«Å være sammen med andre mennesker er noe av det flotteste og samtidig vanskeligste vi gjør, det kan være så mye rart som foregår når vi har med hverandre å gjøre. Det er dette jeg undersøker i novellene, hva som skjer i de hverdagslige møtene, i de vanlige, uvanlige møtene der det kanskje ikke er mye ytre dramatikk, men som likevel kan være både spenningsfylte og på sin måte krevende.»
Kristin Lind
Med Utid har debutanten Kristin Lind skrevet en intens og original samling korte noveller der hun undersøker relasjoner og kommunikasjon mellom mennesker, eller fraværet av det. Novellene peke mot at livet i alle dets faser og små sidespor er en jobb, og noen ganger virkelig hardt arbeid. Under kan du lese den første novellen i boken, med samme navn som bokens tittel.
Neste uke er det lanseringsfest for Utid på Last Train (velkommen!), og du kan lese et intervju med Kristin, hvor hun forteller mer om boken, her.
Utid
En kvinne fester halsbåndet på hunden sin, tar på seg sandaler og går ut av bygningen der hun bor. Det er en park rett over gaten. Det er dit hun skal. Hun går gjennom en port og bortover en gangvei, i skyggen av høye, tette løvtrær. Det er en varm dag, en sommerdag, i en park, i en by. Det er ikke viktig hvor det er, bare at det er.
Ved motsatt ende av parken går et barn ut av bilen moren nettopp har parkert. Moren låser bilen, tar barnets hånd og leier det inn i parken og bortover gangveien. Det er en varm dag, en sommerdag, i en park, i en by. Kanskje snakker de sammen, mor og datter. Det er ikke
så viktig hva de snakker om, bare at de gjør det. De går mot inngangen til lekeplassen midt i parken. Barnet slipper morens hånd, og løper foran henne gjennom labyrinten av stokker som er gravd vertikalt ned i bakken.
– Ikke så fort, roper moren.
Det er bare denne ene inngangen til lekeplassen. Og når også moren har gått gjennom labyrinten og rister sanden ut av sandalene er datteren allerede på vei mot husken.
– Vær forsiktig, sier moren.
– Jeg er forsiktig, sier barnet.
– Jeg blir borte i en time.
– Jeg blir her, sier barnet, jeg skal huske hele tiden.
De vinker til hverandre. Så går moren ut av lekeplassen, ut av parken, tilbake til bilen. Hun setter seg inn og kjører av gårde. Hvor hun skal er ikke så viktig. Bare at hun blir borte i en time.
I mellomtiden har kvinnen med hunden kommet til stedet der lekeplassen ligger. De går gjennom labyrinten og inn på plassen som er dekket av sand. Det er sand under lekestativet, sand i lekehuset, sand i sandkassen og sand under benken der hun snart skal sette seg. Men først løsner hun båndet på hunden. Den løper i en bue langs hekken som skiller lekeplassen fra resten av parken. Barnet husker hele tiden. Hun står på husken. Den er et gammelt bildekk som henger i kjetting fra en tverrgående trestokk. Bena hennes er smale slik de kan være på barn i seks-syvårsalderen, håret er tynt og lyst. Kjolen fylles med luft hver gang husken svinger bakover og hun gjør seg klar til å ta i enda mer så hun kan huske
enda høyere. Hunden snur og løper i den samme buen tilbake, snuten mot bakken, halen logrer. Kvinnen skygger for øynene. Så finner hun fram solbrillene fra vesken og tar dem på. Hun ser på hunden, eller er det barnet, og drar hånden gjennom håret. Så setter hun seg på benken. Hun tar fram en bok, legger den i fanget, slår opp på siden der bokmerket ligger, og begynner å lese. Hunden er på vei mot huskestativet, barnet følger den med øynene. I passe avstand fra husken stanser den, setter seg ned og gjør fra seg, så sparker den i sanden. Kvinnen roper på den.
– Finn, kom hit.
Hunden løfter hodet, løper bort til kvinnen som sitter på benken, og legger seg ved føttene hennes.
Barnet husker, kvinnen leser, hunden hviler hodet på potene.
Så roper barnet:
– Hunden din bæsja i sanden.
Hun husker så høyt at kjettingen gjør et lite rykk hver gang hun er på toppen. Hun roper til kvinnen med solbrillene, som ser opp, løfter hånden og skygger for øynene.
– Hunden din bæsja i sanden, roper barnet igjen.
Husken har mindre fart nå. Barnet har satt seg ned og bremser med sandalene hver gang husken passerer over bakken.
– Du må ta bort bæsjen, roper hun, du må ta den bort ellers kan noen tråkke i den.
Kvinnen leser. Hunden hviler hodet mot potene, den løfter et øre. Nå har husken stoppe helt. Barnet rister sanden ut av sandalene og går bort til kvinnen som sitter på benken med hunden liggende ved føttene. Barnet setter seg også, på motsatt ende av der kvinnen sitter.
– Du må ta den bort, sier barnet.
Kvinnen senker boken og ser mot barnet gjennom solbrillene.
– Hva skal jeg ta bort, sier kvinnen.
– Bæsjen, sier barnet. Hunden din bæsja i sanden ved husken.
Kvinnen ser i boken igjen, kanskje hun leser. Barnet flytter seg nærmere, så bøyer det seg ned for å klappe hunden. Før hånden har nådd ned til den sier kvinnen:
– Den liker ikke barn.
Barnet ser på kvinnen. Hunden snuser på hånden som har kommet helt inntil.
– Han kan spise sånne som deg til frokost om han vil, sier kvinnen.
