Vigdis Hjorth. Foto: Elen Sonja Klouman
«Med sine tallrike romaner stiller Vigdis Hjorth spørsmålet: Hvordan kan vi leve sannere?
Jeg har to innganger til Vigdis Hjorths forfatterskap, to hendelser jeg med sikkerhet kan si at har formet mine forestillinger om romanene hennes. Den første fant sted en kveld våren 1994, eller kanskje var det året før. Foreldrene mine drev en liten bokhandel i Gamlebyen i Fredrikstad, og med ujevne mellomrom – gjerne i forbindelse med julesalget eller Mammut-skredet – avholdt de litterære arrangementer i nærtliggende lokaler med 1700-tallsklingende navn som Dunkejongården og Balaklava. Jeg var altså ni eller ti år gammel, og var med mamma og pappa på jobb. Kveldens gjest hadde nylig opplevd et slags gjennombrudd som romanforfatter for voksne, tidligere hadde hun skrevet bejublede barne- og ungdomsbøker, men dette var jeg naturligvis uvitende om. Jeg satt som vanlig stille på en stol og skulte storøyd på vindrikkende mennesker som pratet og på kvinnen der oppe på scenen. Av selve opplesningen kan jeg ikke ha forstått mye, men jeg opplevde henne nok som litt høyrøstet, og en smule storslagen i bevegelsene, den gangen var jeg følsom for slikt. Med meg hjem fikk jeg i hvert fall et trofé jeg fremdeles har i bokhylla, et signert eksemplar av romanen Fransk åpning (1992). «Til Bernhard. Fra Vigdis Hjorth.»
Så gikk det 15 år uten at jeg leste romanene hennes. Kanskje var jeg farvet av det som ifølge Unn Conradi Andersen ble bildet som festet seg av Hjorth i årene etter utgivelsen av Fransk åpning – «Hjorth [ble sett på som] en erotisk, pinlig og patetisk mediefigur».1 «Patetisk» tenkte jeg neppe at hun var, men «mediefigur» var nok en virksom betegnelse også for meg. Som student, lystleser og kritiker holdt jeg meg lenge med et ubehagelig mannsdominert litterært pantheon. I en epost-utveksling med en venninne for noen år siden må jeg ha kommet med en innrømmelse i den retningen, i hvert fall fikk jeg en klar oppfordring om sporenstreks å vende nesa mot nærmeste bibliotek for å låne med meg Hjorths Fordeler og ulemper ved å være til (2005). Det var utenkelig ikke å gjøre som hun sa. Denne venninnen er en av de strengeste og beste leserne jeg kjenner, og jeg stoler blindt på henne i litterære spørsmål. Hun brukte dessuten ord som fra en hvilken som helst annen korrespondent ville vært nesten latterlige, men som i e-posten fra henne slo meg som overraskende og vilt nysgjerrighetsvekkende. Hun beskrev Hjorths sterkeste romaner som «sorgmuntre» og «livsbejaende».»
Dette er innledningen til en tekst publisert i Vagant 2/2013.
Les hele teksten på hjemmesiden til Vagant.