Første varme uke på jobb etter en innholdsrik sommerferie er unnagjort. Jeg har allerede blogget om New York-turen og fotograferingen av Chelsea Hotel. Før NYC var Sønn & Jeg seks dager på Island. Det var mitt første besøk til denne sagaøya som er enda vakrere og villere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg har forelsket meg i islandsk litteratur det siste året, og har jo vært gjennom både norrøntpensum og islandsk språk. Hvis du er nysgjerrig på islandsk samtidslitteratur, les Hallgrimur Helgason, som snart er ute med ny roman på norsk, Jón Kalman Stefánson og Kristìn Baldursdòttir. Hennes roman Karitas blogget jeg om etter sommerferien i fjor, og jeg merket at jeg gikk og tittet opp i vinduene i de små husene i Laugavegur i håp om å få øye på en flik av den lange kjolen hennes.
Det var morsomt å se at det var ganske lett å skjønne språket så lenge det var skriftlig, og så lenge det var i kontekst, som for eksempel dette:
Björgunarvesti betyr redningsvest, sa jeg til Sønn. Men kan du islandsk, da, mamma, sa han tvilende. Nei, sa jeg, men jeg er god til å gjette, og jeg kan jo mange andre språklige greier. Björg er det samme som å berge på norsk.
Den islandske humoren og stoltheten møtte oss allerede på flyet. Vi hadde kjøpt stopoverbilletter med Icelandair, og over stolsetene hang det sånne tøystykker jeg ikke vet hva heter, med sitater fra den norrøne islandske litteraturen. Noen hadde også tekster med ordforklaringer. Menyene var skrevet med humor, under frukt ble vi for eksempel forlart at det inntil nylig bare fantes litt frukt til jul på Island, men at nå var landet blitt så internasjonalt at de spiste frukt hele året, tenk det! Og da vi ble bedt om å følge med på videoen med sikkerhetsinstruksene, ble vi møtt av dette lille filmatiske kunstverket:
Klikk her for at se den integrerte videoen.
Og Island er faktisk så fabelaktig vakkert som reklamen vil ha det til. Hvorfor er det så mange malerier her, spurte sønn, det er vel ikke ekte det her? Jo, det er det faktisk, sa jeg og tenkte at jeg aldri hadde sett vakrere nyanser av grått, og det var en god del flere enn 50. Når solen dukket fram, ble det helt feil, og da himmelen igjen tetnet til, var lettelsen stor; det var jo sånn det egentlig var. Vi hadde med varmt tøy, men det ble raskt klart at det måtte varmere ting til. Islendingene vet akkurat dette, så hvor vi snudde oss var det ullklær til salgs. Islandsgenseren, lopapeysa, er en klassiker, og etter utallige prøvinger fant jeg en som holdt meg varm resten av oppholdet. Og mens Facebook flommet over av sol og varme, hadde vi det mer slik:
Anyway. Icelandair gjør en god jobb med å promotere islandske artister, og på underholdningssenteret i seteryggen var det både islandsk film og islandsk musikk. Da vi fløy videre til USA så jeg denne utsikten (sørsiden av Grønland i morgensol):
mens Ylja spilte, denne låten har noen klanger som er så fine at det er ubeskrivelig:
Klikk her for at se den integrerte videoen.
En annen islandsk artist er Àsgeir, som også har den kjølige, islandske sounden:
Klikk her for at se den integrerte videoen.
Noe helt annet var opplevelsen på hjemturen, da jeg, mens resten av flyet sov seg gjennom den veldig korte natten, ble sittende å se denne filmen og ikke klarte å skru den av før det var på tide å våkne opp og gå inn for landing. «Metalhead» handler om en jente som mister broren sin i en dramatisk ulykke, og som overtar hans fascinasjon for heavy metal for å komme seg gjennom den bunnløse sorgen. Det er hardt, det er varmt og det dramatiske islandske landskapet spiller en viktig birolle i filmen, sammen med musikken. Anbefales, om den ligger på en Viaplay eller Netflix eller noe annet nær deg.