Ann-Christin Gjersøe (f. 1975) bor i Vestfold der hun driver en over 350 år gammel gård sammen med sin mann. Hun er utdannet førskolelærer. For mange er hun kjent for romanserien Livsarven, som ble utgitt på herværende forlag i perioden 2006-2012. Serien var svært populær og består av i alt 36 titler. Nå debuterer Ann-Christin som kriminalforfatter med romanen Jernjomfruen, der handlingen er lagt til Tønsbergområdet. To kvinner forsvinner brått. En av dem blir funnet mishandlet og drept i skjærgården. Det er mange likhetstrekk mellom disse forsvinningene og en lignende sak fra 80-tallet, da en ung mor sporløst forsvant i samme distrikt. Ondskapen har vendt tilbake.. Ida Gabler, journalist i Tønsberg Tidende, blir forbløffet over å avdekke spor som fører tilbake til krigens dager, og til hennes egen families fortid.. Det hun kommer på sporet av virker for ondt til å være sant – og for truende til at hun kan kjenne seg trygg.
Hvordan har det vært å skrive en frittstående krim med handling lagt til nåtid i forhold til å skrive en hel serie med historiske underholdningsromaner? Jeg har tatt en prat med Ann-Christin om dette og om selve skriveprosessen.
– Etter å ha avsluttet en vellykket romanserie, Livsarven, på hele 36 bind, debuterer du i vår med kriminalromanen Jernjomfruen. Hva er den største forskjellen på å skrive en underholdningsserie og å skrive en frittstående kriminalroman sjangermessig og i omfang?
Ann-Christin Gjersøe
– En underholdningsserie blir ofte utgitt over mange år, jeg brukte åtte år fra jeg begynte å jobbe med serien til den ble avsluttet. Når serien har kommet ut på markedet, har man derfor et tidspress å forholde seg til, så da jeg jobbet med Jernjomfruen var det første gang på mange år jeg kunne skrive uten å ha en innleveringsfrist. Sjangermessig har den største forskjellen ligget i å stramme inn handlingen, jeg dvelte mer da jeg skrev Livsarven. Jeg har også jobbet en del med språket; i Livsarven skulle språket speile at handlingen var lagt til 1800-tallet, mens jeg i Jernjomfruen har kunnet bruke en fortellerstemme som ligger nærmere hvordan jeg selv ordlegger meg.
– Du har lagt handlingen i Jernjomfruen til vår tid, mens handlingen i Livsarven starter over 100 år tidligere. Er det stor forskjell på å skrive fra en tidsepoke du selv kjenner og lever i, og å skrive fra en annen tid?
– På mange måter er det enklere å skrive fra vår egen tid, fordi man har førstehåndskunnskap om tiden man skal fortelle fra. Da jeg skrev Livsarven, brukte jeg mye tid på å sette meg inn i sosiale og kulturelle forhold, og det var utfordrende å skape et troverdig bilde av et samfunn ingen i dag har opplevd. Jeg følte derfor at jeg hadde mer å spille på i forhold til miljø da jeg skrev Jernjomfruen.
– Handlingen i Jernjomfruen er lagt til Tønsbergområdet. Journalisten Ida Gabler i Tønsberg Tidende blir viklet inn i etterforskningen og fremstår som bokens hovedperson og helt. De fleste krimforfattere velger seg en politietterforsker eller en lett forfyllet, loslitt advokat eller privatdetektiv i denne rollen. Hva er det med Ida og hvorfor valgte du en journalist?
– Ida Gabler er featurejournalist i Tønsberg Tidendes helgemagasin, men på fritiden arbeider hun med et bokmanus. Jeg valgte denne innfallsvinkelen fordi jeg ville at hun skulle være opptatt av andre menneskers historier, og fordi jeg tror man bør velge en hovedperson man selv kan identifisere seg med. Det at Ida er journalist gir også et annet blikk på etterforskningen enn man ville ha fått gjennom politiets arbeid. Hun – og jeg – er opptatt av hvorfor mennesker handler som de gjør og hvordan bakgrunnen deres har formet dem.
– Tre kvinner som forsvinner – ikke akkurat noe hyggelig tema. Hva ga deg ideen til selve plottet?
– Det startet med at jeg kom over noe jeg mente kunne være et godt drapsmotiv. Litt etter litt dukket det opp flere historier som ikke ville slippe tak, og jeg forsøkte å finne en “bro” mellom disse historiene. Da jeg hadde funnet denne sammenhengen, hadde jeg plottet klart og begynte å jobbe mer detaljert med handlingen.
– Du har lagt handlingen til området du selv bor i og kjenner godt. Dette må jo være en betinget fordel, men kan det også virke hemmende? At du blir ufri med tanke på at alt du skriver må være autentisk og «korrekt»?
– Nei, jeg har ikke følt det som hemmende. Jeg liker å skrive fra et område jeg har et forhold til. Uansett om man velger å skrive fra et sted man kjenner godt eller ikke, så synes jeg det er viktig at lokalkoloritten er troverdig. Alternativet ville ha vært å skrive fra et fiktivt område.
– Du bor på en 350 år gammel gård som skal drives, holdes og vedlikeholdes. Og du er utdannet førskolelærer. Hva fikk deg til å bli forfatter?
– Som barn og ungdom leste jeg mye, og jeg beundret hvordan forfattere klarte å skape en unik verden mellom to permer. Selv hadde jeg nok ingen drøm den gang om å bli forfatter, jeg tror tanken var for fjern. Men da jeg gikk på førskolelærerutdanningen, hadde jeg en norsklærer som oppmuntret meg til å gjøre noe mer ut av skrivingen. Det ble med et par sider – og en historie jeg ikke glemte. Noen år senere utlyste Damm en manuskonkurranse, jeg var da hjemme i permisjon med sønnen min, og bestemte meg for å finne frem historien jeg hadde lagt vekk. Jeg var heldig og ble en av tre vinnere, og et par år senere ble første bok i Livsarven utgitt.
– Du har skrivestue på gården, i svært idylliske omgivelser har jeg forstått. Er det en fordel eller en ulempe? Noen forfattere må bort på «jobb» for å kunne konsentrere seg og har kontor utenfor heimen. Hvordan er det for deg å skrive hjemme?
– Fordelene veier opp for ulempene! Jeg har nokså strukturerte arbeidsdager og deler dagen min i to skriveøkter. Jeg begynner å jobbe i halv ni-ni tiden om morgenen, avbrutt av lunsj midt på dagen før jeg skriver videre. På tidlig ettermiddag pleier jeg å gå eller jogge en tur i skogen, for å lufte både hode og kropp – og hundene mine. Som regel blir det et par timers jobbing igjen på kveldstid, men i helgene prøver jeg å ta fri. Fordi jeg deler dagen i to skriveøkter, tror jeg det ville ha vært vanskelig å ha kontor et annet sted enn hjemme.
– Hvilke forventninger har du til mottagelsen av boken din? Fra mediene, kritikere og fra publikum? Tror du medieinteressen blir annerledes enn i forbindelse serieromanene dine?
– Fra idé til utgivelse har det gått nærmere to år, og jeg er naturligvis veldig spent på hvilken mottagelse boken vil få. Å skrive er en til dels innadvent tilværelse, men når boken er lansert skal den jo velges eller vrakes av både kritikere og publikum. Lanseringstiden er nervepirrende!
Lykke til med lanseringen av Jernjomfruen!