Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 93 (Renate/Sune)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er nå helt i slutten av skriveprosessen. Et nytt kapittel publiseres hver tirsdag og fredag, før det hele avsluttes 5. mars. Fra da har man kun 14 dager på seg til å lese ferdig, før alle kapitlene gjøres utilgjengelig.

Mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 93 (Renate/Sune): Mester og lærling

(Renate)

Vi tråkker rundt på jorden i noen ganske få år. Det er noen somre og noen vintre, og så er alt forbi. Vi etterlater oss nesten ingen ting. Et barn eller to som kan føre genene videre. Litt materielt skrap. Gull eller glitter. Noen siffer på en konto. Knokler i jorden. Det er det hele.

Men jeg har ofte tenkt – særlig på reiser i fremmede land – en gang drev man jo med slikt – at dette må oppleves annerledes for de av oss som bygger gater og broer, og hus og katedraler. Når bygningsarbeideren gjør seg klar for siste reis, eller brått faller ned fra stillaset, vil han ta minnet om skjønnhet og funksjonalisme med seg inn i døden. Tyngden av steinene han la på hverandre, vil sitte i armene hans. Allerede i levende live har han kunnet gå gatelangs og se frukten av sitt eget arbeid. Kirken ute på odden som han og arbeidslaget satte opp med egne hender. Moloen som temmer bølgene nede i havna. Blokka der hundre og åtti mennesker ligger i ly og sover trygt hver eneste natt.

For bygningsarbeideren må det føles annerledes å gå ut av livet. Han vet i detalj hva som står igjen etter ham, og at det skal komme til å stå der i noen generasjoner. Hva nå det skal være godt for, kan gjerne kynikeren få si. Jeg tror det er ganske stort. Det kan selvsagt være innbilning.

Hva Andor Søderberg angår, så kommer han til verden på et torp litt utenfor Sødertelje i 1882. Han er nummer tre i en barneflokk på fire gutter og tre jenter. Det neste jeg finner på ham, er at han er med på å bygge tollboden i Gøteborg i 1903. Da har han nok vært i arbeid i mange år allerede, tenker jeg. Og sannsynligvis har han et talent for bygg av stein og støp.

Hva som driver ham til Norge, er ikke godt å si, men man kan jo gjette på at det er en kvinne han følger etter. Eller flykter fra. Fra 1911 er han nevnt en rekke ganger, i forbindelse med oppførelsen av havneanlegg og maritime bygg langs norskekysten. Men jeg finner ingenting som knytter ham til det distriktet hvor vi nå oppholder oss. Alt dette sier jeg til Bjarte, som sitter på den andre siden av bordet, bøyd over Mac-en til Stein.

– Ikke jeg heller, sier han åndsfraværende. – Men det er noe her … Han har i alle fall slått seg opp ganske fort etter at han har kommet til Norge. Og her har jeg en kar som tydeligvis jobbet sammen med ham lenge. Kanskje en som har begynt som lærling. Eller hva de nå kan ha kalt det på den tiden. En viss Gustav Jansen fra Ulvik. Vent litt!

Bjarte griper telefonen og går ut på verandaen. Jeg hører han snakker med Stein. Så kommer han tilbake og setter seg.

– Er det noe jeg bør vite? spør jeg. – Eller se etter?

– Stein har en kar her som er fra Osa, svaret han. – Det kan jo hende han har hørt om Jansen. Osa ligger bare et par kilometer fra Ulvik. Det er små forhold der inne i fjorden.

Jeg finner ikke noe på Gustav Jansen, men sier det ikke. Det er tydelig at jeg er dårligere på søk enn det Bjarte er. Det irriterer meg. Jeg hadde ikke ventet det. Inne i Osa har han i hvert fall ikke havnet på sokkel.

Etter en stund går det i trappa. Tungt.

Det er Peder Eide. En diger kar i regnbukse og islender. Han har aldri hørt om Andor Søderberg, men Gustav Jansen kjenner han til. Han har til og med hatt en bestefar som har jobbet sammen med ham. – Faktisk var bestefar med på å sette opp Odden fyr, sier han, og legger inn en solid pris oppe, og en nede.

– Sammen med Jansen?

– Ja, det mener jeg bestemt. Så vidt jeg vet, var de også med på å sette opp fiskemottaket ute på Østøy. Det var mye å gjøre rundt om på øyer og nes her ute på tjuetallet. Jo. Det må ha vært på tjue– tredvetallet. Odden er vel satt opp i enogtyve eller toogtyve.

