Snøugla i samarbeid med Karl-Otto Jacobsen.
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Jeg var tidlig ute, og som så mange andre lærte jeg å lese av Donald Duck. Jeg mener å huske øyeblikket da bokstavene føyde seg sammen til ord, og jeg forsto hva som stor der. Siden har jeg lest. Det er magi, disse 29 bokstavene som kan stokkes om på og utrykke høyt og lavt, smått og stort, vitenskap og diktning, vondt og godt, Gud og faenskap.
Noen bøker leste jeg om og om igjen
Noen bøker leste jeg om og om igjen. En var om en liten pike som blir utsatt for en ulykke, fikk store brannskader i ansiktet og ble annerledes. Til sist trosser hun sitt utseende, de får ta meg som jeg er, tenker hun, og vender tilbake til skolehverdagen og leken med de andre barna. Det var antagelig trøst å finne i fortellingen, hvilket barn føler seg ikke utsatt og annerledes? Dessuten leste jeg bøker om kjønnsroller, om jenta som ønsket seg lekebiler i julegave og gutten som helst ville ha en dokke, men det fikk de jo ikke. Tvert om. Enden på fortellingen var at de to byttet på gavene de hadde fått, og endelig kunne slippe fantasien løs i leken.
Bøkene var en vegg å spille mot
En tredje som må ha vært en «voksenbok», fortalte om en pappa som gjorde alt husarbeidet, men dette var så flaut og æreløst for mammaen at hun pleide å si til venninnene og besøkende at han hjalp til med potetkokingen, bare. I det hele tatt, bøkene var vegger å spille seg ut mot, de var delaktige i dannelsen, der fantes språket som omhandlet så mange sider av det jeg så rundt meg, så mye som ikke ble snakket om, men som fantes i skjønnlitteraturen.
– Var du en av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Min far leste fra folkeeventyrene, om og om igjen, Asbjørnsen og Moe, to bind med illustrasjoner av Erik Werenskiold. Alltid var jeg plassert på fanget hans, og han satt i den grønne lenestolen, ofte med en pipe i munnviken. Skrekk og gru når Askeladden kappåt med trollet og lurte kjempen til å skjære opp magen. Eller når kongen hudflettet frierne og strødde salt i sårene. Og de flerhodete trollene brølte at det lukter kristenmanns blod. Fantasifullt, overdådig og trygt var det.
Donald Duck
Hver onsdag, tror jeg, når Donald Duck kom i salg i butikken, leste han bladet fra perm til perm. Antagelig var det like stas for ham som for meg, og selvfølgelig husker jeg stunden med firkanteggene.
I sengen om kvelden leste jeg selv. Det var min egen tid, og jeg fikk holde på til boka falt ut av hendene og jeg sovnet, alltid med taklyset på.
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere litterære virksomhet?
– Bøkene gjorde meg til forfatter. Det var så mange av dem. Det fantes bøker hjemme og ingen hindret meg i å lese, selv om de var beregnet på langt eldre mennesker enn meg. Jeg husker at jeg hadde Keiser og galileer av Henrik Ibsen på nattbordet da jeg var 12 år gammel. Dessuten lot bibliotekaren på folkebiblioteket meg låne langt flere enn de tilmålte fire som var tillatt. Det var et stadig tilfang på bøker, selv om dette var begynnelsen av 1960-tallet, og jeg gikk aldri tom for litteratur.
Bøker den beste gaven
Den beste gaven var en bok. Fortellingene gjorde tilværelsen større og stor, slik skrivingen også gjør det. Bøker overrasket da som nå, slik jeg overraskes når jeg skriver.
Les gjerne Kirsti Bloms artikkel om Snøugla på Forlagsliv.
Innlegget Barndommens nattbord: Intervju med Kirsti Blom dukket først opp på Forlagsliv.