Liv Mossige
Foto: Anna Julia Granberg
«Lørdagene skal jeg vaskes, hele huden, kroppen ren. Det skal ikke lukte noe, mor har bestemt det. Ingen skal si at det lukter, jeg kjenner det ikke selv. Mor vasker seg ren bare med kluten, hun kan ikke mer når det er som det er, armen må hvile så beinet kan bli helt igjen. Jeg spør mor hvilken farge beinet har, hun sier at beinet er hvitt, at det har samme farge som beina inne i dyra, i kaninene. De har samme farge som beina i fisken. Beina sitter inne i kroppen og på den måten ligner vi dyra, det sier hun. Mor sier at våre bein er tykkere enn dem vi plukket ut av fiskene, eller når vi brekker den kokte kaninskrotten fra hverandre. Jeg spør mor om hvordan et brukket bein kan bli helt igjen, og om Guds hånd må til. Mor sier at beinet ikke var brukket av som kaninen sitt bein er brukket og delt før vi legger det i gryta. Beinet vil gro sammen igjen, fordi mor lever i kjøttet og ikke er død.»
Fra Liv Mossiges roman Tyskland
Liv Mossige (f. 1978) er fra Akershus, men bor nå i Oslo, der hun jobber som lektor. I tillegg skriver hun bokanmeldelser for Dagsavisen. Romanen Tyskland er hennes debut.
I boken møter vi Hanne, en jente med en begrenset forståelse av verden. Handlingen er lagt til Norge under andre verdenskrig. Hanne ønsker å reise til Tyskland, der hun tror søsteren befinner seg. Et møte med en onkel, som vil hjelpe henne, finner sted i en skog. På nåtidsplan befinner vi oss også i skogen, ikke langt fra huset der Hanne bor. Men romanen rommer mye mer enn skogens univers. I følge bokens redaktør, Frederik Lønstad, er dette en egenrådig og fascinerende debutroman, med vilje og evne til å lodde dypt i menneskelivet, og med en forfatter som har en finstemt følelse for menneskets utsatthet. Liv Mossige er forlagets eneste prosadebutant i høst. Jeg har intervjuet henne i forkant av lanseringen, som er satt til 8. oktober.
- Du debuterer i høst med romanen Tyskland, der deler av handlingen dels er lagt til en annen tid, og et annet land spiller en vesentlig rolle – kan du si litt om hvorfor?
- Handlingen foregår i en liten østlandsbygd i Norge. Hovedpersonen Hanne finner seg ikke til rette her. Hun er enfoldig jente, som er utilpass, og livet hennes blir etterhvert svært innsnevret, uten noe håp om å få arbeid eller stifte familie. Hannes drøm er å bli et voksent menneske, det tror hun vil skje hvis hun drar til Tyskland, dit søsteren Anja har blitt forvist etter krigen og siden dødd i barsel. Nå vil Hanne stå i Anjas sted, og gifte seg med den tyske soldaten Hein. Tyskland er med andre ord Hannes uoppnåelige drøm.
- Du lar leseren se verden og handlingen gjennom den litt enfoldige Hannes blikk. Et interessant grep. Hva ligger bak dette valget?
- Jeg tok utgangspunkt i Anja da jeg startet å skrive. Jeg ville si noe om behandlingen av tyskerjentene etter krigen, spesielt de som ble deportert til Tyskland og fratatt sitt norske statsborgerskap. Etterhvert så jeg at Anja måtte ha en å snakke med, og det ble storesøsteren Hanne. Hanne er Anjas kontrast: Hun er stor og uformelig, voldelig, barnslig og naiv. Underveis i skrivingen ble Hanne en mye mer interessant person enn Anja. Hennes litt enkle, rare blikk på verden kunne romme noe mer, og sier noe annet om Anjas situasjon. Hanne blir på en måte en ironisk skikkelse, en som omfavner det som hun aldri vil få være en del av. Det skapte en spenning i teksten.
- Skogen har en viktig plass i romanen din. For mange er skog noe mørkt, farlig, stengt og hemmelig. Men kan også oppleves med livsbejaende fuglesang, snusrike dufter og lysninger som vakre tjern og åpne sletter. Hva slags forhold har du til skogen? Og hvorfor valgte du skog som et så viktig arnested og åsted i romanen?
