Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte»– Kapittel 19 (Sune)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I kapittel 19 er Sune ombord på skuta som skal ta ham til Odden.

Kapittel 19 (Sune)

Kapteinens lugar er ikke akkurat noen suite, men den er i det minste beregnet på én person. Dessuten har den blitt pusset opp siden Eilertsens tid. Skottene er malt hvite, og listverket lakket i sort og brunt. Dessuten har Randi fått inn et feminint innslag med en gardin foran koøyet. Den gamle transistorradioen etter Eilertsen har hun arvet; det gjør meg av en eller annen grunn litt rørt. Informasjonssentralen er dessuten supplert med en liten flatskjerm og en Mac. Jeg tenner en røyk, og åpner Mac-en. Den er gammel, jeg trenger ikke noe passord. Jeg går inn på nrk.no og sjekker Dagsrevyen. Jeg har ikke sett tv på flere måneder. Personene i ekspertpanelet som redegjør for tingenes tilstand, er ukjente for meg, med unntak av Camilla Stoltenberg. 

Klippene fra Italia og Spania er sterk kost. Militære styrker er satt inn for å få unna likene. Når jeg ser innslaget fra Hemsedal, setter jeg røyken i halsen. Hytteeieren, nå fratatt de mest grunnleggende menneskerettighetene, har via overvåkningskameraet sitt kunnet observere lokale pøbler i aksjon. De har forsøkt å bruke badestampen hans uten å be om tillatelse. Dette må han sitte hjemme i Bærum og bite i seg. Det Nye Uvirkelige Norge? Skal vi slippe unna denne gangen også? Jeg klikker meg ut, og lukker Mac-en. I skapet under skriveplata finner jeg en flaske calvados. Jeg tar en slurk, og røyker ferdig sigaretten. Så får jeg av meg yttertøyet, og velter meg overende på den smale køya. Sovner med det samme.

Hun er stille, men jeg sover som en mår. Ser de forsiktige bevegelsene hennes i mørket. Først når hun har satt seg setter hun på lys. Et dempet spotlys over skrivebenken. Hun blar i papirer, og gjør av og til notater. Jeg ligger og hviler øynene mine på den bøyde nakken hennes. En fin bue under en rufsete topp. De små ørene hennes; den ene gjennomlyst, liksom glødende rød. For en fin kaptein den gamle rustholken har fått!

Når hun er ferdig, slår hun av lyset før hun vrenger av seg kjeledressen, og legger seg inntil meg med rumpe og rygg. Jeg legger armen min over henne, og snuser henne i hårfestet. Hun sier: – Sov du?
– Ja, men så fikk jeg øye på nakken din. Og det høyre øret.
– Hvordan skal dette gå da, Sune? Kullseiler vi?
– Jeg vet ikke. Du får snakke med Bjarte om slikt. Eller Erik og Maria. Jeg er bare en tater i skogen. Jeg passer mitt som vanlig. Det gjør du også. Det er på Grünerløkka og i bankene at dette svir. Når jeg kommer til Odden, spiser jeg salt torsk hver dag. Jeg trenger ikke Theatercaféen. Og vil jeg ha biff, slår jeg Byde i hjel! Løk og potet har jeg kjelleren full av. 

Hun sier ikke mer. Hun sover.
Jeg ligger i mørket med hånden under det høyre brystet hennes.
Bare hjertet som slår, og stemplene under dekk som får det gamle skroget til å skjelve.