Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 89 (Renate)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 89 (Renate): I Paradiset

Så langt har det ikke blitt meldt et eneste smittetilfelle i Varangsvik og omegn. Blant de mannskapene som Stein har ute i øyriket, har det heller ikke vært sykdomstilfeller ut over arbeidsskader og vanlig forkjølelse. Vi hopper derfor over det karantenesystemet som så langt har vært håndhevet på det strengeste, og styrer støtt, direkte mot Paradiset. Som jeg jo har hørt om, helt siden jeg først kom til Varangsvik og Neset. Stein Kristian Skutes virkeliggjorte drøm.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg har forestilt meg det. Noen ganger har jeg sett for meg en gruppe luksuriøse rorbuer. Andre ganger er det bilder av et elegant hotell som har dukket opp. Men virkeligheten skal vise seg ganske annerledes, når vi etter nesten tre timer begynner å nærme oss øygruppen langt ute i havet.

Et belte av gneis og granitt som ligger som smykker i det blågrønne havet. Nattens storm viser seg nå bare som store dønninger, som hever og senker oss under en skyfri himmel. Det ligger en eim av høst i luften, men solen varmer såpass at vi kan stå ute på dekk i bare genseren. Når øyene rykker nærmere, fylles himmelen av skrikende måker og annen sjøfugl, og skipperen setter ned farten.

Fra rundt en odde kommer det to store sorte zodiaker, med doble sett påhengsmotorer. De er fulle av folk. Mest menn i arbeidstøy. Åpenbart håndverkere. Gerda hever en arm til hilsen, noen av dem hilser tilbake. Et og annet rop i motorstøyen idet fartøyene passerer hverandre.

– Er det til ære for oss at de stikker av? spør jeg.

– Neppe, svarer Gerda. – De begynner å bli ferdige her. Dessuten er Stein Kristian påpasselig med å flytte rundt på den delen av arbeidsstokken som kanskje ikke er helt i mål med papirer av ymse slag. Det er en innarbeidet del av hverdagen her ute. Han har nok av prosjekter lenger nord. Både ute i havet, og inne på fastlandet. Innen det neste døgnet, vil det bare være folk med lovlig opphold tilbake i Paradiset. Siden vi jo ikke vet om politiet er innviet i den siste utviklingen med Julia og Jovan. De gjør uansett stikkprøver fra tid til annen, men de kommer aldri uten at vi vet det på forhånd.

– Nei?

– Det er en skam hvordan de lønner folk i politiet her til lands, sier Gerda, med en liten latter. – Man må nesten ha en liten ekstrajobb for å få endene til å møtes.

– Ja vel. Men hvor smart er det at hele «familien» forlater Varangsvik og Neset på samme tid?

– Ikke noe eksepsjonelt i det hele tatt. Jeg er sant å si nesten aldri inne på fastlandet, og det er ikke Stein Kristian heller. Og Bjarte og Sune … De har flakset rundt siden de var guttunger.

– Så det er i grunnen bare jeg som forsvinner, da? Innflytteren fra Oslo.

– Selv om Otto Landsmark har vært og snust litt på deg, så er det altså slik at han har gått av med pensjon. Du er ikke av interesse for noen der inne. Bortsett fra Erik og Maria. Dessuten tror jeg neppe at Stein Kristian har tenkt å la deg bosette deg her ute. Ikke så lenge du ikke føler deg usikker inne på Neset. Eller gjør du det?

– Nei, egentlig ikke.

– Og «egentlig» – er det Landsmark?

– Ja. Jeg likte ikke helt det møtet. Og det var han som var i villaen den gangen, rett etter at jeg flyttet inn.

– Ikke tenk på det. Vi tar oss av deg. Husk at selv om du nå etter hvert begynner å bevege deg helt inn i de innerste sirklene her, så er du også en kunde. Og i Stein Kristian Skutes verden, er kunden hellig. Men se nå!

Vi kjører inn mellom to øyer nesten helt uten vegetasjon, og kommer inn i en trang renne. De glattslipte steinflatene reiser seg over båten i et minutt eller to, før de igjen faller ned i havet. Vi glir inn i en stor bukt, det likner nesten en innsjø, men storhavet utenfor fyller hele tiden bassenget med skummende saltvann gjennom utallige trange sund; kaskader av sjøsprøyt og regnbuer i solskinnet, det er så vakkert at jeg nesten mister pusten.

