We will remember you well, Chelsea Hotel.
Patti Smith og Anne Grete Preus er artister med en sterk forankring i litteraturen. I helgen spiller de på Månefestivalen i Fredrikstad.
For noen dager siden sto jeg utenfor Chelsea Hotel på 23 Street i New York. Det legendariske, myteomspunne, men nå på ubestemt tid stengte hotellet. Det var varmt, sønn & jeg drakk kokosvann og hadde akkurat gått en nydelig tur på The High Line, en gammel godsjernbane som nå er omgjort til en lang gangvei gjennom Chelsea og The Meatpacking District. Jeg hadde plottet inn 222 West 23 Street på kartet, og siden vi var rett i nærheten, la vi turen bortom.
Da jeg sto utenfor glassdørene (med en stor plakat som vennlig men bestemt forbød fotografering) tenkte jeg på alle musikerne og forfatterne som bodde her gjennom flere tiår og som skapte et gammelt hotell om til et ikonisk sted vi valfarter til flere tiår etter. Det var musikere og forfattere, spesielt Beatforfattere, som bodde på hotellet. De radikale. Opprørerne. De som var og ville være outside society. De som skapte nye litterære trender, som definerte nye kunstneriske normer og retninger, som lagde litteratur og musikk som er blitt stående og som fremdeles lever i oss.
Da jeg sto der og prøvde å ta bilder uten å bryte fotoforbudet, kom jeg til å tenke på et bilde fra Vinduet 1980; New York bilder 1980. Espen Haavardsholm og Jon Sveinbjørn Jonsson hadde tatt turen til USA for å gi norske lesere et bilde av New Yorks litteraturscene det året. De tok også bilde av seg selv utenfor hotellet. I dette nummeret er det fokus på både litteratur, musikk og politikk, et tidsdokument fra den litterære samtalen i overgangen mellom søtti- og åttitallet. (Jeg fortalte Sønn om dette. Stå der, sa jeg, så skal jeg ta et bilde av deg, sånn som det er i det bladet jeg skal vise deg når vi kommer hjem.)
34 år senere.
Tilbake til litteraturen: Den gang, på Chelsea Hotel, gikk litteraturen og musikken side om side. Musikerne var forfattere, forfatterne var musikere. Dylan, Chohen, Patti Smith. En gjensidig påvirkning og et gjensidig samspill.
Patti Smith bodde på Chelsea sammen med Robert Mapplethorpe under sine formative years. Hun så, lærte, levde livet, sugde til seg inspirasjon fra eldre kunstnere og skapte sakte, men sikkert sitt eget kunstneriske uttrykk. Hun hadde begynt å skrive, og etter hvert gikk skrivingen og musikken sammen i et musikalsk punk-uttryk. Hun var sterkt opptatt av poesi, valfartet til Frankrike som ung for å besøke graven til Rimbaud og byen han kom fra. I tekstene hennes ser vi tydelig den litterære påvirkningen fra den franske symbolismen, og fra den opprørske Beatlitteraturen, sterke fortellende setninger forsterket med gjentakelser og metaforer.
Opprør. Anti-krig. Antidetbestående. Kunsten setter problemer under debatt og roper ut om urett, overgrep og urettferdighet. Viser samfunnsengasjement. Samfunnskritikk. Yahya Hassan gjør det i store bokstaver. Og Patti Smith ropte det ut på Facebook da jeg var i NY i store bokstaver: FUCK RELIGIOUS WARS. Patti skal spille på Månefestivalen i Fredrikstad i helgen. Jeg håper vi får høre denne; for å minne oss på kraften i menneskene, og for at vi skal se hvilken viktig arena musikken og litteraturen er for å samle oss om etikk og viktige samfunnsspørsmål: People have the power
Klikk her for at se den integrerte videoen.
Anne Grete Preus har mye til felles med Patti Smith. Den litterære påvirkningen, samfunnsengasjementet, den etiske bevisstheten. Litteraturen som var der som inspirasjon og kunstnerisk forankring i starten av karrierene har blitt igjen i dem begge, og kommer på nytt til syne i den musikken de skriver og spiller i dag. Anne Grete startet sin solokarriere med å sette musikk til tekster av Jens Bjørneboe. En av de mektigste sangene fra Fullmåne er Rosa-sangen fra Fugleelskerne (1966):
Av alle herrens goder
Er fred vår største skatt.
Å, tilgi oss, Guds Moder
For det som skjer i natt!Å, lytt til våre bønner:
Velsign og frels hver sjel,
Når våre menn og sønner
Går ut og slår i hjel!Og noen slår sin broder
Og noen mangler brød
Å, hellige Guds Moder,
I natt skal noen dø!
Det er vanskelig ikke å se relevansen i forhold til det som skjer i Gaza denne sommeren, og sangen har vært et av lydsporene mine de siste dagene. Anne Grete Preus spiller også på Månefestivalen denne helgen. Det er veldig mulig vi får høre en ny og utvidet versjon av Vise om byen Hiroshima, en fantastisk musikalsk opplevelse som er med i det nye konsertprogrammet hennes. Musikken er rå, tung, hudløs og krevende, som en mørk kontrast til den enkle teksten som beskriver de lyse solfylte minuttene før bomben faller. Denne sommeren er det ikke atombomber som faller. Men det er bomber. En vakker sommermorgen. I 2014. Kanskje er det slik, i Gaza. I dag:
Småpikene de lekte
Udi have og blant trær
Og gjorde allting slik de store gjorde.
De pyntet sine dukker
Og de vasket dukkeklær
Og kvinnene skar brød på kjøkkenbordet
Her er sangen. I ny versjon. Lytt til den.
Klikk her for at se den integrerte videoen.