Jeg tenker mye på lesning. På min egen lesning, og på andres lesning. Jeg tenker på hva jeg selv liker å lese, og på hva andre kan synes det er spennende og interessant å lese om. Nå i det siste har jeg også begynt å tenke på hvilken form lesningen foregår i og hvilke konsekvenser det kan få. Hva er best, p-bok eller e-bok, for å si det sånn? Endres lesevanene våre når vi stadig får nye måter å lese på? Fører digitaliseringen til at vi leser andre typer bøker? Endrer det vårt mentale lesearbeid? Leser vi mer? Mindre? Annerledes?
Jeg vokste opp med én statskanal, én radiokanal og ett bibliotek. Antall timer jeg brukte på biblioteket og på lesning av bøker overskred vilt tiden jeg brukte på TV. Det var en halv time hver dag. BarneTV. Ferdig med det. Unntatt i helgene, da så jeg på sport. Til og med fotballkamper. Hvis jeg gadd, da. Hadde ofte bedre ting fore; klatre i trær, lese Bobseybarna, leke med venninnene. Romlingane var tross alt ikke så spennende. Ikke Pompel og Pilt heller. Kultstatus eller ei. Men skøyteløp var stas.
Nå, i dag, er det slik at sønnen min har sett TV minst en halv time FØR han går på skolen. Og spilt litt iPad (ja, ja, jeg vet!). Han leser bøker og blader også, selvfølgelig. Men jeg tenker på hvordan han og hans klassekamerater om 10 år vil møte bøker; har Harry Potter fremdeles en sjanse da? Hvor er alle barna, spurte jeg for et par søndager siden, da vi var de eneste ute i en flott akebakke. Inne og spiller, mamma, var svaret.
Jeg mener ikke at alt var bedre før, og at lesning av litteratur er det eneste verdige mediatidsbruk. Det er åpenbart at medievaner endrer seg med tid og tilgjengelighet og nye kanaler og gadgets. Og at alle må få velge det de liker i et format som passer for den enkelte.
En svunden drøm?
Men nå merker jeg at jeg er i ferd med å komme til et punkt hvor jeg må ta meg selv i nakken. Et punkt hvor stabelen med bøker vokser, og stabelen med aviser og tidsskrifter vokser, mens iPaden stadig må på lading og jeg kjenner at jeg må riktig tvinge meg selv til å fokusere på analoge ting. Et punkt hvor jeg om kvelden aldri klarer å få sett noe på TV fordi jeg ikke klarer å bestemme meg for om jeg skal se TV, Netflix eller nett-tv, lese bok, lese manus eller bare henge på Facebook.
Jeg innser at vi aldri kommer tilbake til tiden da vi leste høyt for hverandre om kvelden, eller dagene tilbringes med en bok i fanget. Det er heller ikke målet. Allikevel bruker jeg fremdeles mye tid på lesning hver dag. Det ser jeg at andre også gjør. Men jeg bruker mindre tid på trykt tekst sammenliknet med hvor mye tid jeg bruker på skjerm-tekst. Og jeg merker at selve lesingen endrer seg når formatene jeg leser i, endrer seg. Leser jeg i en papirbok, holder jeg fokus betraktelig lenger enn når jeg leser på skjerm, om det er PC eller iPad eller iTelefon spiller ingen rolle. Og jeg spør meg om det er fordi jeg er så vant til den digitale distraksjonslesemåten ellers at når det kommer til boklesning blir jeg like distrahert som om jeg leser nettaviser og søker etter ting å klikke meg videre på.
Marilyn leser Ulysses. Da klarer vi det også.
Vi vil alltid ha et sug i oss etter den gode fortellingen, den gode teksten, den gode litteraturen. At jeg har tid til å lese, er jeg ikke i tvil om. Tiden jeg tilbringer med en iPad i hendene er et tydelig vitne om det. Men kan lesning på iPad, selv om det er bøker, gi meg den konsentrasjonen og roen jeg trenger til å fokusere på det mentale lesearbeidet når det hele tiden plinger inn varsler fra Facebook, Angry Birds, Minecraft og Wordfeud? Ja, med litt trening og oppmerksomhet rundt det, og ikke forstyrr-innstillinger, tror jeg det er mulig. Og kanskje er det slik at noen tekster passer for elektronisk lesning og andre passer best i bokform. Noen bøker hører hjemme på farten, på mobilen, på paden, mens noen hører hjemme på nattbordet og det langsomme søndagsfrokostbordet.
Jeg kjenner at en del av meg vil tilbake til Marilyns positur her. Mens jeg fortsetter lesningen i balansepunktet mellom iPadens velsignelser og iPadens forbannelser. Jeg har bestemt meg for å prøve en variant av 5:2-dietten til Birger Emanuelsen, nemlig 20-23-dietten: Kun trykte medier etter klokken 20. Akkurat nå leser jeg en riktig riktig god bok. På papir. Den heter Englenes sorg, og er skrevet av Jón Kalman Stefánsson. Det er en langsom bok. Den må leses langsomt. Utrolig langsomt. Jeg kunne aldri lest den på iPad.