Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 90 (Sune)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 90 (Sune): Keiser uten klær

Det er ingen av oss som var med fra begynnelsen som noen gang kommer til å glemme «Keiseren». Han var en industritopp av et eller annet slag, om det var våpen, bil eller hvitevarer, er jeg ikke riktig sikker på. Men stor, tysk gutt, helt på toppen av den finansielle næringskjeden, var han.

Hvert år la han seg inn på Balestrand hotell i august, og lå der i nøyaktig en uke sammen med kona. Deretter ble han hentet av Bjarte og meg, og kjørt ut i havet til Skallen fyr, langt, langt ute i ingen ting. Fyret var som alle andre fyr for lengst nedlagt, men også for lengst kjøpt av den pensjonerte flyvertinnen Susanne Bjørnes. Hun var en verdensvant person som hadde vendt verden ryggen, og som visste å håndtere karer som var på flukt fra makt og posisjon for en stakket stund.

Når vi avleverte ham til dominaen på Skallen, var det alltid i Adams drakt, uansett vær og vind. Det var satt opp en kontrakt med tysk nøyaktighet og alle detaljer på plass. Alt måtte være som sist. Slik var loven der ute i havet.

Så der sto han på brygga og ble blå i blesten, til Susanne fant det for godt å hente ham med seg opp til fyret. Med seg hadde hun et hundehalsbånd, med to klyper der halsringen skulle ha vært, dersom det altså hadde vært en hund hun skulle hente. Men siden det i stedet handlet om en høytstående masochist fra selveste Berlin, ble klypene festet til Keiserens imponerende baller og skrukkete forhud, før han kontant ble ført opp alle de fire hundre og søtten trappetrinnene til fyrets kjeller. Der han tilbrakte nøyaktig en uke i nedverdigelsens lykkerus før vi brakte ham tilbake til hotellet i Balestrand, der fruen i mellomtiden hadde fått tiden til å gå med aktiviteter som ikke angikk oss.

Han var raus med driks, men bare dersom vi lappet til ham litt før vi satte ham i land og visket auf wiederseen, og velkommen tilbake til neste år. Han døde hjemme i Tyskland av hjerteinfarkt i 2016, og Susanne la ned geskjeften for godt. Hun var da godt over åtti, og orket ikke tanken på å begynne forfra med nye kunder.

– Du må da for faen skjønne at Keiseren og Skallen fyr ikke har noe med dette å gjøre, sier Bjarte oppgitt. – Har du tørna fullstendig?

– La meg forklare! skriker Byde hissig. – Har noen av dere hørt om Andor Søderberg? Nei vel. Så det har dere altså ikke. Vel. Men kanskje Byde har. Hvordan ble det med den vesle drammen?

Bjarte setter flasken på bordet, og Byde lesker strupen igjen. Han grøsser og kremter, og fortsetter:

– Andor Søderberg var en svensk arkitekt og byggherre, og det var han som i sin tid tegnet Skallen fyr. Få opp bildet av Jovan igjen, Bjarte, jeg orker ikke å kaste så mye som et blikk på noen av disse videoene. Hit med telefonen! Var noen av dere nede i kjelleren på Skallen, der Susanne og Keiseren lekte seg?

– Ja, selvfølgelig, sier jeg. – Men i litt andre ærend.

– Men Byde, det kan ikke …

– Hold kjeft, sier jeg!

Byde freser, og drikker igjen en solid kjeft, og peker. –  Se her. Muren bak ham. De brukte stein fra stedet, de sprengte ut tonnevis både til hus og tårn. Han gikk grundig til verks, Søderberg. Kan du gå nærmere inn på muren, Bjarte?

Bjarte zoomer inn. – Se her, sier Byde ivrig. Blokkene er murt sammen, men de er også holdt på plass, både til grunnen under, og til hverandre med jern. Samme prinsippet som med gamle steinbrygger rundt om. Over alt der været er hardt, det vil si oppover hele kysten. De gamle boret i steinen, og bøyde så jernet så alt ble holdt på plass. Det heter sikkert et eller annet, jeg har ikke peiling. Kan du få bildet enda større? Fint. Hvis dere ser nøye etter, vil dere se at sluttstykkene, altså de jernstengene som er bøyd og banket flate for å hindre det hele fra å gli fra hverandre, er formet som en slags pote. Ser dere? Nesten som en løvepote i miniatyr.

– Jeg vet ikke helt, sier jeg. – Kanskje med litt fantasi.

– Jeg vet at det var sånn i kjelleren på Skallen! sier Byde, og griper igjen etter flasken, som Bjarte snapper til seg.

– Mulig det, sier Bjarte. – Men dette bildet er ikke tatt i kjelleren på Skallen! Fyret ligger minst tre dagsreiser unna. Da må de ha brukt helikopter, og det nekter jeg å tro!

Byde ser på ham med forakt. – Er du like tjukk i hue som Bjarte, Sune?

– Du mener at denne kjelleren, rettere sagt dette bygget, også kan være satt opp av Andor Søderberg? sier jeg.

– Jeg er helt sikker på at det er snakk om et bygg av Søderberg. Den vesle løvepoten er fullstendig unødvendig, der er rett og slett noe homogreier som han gjorde for dekorens skyld. Dilldall fra over grensen. Det er bumerket hans. Hvor er nærmeste internett-tilgang?

– Paradiset, sier Bjarte, med et skeptisk sideblikk på meg.

– Vi drar så snart det lysner, sier jeg.