Ingvar Ambjørnsen: «Reiser i det skjulte» – Kapittel 94 (Sune)

Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er nå helt i slutten av skriveprosessen. Et nytt kapittel publiseres hver tirsdag og fredag, før det hele avsluttes 5. mars. Fra da har man kun 14 dager på seg til å lese ferdig, før alle kapitlene gjøres utilgjengelig.

Mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.

Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Kapittel 94 (Sune): Åstedet

Det mørkner da vi går inn gjennom de trange sundene i retning Østøy. Vi er ikke kjent i denne delen av øyriket, og bommer et par ganger. Vi er midt i et virvar av holmer og knatter, og brede og trange passasjer. Skjær. Grunner.

Bjarte er ikke til å snakke med nå. Jeg går ned på dekk og helt frem i baugen for å sjekke bunnforholdene. Vi holder minimal hastighet. Det er så vidt vi siger over tang og sandgrunner. Noen steder er det så trangt at vi ikke en gang har meteren i klaring på sidene, og jeg tenker som vi har blitt vant til i løpet av de siste månedene: Viktig å holde meteren. Her ute viktigere enn noen gang. Jeg ser oss for meg, sittende som en propp mellom to steinvegger.

Var det riktig av oss å gå inn i denne labyrinten fra nord? Fra sør er det åpen innseiling til det gamle mottaket, men det hadde tatt oss halve natten å gå rundt. Dessuten hadde vi vært nødt til å gå ut i storhavet. Vi ble enige om å unngå det.

Til slutt kommer vi inn i en liten vik med en kritthvit sandstrand. Bjarte slår av motoren. Jeg ser på klokken. Kvart over ni. Vi har vært underveis litt over fire timer. Vi lar ankeret gå. Det blåser, det gjør det alltid her ute, men vi ligger fint i le av en steinrygg.

Bjarte kommer ned på dekk med hodelykt. Ruller en røyk, og gir pakken videre til meg. – Så vidt jeg kan skjønne, vil vi kunne se over til mottaket fra den andre siden av denne øya. Og hvis jeg tar feil, må vi uansett være tett på. Se her!

Han viser meg hvor han tror vi er på draftet. Mottaket er merket med et rødt kryss litt lenger sør.

– Hvem legger et fiskemottak langt pokkerivold her ute?

– Jeg tror ikke at det egentlig har vært snakk om et vanlig fiskemottak. Mer et møtested. Hit kom de med sild og skrei fra nord, og møtte oppkjøpere fra Bergen og Stavanger. Søringan.

Vi finner frem den sorte gummibåten fra lasterommet. Og rifla, som er pakket inn i oljelerret. Eskene med ammunisjon.

– Tar vi sjansen på påhenger’n?

– Nei, sier Bjarte. – Ikke tale om. Er det folk her ute nå, har de nerva i helspenn.

Uten påhengsmotoren går sjøsettingen uten problemer. Det er ikke noe å si på fremdriften heller. Bjarte og jeg har rodd og padlet sammen noen ganger før i dette livet. Vi har rytmen inne.

– Har de strøm?

Bjarte rister på hodet. – Aner ikke. Det kan de selvsagt ha. Men sannsynligvis ikke.

Jeg tenker at vi snakker hele tiden om «de». Men er det noen andre enn måker og ærfugl her ute? Vi har uansett blitt enige om å satse alt på ett kort. Særlig siden det kortet er det eneste vi har. Er det bomtur, drar vi opp til Paradiset i morgen, og venter på at noen skal spille ut sine kort. Eller på en tilværelse uten svar på de spørsmålene vi går og gnager på. Slik livet jo i det store og hele er.

Bjarte skrur av hodelykten da vi runder odden og setter kursen sørover. Månen er halv, og sikten ganske god. Vi kan se sjøen slå mot det som etter vår beregning er Østøy, men ikke antydning til bebyggelse av noe slag. Hvilket er i sin skjønneste orden, siden innseilingen jo skal være åpen fra sørsiden.

Vi har blitt enige om å trekke opp båten på nordsiden av øya så snart vi finner et egnet sted. Og krysse øya til fots. Da vi kommer nærmere land, ser vi imidlertid at det er dårlig med strender på denne siden. Vanskelig å legge til. Vinden øker dessuten på, og det begynner å regne.