Mesteparten av bebyggelsen ligger på to store holmer med broforbindelse, men hus og naust og mindre hytter ligger spredt rundt hele bukta, alt i le for storhavet utenfor naturens egen borgmur.

– Herregud, sier jeg. – Det er jo et paradis!

– Et gammelt handelssted helt frem til slutten av sekstitallet, sier Gerda. – Her får man ikke lov å bygge nytt, det må selv Stein Kristian bøye seg for. I alle fall nesten. Hun ler. – Men det går greit å holde alt det gamle ved like. Som du vil se etter hvert, er det faktisk ikke så mye av det gamle som er igjen. Alt er pusset opp fra bunn av. Alle tak er nye, og staten tillater solcellene. Så – ja. Et paradis. Bare å øse sjømaten opp fra brygga.

– Og hvor mange øyer er det egentlig her ute?

– Over tre tusen, spredt i et bredt belte sørover. Jeg tror faktisk ikke at det er noen som har full oversikt. Ikke over de ulike prosjektene til vår mann heller, forresten.

– Så dette er ikke det eneste Paradiset han rår over?
Hun ler. – Nei. Men, jo. Det er bare Paradiset som er Paradiset.

Kvelden faller på. Jeg får en seng hos Gerda, som bor på loftet i det som i gammel tid har vært en handelsbod. Nå er huset født inn i den nye tid, som et slags grendehus, med scene og dansegulv. Vi sitter oppe på en innebygget veranda og spiser spekemat og drikker kaldt øl. Stein har skiftet til kjeledress, og går nesten i ett med arbeidskarene som losser en liten frakter med plank nede på brygga. Jeg tenker det er som å rykke inn i en annen tid. Eller til en virkelighet litt utenfor verden.

Men idet mørket senker seg og himmelen farges dyp lilla, sender utenomverden likevel et signal inn til oss. Vi hører lyden av en speedbåt, og jeg ser at arbeiderne nede på brygga retter ryggen øyeblikkelig. Jeg har bare vært her i et par timer, men får likevel en intuitiv følelse av at dette ikke er markert på timeplanen. Stein står med hodet på skakke, liksom avventende.

Jeg tenker på det Gerda sa for litt siden, om at politiet aldri kom overraskende på her ute. At de alltid blir varslet. Jeg sier ingen ting. Lyden kommer nærmere, og så skyter båten inn i lagunen, gjennom et sund som vender ut mot storhavet. Hjertet mitt begynner å hoppe i brystet.

– Ta det rolig, sier Gerda. – Dette handler garantert ikke om deg.

– Er du sikker på det? Jeg kan …

– Nei, bare bli sittende. Denne vesle vepsen kommer sannsynligvis fra Kystvakta. Vi har aldri hatt noen problemer med dem. Ta det helt med ro!

Hun reiser seg og går inn i leiligheten. Vender tilbake med et gammeldags speilreflekskamera. Jeg ser at Stein slentrer utover en gammel molo, der det ligger ei flytebrygge. Han vinker lettbåten inn til den.

Gerda skrur på en diger telelinse. Åpner vinduet, og legger kameraet i karmen. Skyter raske serier fra båten som legger til. To karer står på brygga og snakker med Stein, som virker rolig og avslappet som vanlig. Jeg kan se at han flere ganger gjør en inviterende gest med høyre arm. Som om han sier «bare bli med og ta en titt». Da vet jeg helt sikkert at det ikke er meg de vil ha.

Etter et par minutter går de to igjen om bord i speedbåten, og kjører tilbake den samme veien de kom inn. Stein slentrer tilbake, og veksler et par ord med en av karene. Han rister på hodet og smiler. Sekunder senere står han i verandadøren og smiler fremdeles.

– Tok du et par bilder, Gerda?

– Ja. Vil du se?

– Nei, det kan vente. Jeg vil at gutta skal ta en titt når de kommer. Kan vi få sendt et par bilder inn til Erik og Maria også?

– Jada. Det var kystvakta?

– Han som styrte var i alle fall fra Kysta. Jeg kjenner ham fra før. Men de to jeg snakket med, var av det fåmælte slaget. Du vet. Sånne som ikke sier navnet sitt selv om de ber om ditt. Ellers var de høflige nok. De ville ikke engang se papirer av noe slag.

– La meg gjette, sier Gerda. – De spurte etter Jovan?

– Godt gjettet, Gerda. Men det er feil. De spurte etter Azur Pasovic. Og akkurat det bekymrer meg bittelitt. Kan jeg få et par flak av den døde sauen, og litt eggerøre?