Daniel Stahls nye bok Nazi-Jagd inneholder mye ny og spennende informasjon
Sør-Amerika ble etter annen verdenskrig et tilfluktssted for tallrike nazister og krigsforbrytere fra Europa. En helt fersk tysk bok forteller historien om nazi-jakten fra 1945 og helt frem til i dag, og hvordan den henger sammen med den politiske utviklingen i Sør-Amerika – og endrede holdninger underveis i Europa og USA.
I disse tabloide tider er det befriende å lese en så grundig og velartikulert bok som den nyutkomne boken til Daniel Stahl, Nazi-Jagd (Nazi-jakt) med undertittelen «Sør-Amerikas diktaturer og straffeforfølgelsen av NS-forbrytelser». Forfatteren og historikeren Daniel Stahl er født I 1981. Han har studert historie både i Paraguay og Tyskland. Han arbeider i dag ved Friedrich Schiller-universitetet i Jena. Boken er opprinnelig en doktoravhandling fra i fjor, og den har allerede vakt oppsikt i store deler av verden, også i Norge. Det er spennende lesning og fotnotene hagler på en måte som borger for solid bakgrunn for egne meninger.
Etter annen verdenskrig flyktet et stort antall naziforbrytere til Sør-Amerika. I tiårene etter krigen forsøkte ulike aktører å spore opp nazistene som hadde unnsluppet, med tanke på å stille dem for retten. Daniel Stahl tar for seg de ulike aktørene: enkeltpersoner, regjeringer og organisasjoner. Han viser sammenhenger mellom sør-amerikansk opposisjon og deres regjeringer, samt det ambivalente forholdet mange land, i første rekke Argentina, hadde til de tyske flyktningene på eget territorium. Og USA lurer som alltid i kulissene.
Klaus Barbie klarte å lure seg til boliviansk statsborgerskap ved hjelp av falske identitetspapirer
Heller ikke Vest-Tyskland slipper unna kritikk i denne boken. Daniel Stahl beskriver hvordan Forbundsrepublikken raskest mulig ønsket å kvitte seg med naziproblemet og til og med resirkulere gamle nazister som kunne hjelpe til med gjenoppbyggingen. For stornazistenes vedkommende ønsket man heller at de skulle få leve i fred på et annet kontinent enn at de skulle tilbake og stilles for vesttysk rett, med hele verden som tilskuere. Først senere skulle vesttyskerne bli mer interessert i å fakke nazistene igjen. På den andre siden av det tyske jernteppet bestemte DDR seg tidlig for at de ikke hadde noe med den felles fortiden å gjøre, og det hindret også de andre sosialistiske broderlandene i å forfølge nazister. Det er disse hittil ukjente sammenhengene som gjør Daniel Stahls fremstilling så spennende og fascinerende. For eksempel da den bolivianske regjeringen forsøkte å bli kvitt Klaus Barbie. Klaus Barbie var kjent som «Slakteren fra Lyon» og hadde stått for noen av de verste naziforbrytelsene på fransk jord. Først et par tiår etter at han ble oppdaget, ble han utlevert, ikke til Vest-Tyskland, men til Frankrike. Hvordan og hvorfor gir denne boken svar på.
Adolf Eichmann for retten i Jerusalem
Et land som ikke gav opp nazi-jakten var naturlig nok Israel. Historien om Adolf Eichmanns endelikt er legendarisk. I 1960 oppsporet israelsk etterretning Ricardo Klement, som arbeidet på en bilfabrikk i Buenos Aires. Det viste seg etter hvert at han var identisk med Adolf Eichmann. Det hadde tidlig vært klart for israelerne at hvis Eichmann skulle stilles for rette, måtte det skje uten at Argentina visste om det. Landet var lenge kjent som et tilfluktsted for tyske flyktninger etter 1945 og nazisympatiene strakte seg langt inn i den argentinske regjeringen. En hel rekke dekkoperasjoner ble satt i verk, og oppbudet av falske diplomater og hemmelige medhjelpere var stort. Aksjonen var så fantastisk at man nesten ikke skjønner at den var mulig å gjennomføre. Kidnappingen av Eichmann var kanskje den enkleste delen av oppdraget. Å skjule ham i flere dager i Buenos Aires og ikke minst få smuglet ham om bord i et El Al-fly var atskillig vanskeligere. Men alt gikk etter planen. TV-bildene av en nærmest ubeveget Eichmann sittende i et glassbur under rettsaken i Jerusalem er noe av det gjorde sterkest inntrykk på verden tidlig på 60-tallet. Akkurat denne beretningen er nok mer spennende fortalt av andre forfattere. For to år siden utkom Neal Bascombs Jakten på Eichmann på Schibsted Forlag, en dokumentarbok som er noe av det mest spenningsmettede jeg noensinne har lest. Men Daniel Stahl er bedre på analyser og helhetsbildet.
Oppglødd av suksessen med Eichmann, tok også israelske Mossad flere andre nazister. I 1965 likviderte de den latviske krigsforbryteren Herbert Cukurs i Uruguay, etter å ha lokket ham over grensen fra Brasil. Det var nemlig forskjell på diktaturene i Sør-Amerika når det gjaldt lysten til å utlevere nazi-flyktninger. Argentina var allerede før annen verdenskrig kjent for sine nazi-sympatier og ble sett på med stor mistenksomhet. Paraguay likeså. Chile, Uruguay og Bolivia skiftet holdning med de ulike regjeringene og etter hva de så seg best tjent med. Brasil stilte til å begynne med i en annen klasse enn naboene, da det var det eneste landet som hadde deltatt aktivt på de alliertes side. Men Brasil hadde sin egen interesse av å skjule tyske krigsforbrytere. Nazistene kunne ofte betale for seg.
Alfredo Stroessners Paraguay var i mange år et fristed for nazister
Opposisjonen i de mest nazivennlige landene så sitt snitt til å utnytte situasjonen. Dette kom synlig til uttrykk under den langvarige jakten på Josef Mengele i Alfredo Stroessners Paraguay, som lenge var verstingen blant de sør-amerikanske høyrediktaturene. Stroessners motstandere allierte seg raskt med de europeiske nazi-jegerne, som Simon Wiesenthal og Beate Klarsfeld. For å få sympati for egen sak støttet de ivrig opp om teorien om at Mengele befant seg et sted i det nordlige Paraguay og overbeviste europeerne om at situasjonen i Paraguay kunne sammenlignes med Hitler-Tyskland. Men USA hadde også interesser i dette. For å unngå sosialisme i egen bakgård støttet de aktivt Stroessners regime, slik de støttet andre diktatorer på kontinentet. Dermed hindret USA indirekte jakten på Mengele. På 1980-tallet fant man et lik som ble idenfisert som Mengele, men da i Brasil og via helt andre kanaler.
Etter hvert er de fleste landene i Sør-Amerika blitt demokratier og arkivene er blitt åpnet. Et av de mest gjenstridige landene var – og er kanskje ennå – Argentina, hvor det styrende partiet fremdeles har klare røtter i den nazivennlige mellomkrigstiden. Hvor omfattende nazistenes undergrunnsnettverk var i alle disse landene, eller hvor nazistenes gull og andre verdier ble av, det gir heller ikke Daniel Stahls bok noe entydig svar på. Men boken er så full av detaljer og ting jeg ikke visste at jeg har lyst til å begynne å lese den forfra igjen.
Jeg har også hørt at det skal finnes en engelsk versjon av boken, med tittelen «Nazi Hunt», men har ennå ikke funnet lenken til den. Jeg tar gjerne i mot tips om det.