Vi blir enige om å gå rundt, og inn fra sør. Da ryker ideen med å komme overraskende på den eller de som er her, men det får ikke hjelpe. Her kommer vi ikke i land.

Da vi runder vestkysten av øya, får vi været rett i fleisen. Jeg tenker at det var som faen at vi ikke tok med påhengsmotoren. Her ville ingen ha hørt oss uansett. Og overraskelsesmomentet er uansett blåst. Men jeg sier ingen ting, siden Bjarte tenker nøyaktig det samme.

Vi tar feil begge to, og skjønner det samtidig. Vi slutter å ro, og lytter mot vinden. Langt inne i kulingen og de susende regndråpene kan vi høre lyden av en kraftig motor. Bjarte skrur øyeblikkelig av hodelykten, og vi går i ett med det sorte havet og den forrevne kysten. Bruker bare årene for å holde oss på rett kurs. Venter. Er det noen som skal inn, eller er noen på vei ut? Er det bare en tilfeldig fisker?

Etter nesten et minutt kan vi se lysene på en stor cabincruiser som blir styrt varsomt ut mellom to skjær der havet vasker hvitt. To Mercury-motorer fyres øyeblikkelig opp så snart båten er klar av grunnene, og den forsvinner i mørket så sjøspruten står. Vi legger oss på årene, og kommer opp langs en kort molo. Da vi kommer rundt den, ligger boligmassen på Østøya foran oss, dårlig opplyst av den halve månen. Det er ikke rare greiene. En forfallen lagerbygning og et par sjøboder. Ei salrygget brygge.

– Ikke en båt å se, sier Bjarte.

Nei. Ikke langs brygga. Ikke ved moloen heller. På bortsiden av bebyggelsen kan jeg skimte en strand, men heller ikke der kan jeg se båter av noe slag.

Jeg sier: – Enten kommer vi for seint, eller så kommer vi akkurat passe.

Bjarte svarer ikke. Vi manøvrerer gummibåten inn under brygga, og gjør den fast til en grønskekledd påle. Det er nå så lav vannstand at vi kan gå i fjæra, med brygga over oss som et tak. Bjarte med rifla i hånden. Vaktsom, som under hjortejakta.

Da vi kommer opp på brygga, og inn i skyggene av lagerbygningen, blir vi igjen stående og lytte mot vinden. Det er noe som durer og går et sted.

– Et aggregat?

– Kanskje det, sier Bjarte.

Men ikke noe lys, noe sted. De store skyvedørene i selve mottaket er låst. Ikke til å rikke. Vi går rundt hjørnet, og kommer inn i en smal renne mellom lageret og den neste sjøboden. Ingen vinduer noe sted. Men på baksiden finner vi en dør. Den er riktig nok låst, men så morken at den gir etter når vi herjer litt med den.

Vi kommer inn i et rom som ligger i totalt mørke, men som etter lydene er stort og nakent. Jeg famler meg frem til en gammeldags bryter til høyre for den herpa døra. Da jeg vrir den rundt, faller et svakt, gult lys over inventaret. Midt i rommet ligger det fire store sementkummer, og lang begge langveggene er det montert sløyebord som tiden for lengst har brukket i biter. Skrammel og rot. Gamle hummertegner og fiskekasser. Ikke et menneske.

Vi står på en forhøyning, et slags galleri av grønmalt metall, og under oss til venstre kan vi se restene at det som kanskje har vært et kontor. Da vi kommer ned av den vaklevorne trappen, kan vi se at den ene veggen er revet ned, den ligger i støvet. Bjarte stanser brått. Peker med rifleløpet.

– Se!

I det innerste hjørnet av rommet er muren ubehandlet. Store blokker av nesten sort stein er flettet i hverandre. Holdt sammen i et evighetsgrep av sement og glatt jern. I det gamle jernarbeidet er det lett å se bumerket som ulvikingen Gustav Jansen har lånt av sin svenske mester. De lett forkrøplede løvepotene. Det går et gufs i oss, for her har i det minste Julia Romtveit vært innom på sin ferd ut av verden.

Men det er noe mer. Noe annet. Noe som lever. Jeg sanser slikt. Jeg har vært sånn siden jeg var liten gutt. Det er en velsignelse. Eller en forbannelse. Alt etter som.

– Det er noen bak oss, hvisker jeg til Bjarte. – Når jeg løper, må du snu deg. Og ha rifla klar!