Fra filmen «Våtmarksområder»
I året som har gått har den nakne kroppen vært heftig gjenstand for debatt. Bruce Willis’ datter Scout har demonstrert for sin rett til å være toppløs på lik linje med menn, og satt i gang en omfattende aksjon på sosiale media for å slippe puppene til, #freethenipple. Andre har ment at det kanskje ikke er der skoen trykker. Forfatter Heidi Sævareid spør i sin kronikk hvor frigjørende en «nakenutvikling» egentlig er for kvinner. For selv om den amerikanske skrekken for brystvorter i offentlighet virker latterlig, er Sævareid kritisk til motivasjonen bak en selfie-aksjonen. Likestilles og avseksualiseres brystkassene av et slikt engasjement, eller handler det egentlig om økt normalisering av det å vise seg frem?
Flere artikler og fotofeatures tar for seg kroppspresset i samfunnet, med alle mulighetene som nå finnes for eksponering – og enda flere muligheter hva gjelder retursjering og redigering. Både på ferdige bilder og på ansikt og kropper. I det kvinnelige facebookforumet Den Selskabelige Diskusjonsforening har man diskutert hvorvidt det å vise bilder av «vanlige nakne kropper» egentlig tjener formålet med å gjøre kroppsbildet normalt – eller om den type journalistikk er like opptatt av salgstall og den enkle formelen «kropp selger»- enn å faktisk endre på de rådende forhold i media?
Anette «Bokdama» Garpestad skapte i våres debatt med innlegget om bikinikroppen sin. Mange jublet over den befriende teksten, enkelte fant det totalt uinteressant å få prakket på seg andres kroppsdeler. Hvor går grensen for hva som er interessant for alle? Går den ved utlevering av intime detaljer om familien hvis det er i regi av en mann, eller ved trusekanten om det er en kvinne?
http://www.dailymail.co.uk/femail/article-2648783/Free-nipple-Topless-women-inspired-Scout-Willis-streets-New-York-City-protest-internet-censorship.html
TV-serien Girls ble kjent for hele verden kanskje først og fremst på grunn av nakenscenene med seriens skaper, forfatteren Lena Dunham. Hun viste nemlig frem sin bulkete, normale kropp. Men serien i seg selv handler om så mye mer enn synet på kvinnekroppen, og det er vel først og fremst derfor den har blitt populær. Serien handler kanskje dypest sett om mangelen på kontroll over eget liv. Da Dunhams bok «Ikke en sånn jente» kom ut, ble det påpekt i en av anmeldelsene at Dunham ikke er redd for å skrive morsomt om seksualitet og slemme sexpartnere, men følelsene rundt gode relasjoner, de virkelig nære ting, gikk hun ikke inn på.
Filmen Fifty Shades of Grey er på vei. Bidrar den egentlig til å frigjøre kvinners seksualitet? Har unge kvinner et behov for å bli pisket som vi ikke var klar over eller for flaue til å tenke på? Eller har bøkene gjort at flere tenker, vel vel, det er bare å ta på seg PVC-drakten og være like attraktiv som de andre kvinnene i tiden. Det er jo det som forventes nå, eller hva?
Kari Jaqueson hevdet nylig i en kronikk at pornografi er skadelig, spesielt for kvinner og tenåringer. Ungdommer læres opp til å ha skyhøye forventninger og forvrengte forestillinger om hvordan sex skal være. Jaquesson fronter med sitt innlegg initiativet «Stopp pornokulturen», som ønsker å «avnormalisere» bruk av porno. Innlegget har fått kraftig motstand fra sexolog Bente Træen, som mener at seriøs forskning ikke støtter Jaquessons påstander. Også feministen Ingeborg Jensen hevder at det er Kari Jaquessons puritanske syn som er skadelig for de kvinnene som nyter porno, sæd og analsex.
Klikk her for at se den integrerte videoen.
Da boken «Våtmarksområder» ble lansert i 2009 hevdet anmelder Cathrine Krøger at feministopprøret som forfatteren Charlotte Roche påberoper seg er utdatert, ettersom den har blitt promotert som et oppgjør med vår samtid. Hovedpersonen Helen har nemlig tatt ansvar for å smure seg inn med- og å spre bakterier i vår rene hverdag, og bruker menstruasjonsblod, sædtyggegummi og spyet sitt i arbeidet. Og knuller. Begge kjønn, alle åpninger. Sier Roche noe viktig, eller er dette et forsøk på å sprenge grenser i et samfunn hvor grensene allerede er overskredet?
Spørsmålet er, har vi i 2014 hatt et gjennombrudd eller lurer vi kvinner oss selv i vårt frigjøringsprosjekt?
Er det best for oss å hevde vår rett til å vise brystvortene mer enn vi allerede gjør? Venter vi på en forløsning for vårt ønske om å bli dominert seksuelt? Er kvinners moraliserende holdning til porno verre for dem det gjelder enn pornoen selv? Er det mer befriende å se på forkvaklede seksualrelasjoner enn å lese om varm kjærlighet? Blir vårt forhold til kropp mer avslappet ved at alle kler av seg hele tiden og at vi utleverer mer til offentligheten enn vi gjør til våre venner?
Må vi være nakne i kropp og sjel for å bli sett?