Hver fredag forteller vi litt om uka som gikk i form av anmeldelser, nyheter og klipp om bøker og forfattere fra Cappelen Damm.
Her er noe av det som skjedde denne uka:
* Professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund slo hardt tilbake mot ekspertene som tror at de kan fortelle foreldre hvordan de skal oppdra barna sine, og bekreftet noe mange i sitt stille sinn har tenkt lenge.
– Poenget mitt er: Slutt å bekymre deg for hvilken foreldretype du er! Du er den beste eksperten på ditt eget barn! sier Ulvund til Mammanett.no.
Hans bok «Rakkerunger og englebarn» kom ut denne uka.
* Nordisk råds litteraturprisvinner Kim Leine fikk en skikkelig klem av norsklæreren sin da han vendte tilbake til hjembygda si Seljord.
- Han utmerka seg ikkje i norsk stil. Kim var beskjeden og gøymde seg bak jentene. No er det veldig moro å lese bøkene hans, sier norsklærer på Seljord Ungdomsskole Else Selman til avisa Varden.
De foreviget klemmen, men bare for papirleserne sine (den så god ut). Se Elses reaksjon da Kim vant Nordisk Råds litteraturpris i fjor høst.
* Nominasjonene til Kritikerprisen ble offentliggjort. Cappelen Damms barnebøker gjorde det enormt bra, og tok nesten helt over sin kategori med tre av fire nominerte bøker. Nominasjonene gikk til Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus «Krigen», Synne Lea og Stian Holes «Nattevakt» og Tore Renberg og Øyvind Torseters «Vaffelmøkk». I tillegg ble Roy Jacobsens «De usynlige» nominert i kategorien for beste voksenbok, mens Åsmund Svendsens biografi om Halvdan Koth mottok en nominasjon i kategorien for beste sakprosa.
For full liste over nominerte se Dagbladets oversikt.
* Den britiske forfatteren Hanif Kureishi oppfører seg litt som en rakkerunge når han sammenligner skriving med selfies i et intervju med herremagasinet GQ.
- All skriving er en selfie. Prousts «På sporet av den tapte tid», nå det er en skikkelig lang selfie, mener Kureishi.
* Vigdis Hjorth er ei aktuell dame. Denne uka la Riksteateret ut på turnè med teateroppsetningen av «Leve posthornet». Dagbladets anmelder Andreas Wiese skriver at han syntes det var en fryd å sitte i salen.
- Forestillingen lykkes på sitt beste i å være bredt tilgjengelig og kresen i sitt formspråk samtidig, slik Hjorth som forfatter klarer å kombinere komedien med noe dypere, mer eksistensielt, skriver han.
Her er en smakebit: