Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte»– Kapittel 26 (Sune)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

I de første kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

I kapittel 26 rydder Sune i fyret som er blitt helt tilgriset av søppel av Byde. Han er en gammel kjenning som har bikket over og har konspiratoriske teorier om koronaviruset og kineserne.

Kapittel 26 (Sune)

Jeg begynner i gangen, og eter meg innover i huset. Bærer ut søppel og møkk, og utpissa  ryer. Sengetøy og dyner også. Alt er ødelagt, alt skal bli til aske. I ei gryte i fjellet brenner det hele dagen og halve natten. Tung, sort røyk. Plast. Våt papp. Vekk med alt. Baron von Byde er fornærmet. Krenket. Ser på tv og kommenterer begivenhetenes gang. Det hele er en gigantisk svindel. Det er latterlig. Det er helt utrolig hvor lettlurte massene er. Selv holder jeg meg til de nære ting og lover. Jeg tvinger ham til å gå ut når han må pisse. Jeg er en fascist. Jeg burde melde meg inn i Kristelig Folkeparti. 

Jeg står og roter i glørne, før jeg går løs på pyramiden med avfall på kjøkkenet. Av og til kaller jeg på katten, som enten har gått i dekning, eller har satt livet til under Bydes skrekkregime. Han kommer ut på trammen med en lang harang om helse og tidlig død. Det er så jævlig vondt. Han kan egentlig ikke gå i det hele tatt. Han vil ha mer Paralgin Forte. Om jeg hører etter?

-Jeg hører. Jeg skal be Bjarte ta med ei hel bøtte når han kommer for å hente deg.
Jeg hører dessuten at han står og pisser fra trappen. Det plasker mot fjellet nedenfor.
-Dere kan ikke fløtte på en gammel mann nå, det må du faen meg skjønne, selv om du ikke har lett for det, Sune. Jeg må værra her, det må bare legges litt til rette for meg, det handler om et par praktiske ting. Ikke gjør deg så jævla vrien!
-Jeg kan love deg at det kommer til å handle om mer enn et par praktiske ting så snart jeg får snakket med Erik, sier jeg. -Eller Skute.
I benken ser det ut som om koronaen har vært på besøk. Alt er dødt. Vi blir satt tre uker tilbake nå. Hadde jeg ikke kommet, hadde hele sesongen gått fyken.
-Å jaså. Har du løst til å se på den ryggen min, Sune? Har du løst til det? Jeg går faen meg med den høyre hofteskåla oppunder øret, og den andre nedpå kneet. Og den koronaen din kan du stikke et visst sted, jeg trudde du hadde hue nok til ikke å gå på den der, men du er jo ei jævla kjerring når det kommer til støkke, det er jo det jeg alltid har sagt. Sune i skogen, sier dem. Joa. Flotte greier. Er det virkelig bare jeg som ser at du har ei diger fitte der andre har en hjerne? Jeg skal si deg en ting jeg, Sune i skogen: Det som skjer nå, er ikke noe som begynner med koronaen. Og ikke kommer det til å slutte med den heller. 
-– Ja, det er fint det, Byde, sier jeg.  – Jeg har ikke vært i stand til å skulke en eneste av forelesningene dine.
– Det dauer flere mennesker av en helt vanlig influensa enn av denne vesle eksportartikkelen fra Kina, gutten min. That´s a føkking fact. Så hvorfor hele hysteriet, sier du? Og da sier jeg: Makt. Disiplin. Frihet farvel. Det er det som skjer nå. Nå skal befolkningen skremmes og tvinges til lydighet. Sjekk dette! I hvor mange år har Kinamann shoppa kloden nå? Ti? Tjue? De eier Svalbard, Sune. De eier de franske vinmarkene og kobberminene i Kongo og Zimbabwe. De kjøper opp Arktis og setter fyr på regnskogene i Sør-Amerika. Dersom det en dag blir lagt jernbane fra Bodø og nordover, så kan du være jævla sikker på at både skinnegang, lokfører og ledelse kommer til å være made in China. Så slepper dem denne vesle fjerten som skremmer vannet av noen hundre millioner neddopa europeere. Og casher inn når den ene nasjonen etter andre går i frivillig indre eksil. Og hvor er smittevernutstyret og medisinene? Jo, de befinner seg tilfeldigvis i Kina. Og i India som kineserne styrer. Hele greia er en bløff, Sune! Våkn opp! Norske politikere ligger med rumpa i været og hue i retning Peking, og roper Chop Suey i kor. Sånn at dem får solgt den fullmedisinerte laksen sin til Kinamann, som pløyer den direkte ned i åkeren sin som gjødsel. Som grisedritt, Sune! Og som sagt: Det begynner ikke nå, det starter ikke med Erna og Bent Høie, og føkking Stoltenbærta. Kan du huske så langt tilbake som til 2015? Kan du det? Sune!
– Hold fred nå. Gå inn og se på tv. Eller skru det av og spar på strømmen.
– Det var det året Syria, Afrika og Afghanistan kom på besøk. Ja, sige dem, det er ikke deres feil at de også vil ha bløtkakevarm trygdemus. Det er ikke der det ligger. Men så sitter altså regjeringa og halve Facebook og diskuterer om man vil sleppe inn fem eller åtte tusen. Men hva sier virkeligheten? Hva sier virkeligheten, Sune? Jo, den sier at her kommer fattigfaen på lånt sykkel til Finnmark. Du snakker! Hvem skulle trudd det? Var det førti tusen? Seksti? Jeg husker ikke. Det eneste jeg husker er et lite sted som heter Varangsvik. Ja, det var mange andre små steder også, det er ikke det. Men jeg husker best Varangsvik. Er du klar over hvor mange nordmenn som bodde i Varangsvik ved inngangen til 2016? Ikke det. Men det veit gamle Byde. Ved inngangen til 2016 bodde det 1267 personer i og rundt Varangsvik. Tolvhundreogsyvogseksti. Og så bestemmer regjeringa at det skal legges inn 650 unge menn på det nedlagte asylet, og på hotellet. Sekshundreogfemti guttunger, Sune. Med benn i brødet og ræva full av krigstraumer. Var det noen som spørte befolkninga? Nei. Det kom opp en liten homo fra Oslo som fortalte folk i fjorden her hva makta hadde finni ut var det beste for alle. Det var det som skjedde. Det var sånn det begynte, gutten min. Det var sånn den nye disiplinen ble lansert her til lands. Så nå går folk rundt og er redd for å nyse, mens dem bøyer unna og godtar alt. Drit i jobben, hold deg hjemme og plag kjerringa isteden. Legg ned all næring. Steng barer og hoteller, og vask de jævla henda dine til du kommer helt inn på beinet. Hold avstand og hør på myndighetene, som nå har starta opp med ukentlige informasjonsmøter om hva de har klekka ut siden sist av nye innskrenkninger og tiltak. Som i et jævla diktatur. Fy faen! Og du kaller deg anarkist? Jævla høyremann, er du!

Han får fart på seg når jeg kommer. Flykter inn i stua der tv-apparatet står. Men jeg har ikke tid til han nå. Kjeften til Byde er som en maskin som ikke lar seg skru av med mindre man tar fra ham bevisstheten. Og når han våkner igjen, er det full fres igjen til neste gang du gir ham en omgang. Møkka på kjøkkengulvet lar seg imidlertid fjerne med litt tålmodighet. Helt nederst i pyramiden finner jeg den døde katten, uttørket og flatklemt, som en for lengst glemt farao. Da går jeg inn og gir Byde en omgang likevel.