- Jeg la mye av handlingen til skogen fordi den isolerer de to hovedpersonene Hanne og Valj, det blir få forstyrrelser i den dialogen de fører. Skogen er også et godt utgangspunkt for Hannes tilbakeblikk på det som har skjedd før. I skogen må Hanne og Valj kjempe for å overleve, på en annen måte enn Hanne har kjempet før, i den trange bygda. Jeg tror Hanne opplever skogen som et sted der hun er friere enn før. Hun føler at hun er på vei et sted, hun har et mål med ferden. Handlingen er satt til et østlandslandskap som ligner mitt eget under oppveksten på Langhus. Et åpent landskap med åker og eng, men også tett og mørkt med mye granskog. Det er et landskap jeg føler meg hjemme i.
- Du er selv filolog og bokanmelder. Dette gjør deg til en kvalifisert og bevisst skribent. Men kan en slik bakgrunn også være en hemsko – slik at din kritiske sans bremser deg i skriveprosessen?
- Nei, jeg tror ikke det har bremset meg i skriveprosessen. Jeg er veldig glad i å lese, det er det som inspirerer meg til å skrive. Jeg lærer veldig mye av å lese, og kan bruke det i den intuitive delen av skriveprosessen. Jeg tror den mer teoretiske bakgrunnen jeg har bare har kommet manuset til gode, når jeg etterhvert har begynt å bearbeide teksten. Det er bra å være kritisk til egne tekster, bare det ikke kommer for tidlig inn i prosessen.
- Din redaktør, Frederik Lønstad, nevner store litterære navn som Flannery O’Conner og William Faulkner for å «plassere» romanen din. Ikke dårlig for en debutant?
- Nei, det ble jeg stolt av! Jeg er veldig inspirert av Faulkner og har skrevet en master-oppgave om Absalom! Absalom! Jeg tror selvfølgelig ikke at jeg sitter i samme sofa som Faulkner. Men det er jo det som er målet. Det er lurt å la seg inspirere av de aller beste, man har ikke noe å tape på det.
- Vi er alle et broket resultat av arv og levd liv. En tråd gjennom hele romanen din er en utforskning av menneskesinnet. I tillegg til vilje og evne, kreves vel også et visst mot for så åpenbart å gå løs på menneskets indre?
- Det er jo dette jeg er interessert i. Jeg hadde ikke giddet å skrive eller å lese hvis det ikke handlet om det indre. Jeg tror ikke man kan beskrive menneskets indre så godt uten humor, men jeg tror heller ikke man skal være redd for å være alvorlig. Så får det briste eller bære. For meg handler ikke dette så mye om mot, men hvis man skal melde noe, så får det være noe viktig.
- Ved å skrive skjønnlitterært gjør du deg sårbar i din formidling. Du driver jo med formidling ellers, i form av undervisning og anmelderi, som også krever at du tør by på deg selv, være personlig. Kan du si litt om forskjeller og eventuelle likheter mellom disse måtene å formidle på?
- Alt dette er jo på en måte beskyttet av en rolle: anmelder, lærer og forfatter. Det ligger noe personlig i bunn og det er noe sårbart i å stikke seg fram. Det kan jeg kjenne på, og det er noe jeg både liker og misliker. Men i disse rollene ligger det også noe som er noe annet enn det personlige. Alle disse tingene er jo utrykk som jeg får tilbakemeldinger på, både på godt og vondt. Jeg tror at det som hadde gjort meg sårbar er hvis ingen hadde brydd seg.
- Har du flere litterære forbilder?
- Ja, mange. I tillegg til William Faulkner – Henrik Ibsen, Joyce Carol Oates, Cecilie Løveid, Britt Karin Larsen og Alice Munro. Men også filmskapere som Jane Champion, Michael Haneke, og Werner Herzog. Å skrive har mye å gjøre med å kutte ting på riktig sted, nesten som å klippe scenene i en film.
- Hvilke forventinger har du til mottagelsen av boken din? Fra kritikere, bokhandlere og publikum?
- Jeg har ingen forventninger, men jeg håper jo en del: At noen vil anmelde boka, at flere enn dem jeg kjenner vil lese den og like den. Jeg håper bokhandlerne vil sette den fram i vinduene sine. Det blir som når et barn begynner på skolen; man håper at noen skal ta vel i mot det og at det skal få gode venner.