– Treotyve, sier Bjarte. – Takk skal du ha, Peder!

– Odden fyr, sier jeg. – Det er jo en fulltreffer, hva?

– Dessverre, sier Bjarte og skyver seg ut fra bordkanten. Legger hendene bak hodet, og vipper på stolen. – Det er helt utelukket. Der har vi folk hele tiden. Men vi får ta en titt likevel. Jeg har faktisk ikke vært i kjelleren der borte. Det har helt sikkert både Sune og Bjarte, men de har neppe studert håndverket i grunnmuren.

– Og Østøy?

– Odden ligger på veien.

(Sune)

Det er godt å være på Odden igjen. Det er noe med det stedet som får alt på plass i meg. Fjellet som går rett ned i havet. Fuglene og vinden. Det er flo sjø, og Bjarte lirker skøyta forsiktig opp mot steinbrygga, der en av karene fra Paradiset står og venter på oss. Så har de vel sendt afghanerne nordover for å være på den sikre siden.

Ernst Løvik er moldenser, og har fått oppholdstillatelsen i fødegave. Nå står han klar og tar imot trossa som jeg hiver i land. Jeg studerer de store steinblokkene som sannsynligvis er sprengt ut fra den samme renna som trappene er lagt i. Digre sukkerbiter av granitt, bevokst med grønske og tang, bundet sammen av bøyde jernstenger som stikker ut av de borede hullene. Men dette arbeidet likner ikke på det vi har sett avbildet etter gamle Søderberg. Her er ikke finesser av noen art. Bare bunnsolid handverk.

Løvik hilser, men sier ikke stort. Sannsynligvis er vi ikke særlig velkomne. Det kan være det samme. Vi blir ikke lenge. Også den lange trappen studerer jeg på en annen måte enn tidligere. Men heller ikke her finner jeg de «løvepotene» som Gustav Jansen fra Ulvik kanskje har arvet etter sin mester. Og for hundrede gang tenker jeg at det er litt for mye «kanskje» over hele dette opplegget. Tatt i betraktning at noen sannsynligvis er i ferd med å sende Jovan Milakovic over til de evige jaktmarkene nå. Langsomt, men sikkert.

Nei. I trappen finner jeg ikke jern i det hele tatt. Hvert enkelt trinn er en fint uthugget brikke, og de er festet til fjellet under med sement.

Travelt eller ikke: Når Bjarte og Løvik går inn for å få seg en kopp kaffe, sjekker jeg plantene. De er et sørgelig skue. Jeg leser stadig at insektene forsvinner, men i marihuanaåkeren på Odden fyr har de definitivt vært hjertelig til stede denne sommeren. Dette kan ikke selges, men med litt hell har kanskje Bjarte og jeg røyketjall til utpå vårparten. Noen ganger må man dele med andre.

Når jeg kommer tilbake til fyrmesterboligen, sjekker jeg grunnmuren under kjøkkenvinduet, etter først å ha sparket unna det høye gresset. Dersom noen skulle gjøre seg ekstra flid med denne muren, er det da mer sannsynlig at jeg vil finne spor av slikt utvendig, enn nede i den mørke kjelleren? Eller tenker steinarbeideren annerledes enn en slabbedask som meg? Jeg finner ingenting.

Men i hjørnesteinen, på den siden som vender mot uthuset, får jeg klaff. Jeg vet ikke hvordan de gamle gutta har utført dette arbeidet, men jeg gjetter på en gjennomgående jernstang i muren. I alle fall er jernet her bundet sammen med en slags fiks rosett – der endestykkene er banket flate inn mot steinen. Og formet som noe som i alle fall med en viss velvilje kan tolkes som løvepoter. Rustne og fæle, og jult opp av vær og vind gjennom mange tiår. Men gjenkjennelig også i dag, dette hersens året 2020.

Jeg henter Bjarte, og Løvik, som ennå ikke er informert om hvorfor vi er her. Det er vel det han står der og røyker og er gretten for. Ikke skjønner han hvorfor vi skal ned i kjelleren heller, men Bjarte mumler noe om noe gammelt verktøy. I virkeligheten skal vi bare være hundre prosent sikre på at den ikke blir brukt som torturkammer eller noe liknende. Vi låner en kraftig stavlykt, og går ned.

Som ventet er det bare fluer og annet småliv som har fått en langsom død i de mange edderkoppnettene her nede. De store rødbrune hunnene sitter i hjørner og sprekker og betrakter oss med sorte øyne. Hva som går for seg oppe i hodene deres, tror jeg ikke en gang Gud har peiling på.