Det var så fryktelig mye det ikke var plass til i Krigerhjerte. Mennesker som burde fått sine egne biografier for lenge siden, hendelser som aldri burde glemmes, øyeblikksbilder som har brent seg fast i fantasien min. Alt som ikke var strengt nødvendig måtte bort hvis boka skulle bli leselig.
Det er ikke rart han fikk dame, tenker jeg. Ansikt, uniform og DEN motorsykkelen!
Den aller vanskeligste å skyve ut i kulda var min fars onkel Richard. Han var politimann i Johannesburg og et var en selvfølge at han ga beskjed til familiemedlemmer hvis de sto i fare for å bli tatt for et eller annet. Det var jo så mye man kunne bli arrestert for, de hvite lagde nye lover hele tiden og de fleste av dem var komplett uforståelige og dermed ingen skam å bryte så lenge man ikke ble oppdaget. Når onkel Richard kom kjørende i flott uniform på en råtøff motorsykkel gjorde alle småguttene store øyne og tagg om å få sitte på, og også onkel Richard, Josefinas storebror, forfordelte forunderlig ofte Nduku og løftet nettop ham opp på sykkelen. Men en gang kom han kjørende med lut rygg og nedslått blikk, han smilte ikke til ungene og bøyde nakken for familieoverhodet. Broren hans, drukkenbolten Gori, hadde knivstukket to menn etter en krangel om et terningspill og så hadde han nektet å forlate Johannesburg etterpå.
Richard hadde tryglet Gori om å reise fra byen, men Gori hadde øl å drikke og penger å tape, han dro ingen steder. Da ordren kom om å arrestere ham, hadde ikke Richard noe valg. Han førte sin egen bror til politistasjonen. Nå hadde han kommet for å forklare seg og be faren sin om forståelse. Han fikk det, men det var sorg i familien da Gori ble dømt til fire års fengsel for mord. At han sannsynligvis var skyldig var ikke like nøye. Mennene hadde garantert jukset, de hadde nærmest bedt om det de fikk. Og hvem brydde seg om hva som var lov og ikke? Loven var en ting laget av hvite for hvite, for undertrykkelse og lenkebinding. Å bryte en hvilken som helst lov var en protest. Ikke nødvendigvis en fornuftig, god eller trygg protest, men forståelig, likevel.
Da onkel Richard selv valgte å bryte en av apartheidlovene, var det imidlertid ikke fordi han ville protestere. Han var bare håpløst forelsket, men da han inngikk et forhold med den hvite Regina Brooks begikk han en kriminell handling som mange fant langt mer avskyelig enn å myrde svarte menn. Han ble fradømt stillingen sin. De ble begge fengslet. Og for å kunne eve sammen med sitt eget barn og de svarte menneskene som var hennes nærmeste, måtte Regina Brooks søke reklassifisering som farget. Til tross for at hun hadde snehvit hud og lyst hår, aksepterte myndighetene søknaden. Det var åpenbart at en kvinne som nedlot seg til omgang med kaffere ikke kunne være hvit på innsiden. Brooks bosatte seg i Soweto, men onkel Richard ble forvist fra byen og skulle aldri bo sammen med henne eller datteren.
Brooks historie ble naturlig nok godt kjent, hun var den eneste hvite kvinnen i Soweto, den eneste bleke på de overfylte togene inn fra byen om ettermiddagen, og den etter hvert store barneflokken hennes var sjokkerende lysebrun. I 2001 ble det offentliggjort et intevju med henne som du kan lese her.