I denne innlegget skriver forfatter Siri M. Kvamme om selve skriveprosessen og hva som driver henne når hun skriver bok.
Bare dette. Et hvitt ark. Som tåke. Ingenting egentlig. Helt tomt. Og så er det noe som sprekker opp, lys kommer til, noen farger, lyder, som musikk, men helt svakt, en stemning, bevegelser, noe som rører på seg der inne og trekker i meg, vil ha meg med videre. Jeg lengter inn i det rommet, vil gjøre det større, se hva som finns der inne. Så jeg begynner å skrive. Bokstavene danner ord som blir til setninger og avsnitt, kapitler, konturene av et handlingsforløp kommer tilsyne. Sakte. Slik går jeg inn i landskapet, tastetrykk for tastetrykk blir jeg kjent med karakterene, skriver meg inn i et landskap som hele tiden utvider seg.
Begynnelsen er løfterik. Alt er mulig. Alt er rent potensial. Den enorme friheten tiltaler meg og gjør meg svimmel. Det er det beste. Å stå slik, på stupet, før noe, før ordene, før formen, før alt, og så kaste seg ut i det. Et fall. Inn i det enorme arbeidet, tvilen, strevet, gleden, alt dette håpefulle, dette som dirrer. Ikke gi opp. Ikke mist motet. Gå på. Stryk. Skriv. Skriv mer. Stryk mer. Tvil. Tro. Vær modig. Redselen som blander seg med gleden idet teksten lager seg, idet et valg fører til et annet, og arket fylles opp, det hvite kommer i bakgrunnen og valgmulighetene blir mindre, retningen tydeligere. Men så er det likevel noe som skurrer. Noe jeg ikke finner ut av. Og akkurat idet jeg trodde alt håp var ute. At alt var forgjeves. Kommer løftet. Dette jeg har ventet på. Lengtet etter. Dette som gjør at alt bærer. Bitene faller på plass, teksten løfter seg. Jeg faller på plass, faller inn i teksten og blir meg selv, slik teksten nå er slik den skal være.
Når jeg skriver, skriver jeg med tyngde. Borer meg lenger og lenger ned i det som verker. Roter rundt der det gjør vondt, med et ønske om å trenge helt inn. Hvor kommer denne tyngden fra, dette som er så stille og insistererende? Jeg som liker å le. Liker å tulle. Skravle i vei. Jeg som lengter slik etter et løft, etter å løfte leseren. Ingenting er vel så befriende som latter, ren og ubesudlet, rungende og uforstilt. Men når jeg skriver, er det noe annet som presser på. Det liksom siver frem, pipler ut fra sprekkene der inne. Noe sort og stille. Jeg skriver fra det stedet som ikke snakker, det tause stedet i meg, det som ikke har stemme.
Og hvis jeg er heldig, snakker det tause i meg med det som ikke har stemme i deg og noe i teksten min får noe til å bevege seg i deg. Noe med måten jeg har satt sammen ordene på, det som står skrevet, det som utelates, hullene, overgangene, underteksten, rytmen og musikaliteten, karakterene virker i deg og slik får det jeg skriver betydning. Hvitheten må vike for fargene, smakene, stanken, sangen, sorgen, savnet, skammen, dette som ikke er til å holde ut. Dette det ikke finnes ord for, men så er ordene alt vi har. Ordene og stillheten, hvitheten og alt dette som skitner til, som vi ikke kan vaske vekk, dette som henger ved oss. Dette som det er så vanskelig å snakke om. Dette som får oss til å føle oss helt alene i verden. Dette som finnes i bøkene og det er der vi kan gå og kjenne oss litt mindre alene. Det gir teksten verdi utover seg selv.
Å skrive er å lete etter svar, og vite at alt man finner, er nye spørsmål. Å skrive er trøst, en langsom og møysommelig omvei ut i et ukjent landskap, som likevel føles familiært. Jeg forsøker å skrive med følsomhet, nysgjerrighet og mot. Jeg forsøker å skrive der det brenner. Hvorfor jeg skriver? Fordi jeg ikke klarer å la være. Det er så mye jeg ikke vet, så mange steder jeg ikke har vært, så jeg fortsetter, dit bare ordene kan ta meg.
Denne artikkelen ble først publisert i Cappelen Damm Agencys magasin (forlagets avdeling for boksalg til utlandet, red.anm.) , Into the Woods, som de har tatt med seg på ulike bokmesser i utlandet i høst.
Innlegget – Å skrive er å lete etter svar, og vite at alt man finner, er nye spørsmål dukket først opp på Forlagsliv.