– Biter den?
– Han har aldri bitt noen, sier kvinnen. Ikke ennå.
Barnet sier: – Han biter ikke meg.
– Flaks for deg, sier kvinnen.
– Du må ta bort bæsjen, sier barnet. Det er ikke lov å bæsje der barn leker. Det er slemt.
– Finn er ikke slem, sier kvinnen, han vet ikke hva som er lov og ikke. Og hvordan kan jeg vite at det er min hund som har gjort det.
– Jeg så det, sier barnet.
– Jeg så det ikke, sier kvinnen.
De sitter. Ingen sier noe. Kvinnen leser. Hunden har lagt hodet på potene. Barnet dingler med bena. Etter en stund glir hun ned av benken, setter seg ved siden av hunden og klapper den forsiktig på hodet.
– Vet du, sier barnet, vet du at jeg har en kniv hjemme.
Det er stille. Men vinden suser i trærne, det rasler i bladverk og langt borte tuter en bil.Hunden slikker hånden som klapper. Barnet ser opp på kvinnen og ser sitt eget speilbilde i solbrillene hennes.
– Vet du, sier kvinnen, jeg har mange kniver hjemme.
Hun bøyer seg fram og dytter til hunden med den ene foten.
– Løp, Finn, løp, sier hun.
Hunden reiser seg og løper bort til hekken og mot huskestativet.
Der tisser den på den ene stolpen.
– Du må ta på den bånd, sier barnet, den tisser på huskestativet.
Kvinnen leser. Barnet står foran henne, snur seg innimellom etter hunden som løper i sikksakk over lekeplassen. Så løper den tilbake til huskene og begynner å grave under hjulhusken barnet nettopp brukte.
– Vet du hva, sier kvinnen etter en stund, jeg har ingen truse på.
Hunden kommer borti husken mens den graver. Sanden spruter opp bak den, husken kommer i bevegelse.
– Du har sikkert på deg truse, fortsetter kvinnen, vedder på at mamma ikke lar deg gå uten. Eller bor du med pappa?
– Mamma, sier barnet.
Hun flytter urolig på seg, sparker litt i sanden, men hun går ikke.
Barnet sier: – Hunden din graver under husken, den ødelegger.
Kvinnen sier: – Tror du jeg lyver?
– Siden du sa det så har du sikkert ikke truse på, sier barnet.
Nå har hun begge hendene på ryggen, holder hender med seg selv og vrir dem så de blir til en knute.
– Er det ikke litt ekkelt å tenke på at jeg sitter her uten truse?
Hendene slipper hverandre og tar tak i kjolekanten isteden. Men barnet går ikke, hun blir stående foran kvinnen.
– Du kan sjekke om jeg lyver, vet du, sier kvinnen, voksne lyver også. Akkurat som barn.
Barnet ser bort. Kvinnen tar hånden hennes og drar i den.
– Nå ble jeg også usikker på om jeg lyver eller ikke, sier kvinnen. Vil du ikke sjekke?
Barnet setter seg ved siden av henne på benken, og kvinnen slipper hånden. Hunden graver og graver. De ser på, begge to. Ingen sier noe. Så snur barnet seg og fører hånden opp under skjørtet på henne som ser gjennom solbrillen på hunden som graver og graver under husken. Kvinnen snur seg brått og dytter til barnet. Det faller ned fra benken.
– Hva er det du gjør, sier kvinnen.
Barnet reiser seg og løper bort til husken. Hun klatrer opp og begynner å huske. Farten blir større og større, det rykker i kjettingen hver gang hun når det høyeste punktet. Under henne graver hunden. Kvinnen sitter med boken på fanget, vesken ved siden av seg. Barnet husker. Hunden graver. Kvinnen leser. Vinden blåser i trærne, det rasler i bladverket. Hullet har blitt ganske stort og ganske dypt. Da reiser kvinnen seg, legger boken i vesken og roper på hunden.
– Finn, roper hun, Finn, du må komme.
Hunden hører ikke. Barnet husker høyere. Husken gjør et hopp hver gang den når toppen, hun står med ett ben på hver side av dekket. Kvinnen går mot husken med lenken i hånden.
– Vær forsiktig, sier hun, Finn er rett under deg.
Barnet husker. Hunden graver.
Kvinnen sier: – Jeg må få tak i ham.
– Kan du ikke bare hente ham, da, sier barnet.
Kvinnen hever hånden som for å stoppe husken, barnet husker enda mer intenst. Kvinnen bøyer seg og tar tak i hunden idet husken er på sitt høyeste. Hun rekker det fint, husken sneier bare så vidt bort i vesken idet hun trekker hunden til seg. Hun fester lenken. Så går kvinnen og hunden ut gjennom labyrinten og bortover gangveien.
Samtidig stopper en bil på utsiden av parken. Moren kommer tilbake. Timen er over. Hun går bortover gangveien mot lekeplassen. Langt borte kan hun se ryggen til en kvinne med en hund. Moren går inn gjennom labyrinten. Hun roper til datteren som husker så høyt at det rykker i kjettingen. Farten saktner. Så går barnet bort til moren, som skygger med hånden for solen. Sammen går de ut gjennom labyrinten, bortover gangveien mot utkanten av parken.
– Mamma, kan jeg få en kniv?
– Det kan du sikkert, sier moren.
Barnet tar morens hånd.
– Er det sant at voksne lyver?
– Nei, sier moren, hvorfor skulle de det.
Så er de ved parkeringsplassen. De setter seg i bilen og kjører av sted. Det er en varm dag i en park i en by, og vinden blåser i trærne.