Kristin Lind. Fotograf: Anna-Julia Granberg
– Du må ta den bort, sier barnet.
Kvinnen senker boken og ser mot barnet gjennom solbrillene.
– Hva skal jeg ta bort, sier kvinnen.
– Bæsjen, sier barnet. Hunden din bæsja i sanden ved husken.
Kvinnen ser i boken igjen, kanskje hun leser. Barnet flytter seg nærmere, så bøyer det seg ned for å klappe hunden. Før hånden har nådd ned til den sier kvinnen:
– Den liker ikke barn.
I disse tider har jeg vært ganske nedfor på grunn av det som skjer i Ukraina. Å holde seg oppdatert på hva som virkelig skjer er vanskelig for rapportene er sprikende. Noen journalister ønsker å dramatisere, noen medier vil selge overskrifter mens andre igjen er bare sent ute. Derfor har jeg etter hvert konsentrert meg om Dagens Nyheter, Danmarks Radio og Frankfurter Allgemeine. I tillegg til de to ytterlighetene KyivPost og Russia Today. Den første forsøker fortvilet å skape sympati og håp, den andre driver med bevisst desinformasjon og lykkes med det. Jeg lurer av og til på, når Sergeij Lavrov (det er utenriksministeren i Russland) åpner munnen, om han egentlig tror på det han sier selv. Sånn sett har påsken vært en hakkete tid og det har vært vanskelig å konsentrere seg om annen påskelektyre enn de ovennevnte.
Bortsett fra UTID. Novellesamlingen til Kristin Lind, utgitt her på Cappelen Damm tidligere i vår, fant seg plass midt oppe i alt det utidige. UTID er en av disse vårens bøker som står i fare for å bli oversett, men som er så viktig å lese. Den handler slett ikke om Ukraina-krisen, men mer om hvordan det kan bli misstemning og krig i verden – på hjemmeplan. UTID tar for seg mangelen på kommunikasjon mellom mennesker og hvordan vi sliter med nettopp det. Hva som skjer når vi ikke når frem til hverandre. Gjennom små dagligdags ubehagelige – ja nettopp: utidige – situasjoner tas vi med på en reise gjennom hverdagslivet slik vi noen ganger opplever det og helst ikke vil ha det. «Å være sammen med andre mennesker er noe av det flotteste og samtidig vanskeligste vi gjør, det kan være så mye rart som foregår når vi har med hverandre å gjøre,» sier Kristin Lind selv.
I parken forteller en liten jente til en dame at «hunden din har bæsjet i sandkassen. Du må fjerne bæsjen». Damen later som hun hverken har sett eller hørt. Det utvikler seg til en absurd, nesten overgrepsaktig, situasjon iscenesatt av damen, men på en måte som jenta aldri vil kunne fortelle om og bli trodd på. Jo, dette kunne nok ha hendt.
I en annen novelle får vi innblikk i et nesten-dødt ekteskap hvor det strenge og asketiske tydeligvis har fått overtaket. Det gjelder å drikke mye vann for å holde væskebalansen oppe. Det som skjer da den nyskilte svigerinnen deiser inn med to avkjølte hvitvin er interessant. Nå byttes rollene om i rask rekkefølge, nye allianser oppstår i alkoholrus og den overfladiske enigheten knuses, kanskje for alltid.
Også historien om kvinnen som finner ektemannens pornoblad under sengen, akkurat da naboen ringer på døren, gir oss mulighet til å tenke etter hva som egentlig kan skje i et rom med tre mennesker og en hund. For det kan nemlig skje, det som Kristin Lind så finurlig skisserer opp for oss. Disse novellene er mer enn bare et risp på overflaten, de lager sår. Det er en stund siden jeg leste disse novellene første gang og jeg leste dem altså om igjen i påsken. De er nemlig så gode at de tåler å bli lest om igjen. Få bøker er det.
Søker du opp ikke-ordet UTID på Google, får du opp mange rare bilder. Blant annet dette.
Kristin Linds bok fikk meg til å se litt rundt meg underveis i påskeuken, ikke bare dette med utviklingen i Ukraina, men det som skjedde rundt meg i det daglige. På Meny stanset en dame i den trange mellomgangen ved utgangen for å speile seg i vinduet med de nye solbrillene sine. Hun så selvsagt oss som forsøkte å komme ut, men bestemte seg for at dette hadde ikke noe med henne å gjøre. Med et foraktelig blikk over skulderen fortsatte hun med selvspeilingen til brillene satt som de skulle. Litt senere i påskeuken, etter en hyggelig dag på Hvaler, skulle vi spise på bryggen i Fredrikstad. En hissig gjest kranglet med en firkantet servitør og situasjonen influerte på oss andre i minst en halvtime etterpå. Jeg grep meg i å tenke på hva dette kanskje kunne gjøre med det triste ekteparet i hjørnet. Det er ikke rart det blir krig i verden.
Det ser ikke ut til at tingene skal bedre seg med det første. En Facebook-venninne overhørte følgende på T-banen i dag tidlig:
Jente 1 Ååååå guuud ass!
Jente 2 Skikkelig chill ass!
Jente 3 O!
Jente 1 Jævla stusslig ass!
Jente 2 Mamma og pappa ass!
Jente 1 Hører du ikke hva vi sier eller?? Hører du på musikk??
Jente 3 Skulle hilse fra Henrik!
Jente 2 Henrik har blokkert meg på Instagram!
Jente 1 Han hakke mange følgere ass…. Ikke mer enn 700!
Jente 3 Skal vi av på Smestad?
Jente 1 Jeg skakke ha noe annet å spise enn mango ass!
For å få noe ut av en sånn «samtale» må man antagelig ha lest Kristin Linds noveller først. Men da blir det også morsomt å observere hverdagen etterpå. Utidig morsomt og utidig trist.
Den første novellen i samlingen UTID finner du også på bloggen til min kollega Ane Linn Ringstad.